Jeg har, som leder i Vestfold Nei til EU tatt til motmæle mot vår lokale europabevegelses forsøk på å utnytte frigjøringsdagen 8. mai til å propagandere for norsk EU-medlemskap («Gammel vin på nye flasker»). Det har falt Europabevegelsen (EB) så tungt for brystet at de nå har sendt sin nasjonale høvding, stortingsrepresentant Trine-Lise Sundnes ut i felten. (ØP 11.5.) Med enda mer av det samme; I ei urolig tid kan ikke Norge stå aleine, vi må alltid ha en storebror til å passe på oss. Det pleide å være USA. Nå er det altså EU. Akk ja. Ikke mye sjøltillit der i gården.

Jeg skal gi Sundnes rett i at det rustes opp i mange europeiske land, og at EU satser mye på forsvarsindustri. De er imidlertid svært langt fra å kunne gi Norge noen form for sikkerhetsgarantier à la NATO-paktens artikkel 5 – et angrep på ett land er et angrep på alle. Likevel er Norge med på mye av det EU planlegger. Det er problematisk av flere grunner:

1) Den sterke satsinga på eget forsvar er rådyr, og ser ut til å gå ut over det velferdssamfunnet vi er så glade i og stolte av. Europabevegelsen og ja-sida vil bruke ytterligere milliarder på EUs ulike forsvarssatsinger. Vi skal altså kjøre et dobbeltløp, med milliardutbetalinger langs to linjer. Samtidig som folk, kommuner og næringsliv opplever ei dyrtid med strømkostnader, renteøkninger og matvarepriser. Nei til EU er tilhengere av et sterkt nasjonalt forsvar, og internasjonalt samarbeid, men skal vi virkelig betale dobbelt opp?

2) En del av EU-initiativene på forsvarssektoren utfordrer norsk nasjonal sjølstendighet. Vi er, som kjent, et «helt og udelelig rike» i henhold til Grunnloven av 1814. Når utenriksminister Barth Eide proklamerer at vi er «90% innafor EU» er det verken i tråd med Grunnlov eller folkevilje. Forsvars «samarbeidet» er en glidebane i retning ytterligere svekkelse av norsk suverenitet og sjølstendighet, som det norske folk konsekvent sier nei til, ifølge samtlige meningsmålinger fra 2004 til i dag.

3) Sundnes bare avfeier vårt innspill om bilaterale forsvarsavtaler med land vi har felles interesser med. Det er svært arrogant, og ikke i pakt med virkeligheten. Vel er ja-folka i regjering og på Stortinget monomant opptatt av EU, men vi har for eksempel Storbritannia som vår kanskje næreste allierte, både historisk og i dag. Ikke minst til sjøs. De er som kjent ikke med i EU. Vi mener det var klokt å kjøpe britiske fregatter, ikke for eksempel franske. Men EB er sikkert uenige, så opphengt i EU som de er. Vi er kommet langt i det nordiske forsvarssamarbeidet. Norden er en mulighet, uavhengig av om Sverige og Finland er EU-medlemmer. Vi er sammen innafor NATO, og vi har felles interesser opp imot vår store nabo i øst. Man behøver ikke å gjøre dette vanskelig. Når EB avfeier våre innspill som «et lappeteppe av bilaterale og regionale samarbeid» er det lite konstruktivt. Rett nok innrømmer

Sundnes at «mye av dette allerede er i utvikling» – men så faller hun ned på at «EU er rammen for dette samarbeidet». Det er ikke riktig, i hvert fall ikke mht. Storbritannia. Det vil det heller ikke være om vi trekker inn Canada, som er en viktig aktør i nord. Hva angår Sverige og Finland mener jeg det er NATO, og ikke EU, som er den faktiske ramme for samarbeidet.

Vi trenger en sikkerhetspolitisk og forsvarspolitisk debatt i Norge, nå som USA under Trump er så lite pålitelig, og russerne har gått til angrep på et europeisk naboland. Det er krevende. Men det svares ikke opp med lettvintheter, der EU – som alltid – er Europabevegelsens svar. Uansett spørsmål. I vår tid bør Norge søke samarbeid med de vi har sterkest felles interesser med. Norden, UK, Canada, nordeuropeiske land, sjøfartsnasjoner i nord. Det bør være en åpen debatt, ikke en debatt med ett, eneste svar; Å gjemme oss fryktsomt under kappa til den europeiske union.

Innlegget er publisert i Østlands-Posten 15. mai 2026.