Mai er vårmåneden framfor noen. Avhengig av hvor i landet vi bor så er riktignok forskjellen stor. Fra låglandet i sør der sommeren er i ferd med å gjøre sitt inntog til nord i landet og ikke minst fjellbygdene der vinteren enda holder et kaldt tak. Uansett hvor vi er så kan måneden være lunefull med kalde netter og uventa snøfall med dertil krevende kjøreforhold.

Samtidig så hører og lukter vi at noe skjer, naturen våkner til live på nytt etter vinterdvalen. Og bekker og vassdrag renner viltert på sin veg mot innsjøer som vokser og videre ut i havet. Dette er måneden der vårfornemmelsene strømmer på samtidig som vi ser fram mot sommervarme og lyse kvelder og netter.

For meg som er bonde i tillegg til å være leder i Nei til EU så er dette virkelig håpets tid. Det lukter møkk og muld. Såkornet som skal bli til brød og neste vinter sin sjølforsyning kommer i jorda. Dyra slippes ut på beite. For min del nysgjerrige og lekne kalver som er ute for første gang og lurer på hva dette sterke sollyset og det grønne graset egentlig er. Og de gamle kuene som når de hører at bjellekua får satt på bjella reagerer med en intensitet og iver som viser at både to og firbeinte har en stor glede over at en lang vinter endelig er over.

Mai kjennetegnes kanskje mer enn noe annet av at vi har tre viktige dager som vi heiser flagget på. Tre dager der vi feirer og setter pris på frihet, solidaritet og folkestyre. Sjøl tar jeg ofte bilde av flagget både 1., 8. og 17. mai. Både fordi det med bjørka i bakgrunn viser hvor fort utviklinga på våren går, og også hvor stor forskjell det kan være mellom år. Men først og fremst gjør jeg det fordi flagget disse tre dagene symboliserer viktige verdier vi skal vite å være takknemlige for og ta vare på.

1. mai er dagen som mer enn noen annen viser viktigheten av samhold og solidaritet. Hadde vi ikke hatt den kampen for arbeiderrettigheter som ligger til grunn for 1. mai så hadde vi hatt et helt annet samfunn. Vi hadde hatt et arbeidsliv der ubalansen i maktforhold ville vært mye sterkere og arbeidsfolk ville i stor grad ha måttet stå med lua i handa.

8. mai er dagen vi ble frigjort fra den tyske okkupasjonen etter andre verdenskrig. Etter å ha vært fratatt demokratiet i fem år så kunne flaggene hentes fram og framtidstrua kunne starte på nytt. Fortellingene fra de som heiste flagget for første gang på fem år gjorde et sterkt inntrykk på meg som guttunge.

17. mai er vår store nasjonale festdag. Da slår vi ring om Grunnloven, en grunnlov som var langt framme for sin tid. Samtidig markerer dagen starten på Norge sin sjølstendighet som egen nasjon. Vi kom endelig løs fra den mørke tida under dansk embetsstyre, og 91 år senere i 1905 ble vi også fri fra unionen med Sverige.

Det som er felles for alle disse dagene er at de er viktige for vår nasjonale identitet og sjølfølelse. De er viktige datoer for å huske på at demokrati, solidaritet og folkestyre kommer ikke av seg sjøl. Det må pleies og tas vare på. Vi må ha rom for sterke meningsforskjeller og ytringer, og så blir det avgjort av demokratiske valg der stemmen til oss alle er med å bestemme hvordan landet skal styres.

Hva har så dette med EU-kamp og å sikre at vi ikke blir medlemmer i EU å gjøre? Jeg vil mene at det har alt med det å gjøre. Norske forhold skal styres av folkevalgte som kan skiftes ut ved neste valg og ikke av et embetsverk frikoblet fra politikk i Brussel. All makt i denne sal, sa Johan Sverdrup i Stortinget i 1872. Dette utsagnet er det som framfor noe symboliserer hvorfor vi ikke skal underlegge oss systemet i EU.

Grunnloven beskytter det norske demokratiet. Derfor er det å avstå suverenitet ifølge Grunnloven så alvorlig at det krever kvalifisert flertall. Hvis myndighet skal flyttes ut av landet er hovedregelen i Grunnloven § 115 at dette forutsetter et vedtak i Stortinget med ¾-flertall, og det kan bare skje på et avgrenset område til organer der Norge er med.

Likevel har Stortinget utviklet en praksis der «lite inngripende» suverenitetsavståelse kan vedtas med vanlig flertall etter Grunnloven § 26. Dette er det som er det mest alvorlige med EØS-avtalen. Det blir stadig gjort suverenitetsavståelser etter § 26, avståelser som hvis de hadde blitt lagt sammen helt opplagt skulle vært behandlet etter § 115.

La oss fortsette å bruke de viktige maidagene til å heise flagget. La oss bruke de til ettertanke, takknemlighet og refleksjon. Og la oss bruke det som grunnlag for fortsatt å si nei til EU og ja til demokrati, folkestyre og internasjonal solidaritet.

Innlegget var publisert i Nationen 17. mai 2026.