
Strømmen ble ikke så dyr av seg selv
Skyhøye strømpriser i Midt-Norge er et resultat av politiske beslutninger, og det er mulig å ta tilbake kontrollen med krafta.

Endelig tar den norske regjeringen og stortingsflertallet noen viktige steg bort fra den fallerte kraftpolitikken som vi har hatt de siste åtte årene. I fjor fikk vi norgespris på strøm, som løyet den folkelige kraftmotstanden og sikret gjenvalg for Ap i regjering. Denne uka kom en ny brikke på plass, da digitaliseringsminister Torgeir Micaelsen varslet konsesjonsordning for utbygging av nye datasentre.
Likevel står det største spørsmålet fremdeles ubesvart: Hvordan trygge og opprettholde arbeidsplassene i næringsliv og industri, som i over hundre år har bygget lønnsomhet og velstandsutvikling på det som var Norges absolutte komparative fortrinn; tilgangen til stabil, tilstrekkelig og billig vannkraft? Hva andre aktører og stater rundt oss gjør og ikke gjør, kan vise seg å bli viktig her. Og akkurat nå er det stor bevegelse under himmelen hos vår høyest prioriterte og viktigste handelspartner Tyskland.
‘Energiwende’ og visjonene om det grønne skiftet i Tyskland er velkjent. Like fullt er landet fortsatt en fossil-nasjon og massiv energiimportør der 70 prosent av energiforsyningen kommer fra olje, gass og kull. Andelen solenergi og vindkraft kryper langsomt oppover. Det går såpass sakte at myndighetene vil bygge et nettverk av nye gasskraftverk for å avlaste de fornybare energikildene.
Høyt på listene over energipolitiske sjølmål kommer Tysklands suksessive utfasing av atomkraft, kullkraft og russiskimportert gass de siste ti årene. Nå har Friedrich Merz’ samlingsregjering med konservative CDU-CSU og sosialdemokratene i SPD tatt samling i bånn. Det er staket ut en ny, realpolitisk kurs. Fokus er flyttet fra overordnede klimamålsetninger til forsyningssikkerhet og behovet for lavere energikostnader.
På veien dit settes tyske industrielle og økonomiske interesser foran det meste annet. Det gjelder også om ‘forrang tysk storindustri’ kan gå bekostning av naboland, handelspartnere og forpliktelsene til det økonomiske regelverket for det indre markedet og EU.
Fra og med i år innføres det lavere el-avgifter, redusert nettleie og svært kraftige industrikraftsubsidier på det tyske energimarkedet. I samlede kostnader er ambisjonen å senke industristrømprisen fra ca 170 øre per kilowattime (kWt) (uten støtteordninger) og 105 øre / kWt (med støtteordninger) helt ned til 53 øre /kWt for kraftintensiv industri. Ifølge analytikeren André Findeisen i den tyske energibransjeorganisasjonen BVEG innebærer dette at tyske bedrifter kan kjøpe industristrøm for en firedel av det den koster i EU i gjennomsnitt (213 øre per kWt). Da vil Tyskland faktisk tilby industrien enda lavere energipriser enn de to store globale rivalene USA (80 øre /kWt) og Kina (87 øre/Kwt).
Norske myndigheter forholder seg nærmest uten unntak passivt og uhyre lojalt til reglene for det indre markedet og EØS. Samtidig ser vi at tyske næringsinteresser får til kraftfulle og hastig gjennomførte tiltak som går på tvers av konkurranse- og statsstøtteregelverket i EU.
Idar Helle
Et imperium kjennetegnes framfor noe av evnen til å utnytte ressursene fra periferi og småstater i egen interessesfære. Energien som industribedriftene i Tyskland får tilgang til gjennom sterkt subsidierte priser, kommer ikke minst fra norsk gass og vannkraft. Vi er altså i ferd med å havne i den paradoksale situasjonen at tysk kraftintensiv industri forsynes med norsk energi til sterkt subsidierte priser, mens norske bedrifter står ribbet tilbake med en altfor dårlig fastprisordning som eneste trøst. Dette setter deler av industrien vår i en umulig konkurransesituasjon som ikke kan vedvare over tid.
Norske myndigheter forholder seg nærmest uten unntak passivt og uhyre lojalt til reglene for det indre markedet og EØS. Samtidig ser vi at tyske næringsinteresser får til kraftfulle og hastig gjennomførte tiltak som går på tvers av konkurranse- og statsstøtteregelverket i EU. Flere av virkemidlene som allerede er innført «avventer godkjenning i EU», erkjenner BGEV.
Samtidig skriver Stortingets utredningsseksjon i sin rapport fra januar i år: «Ut fra åpne kilder synes det uklart hvordan ordningen er vurdert statsstøtterettslig, herunder om den er notifisert til Kommisjonen». Tyskland finansierer industrikraftsubsidiene gjennom et nasjonalt klimafond som opprinnelig ble opprettet for å få ned landets karbonutslipp. Nå er formålet delvis omdefinert til å styrke industriens konkurranseevne gjennom energisubsidier.
De siste årene har industri og næringsliv i Sør-Norge langt på vei mistet tilgangen til rimelige og stabile kraftpriser. Det synes ikke å være en farbar vei videre å bli stadig tettere del av et europeisk kraftmarked, der konkurrenter utstyrt med imperiemaktmuskler kan sjonglere og forholde seg til EUs og det indre markedets regelverk som de vil.
Det er i dette virkelighetsbildet det er lagt fram et helhetlig forslag om ny kraftpolitikk for Stortinget denne seinhøsten. Forslaget er fremmet av Rødt og Terje Kollbotn (Hordaland), etter forberedelser og grunnlagsarbeid av kraftgruppa i Nei til EU.
Det vil bruke beskyttelsesparagrafen i EØS-avtalen for å sikre stabile og rimelig kraftpriser for norsk industri og næringsliv. Forslaget tar også inn for et offentlig omsetningssystem framfor kraftbørs, og det vil prioritere industriens og innbyggernes strømbehov foran krafteksport til utlandet. Forslaget ber Stortinget legge til grunn at elektrisk kraft er å anse som en nødvendig tjeneste av kritisk betydning for samfunnsstrukturen vår. Krafta kan ikke lenger omsette som en alminnelig vare. Dermed er det også grunnlag for å trekke krafta ut av reglene om varebytte og konkurranse i EØS-avtalen.
Kommentaren har stått i Klassekampen 14. november 2026.
Stort bilde i toppen: Volkswagens fabrikk i Wolfsburg i Tyskland.
© Foto: Werner Kunz (CC BY-NC-SA 2.0)

Skyhøye strømpriser i Midt-Norge er et resultat av politiske beslutninger, og det er mulig å ta tilbake kontrollen med krafta.

Forslagene bør gripes av partier, fagbevegelse, næringsliv og miljøbevegelse. Å gjøre strøm til et fellesgode gir et samlende utgangspunkt for et nødvendig retningsskifte i kraftpolitikken.

Innføring av EUs fornybardirektiv krevde ikke regelendringer for omstridt tidsfrist for konsesjonsbehandling, sa regjeringen. Nå vil den likevel fastsette krav om to års frist for både kraft- og nettutbygging.