For litt over ett år siden felte den tidligere sjefen for EUs sentralbank Mario Draghi, som også har vært statsminister i Italia, en knusende dom over EUs styrke i den globale økonomien i en rapport.[1] Den overordnede problembeskrivelsen handlet om unionens stagnering mot den amerikanske og den kinesiske økonomien. Etter at EUs brutto nasjonalprodukt (BNP) var større enn USAs i 2012, hadde europeerne nå blitt forbigått av amerikanerne mens de samtidig kjente kineserne puste dem mer og mer i nakken. EUs andel av verdensøkonomien hadde blitt betydelig mindre.

Draghi trakk i rapporten frem flere årsaker bak utviklingen. Svekket produktivitetsvekst var det mest sentrale sykdomstegnet for italieneren, og mangel på innovasjon og utvikling innenfor den nye digitale økonomien ble pekt på som en avgjørende faktor – særlig i forklaringen av styrkeforholdet mellom EU og USA. Draghi understrekte at bare fire av verdens 50 største teknologiselskaper var europeiske. En «statisk industriell struktur» ble beskrevet som bakteppet for at ingen selskaper med verdi på over 100 milliarder euro var blitt grunnlagt i Europa på 50 år, mens alle seks med verdi på over én billion euro hadde sitt opphav i USA.

Når det gjaldt Kina, var bekymringene knyttet til avhengigheten av den asiatiske stormakten og hvordan EU hadde absorbert Kinas industrielle overkapasitet. På toppen av dette ble høyere energipriser løftet frem som en driver bak fraværet av en ønsket økonomisk utvikling. Samlet bidro alle disse faktorene – og flere – til blinkende varsellamper i møte med en fremtid der en krympende arbeidsstyrke, behov for grønn omstilling samt en vanskeligere sikkerhetspolitisk situasjon seiler opp som tiltagende utfordringer for EUs vedkommende. Draghi foreslo i rapporten flere grep for å stagge den negative utviklingen, og tok rent overordnet til orde for en betydelig integrasjon, blant annet av energiinnkjøp og av låne- og kapitalmarkedet.

Fra vondt til verre

Ett år senere har Draghi fulgt opp rapporten med å konstatere at situasjonen nå er blitt enda vanskeligere.[2] Selv om EU nå har utarbeidet planer for å gjøre seg mindre avhengig av kritiske råvarer fra Kina og europeiske land har økt sine forsvarsinvesteringer, vekker det totale bildet mer uro. Kineserne har økt sitt handelsoverskudd overfor EU med ytterligere 20 prosent siden ifjor, og EUs sentralbank har oppjustert investeringsbehovet som ble skissert i fjorårets Draghi-rapport med 50 prosent. Der byråkratiske regelverk ble ansett som en betydelig hindring i forrige rapport, har oppmykningen av disse gått sakte på grunn av motstand i EU-parlamentet.[3] Sist, men ikke minst har interne handelsbarrierer innenfor det indre markedet blitt beskrevet som hemmende for økonomisk utvikling, blant annet av Det internasjonale pengefondet (IMF).[4]

Årsakene bak at EU sakker akterut i den globale økonomien er altså flere og sammensatte. Feilslått konkret politikk kan forklare mye av utviklingen. Ulikheter og forskjeller innad i unionen har utvilsomt også gjort det krevende å holde tritt med USA og Kinas økonomiske utvikling. EUs kraftløshet på den globale økonomiske arenaen reflekterer iboende vanskeligheter ved å samordne den økonomiske politikken i en union preget av betydelige motsetninger mellom medlemslandene. Årsaksbildet kan illustreres gjennom to eksempler: Gjeldsproblematikken i EU og unionens akterutseilte innsats i klimapolitikken.

EUs skjebnesvangre gjeldsproblem

Det er ikke tilfeldig at EUs relative tilbakegang i den globale økonomien begynte for 10-15 år siden. Kort tid etter at finanskrisen i 2008 allerede hadde rystet grunnvollene i det globale økonomiske systemet, ble unionen rammet av en alvorlig gjeldskrise i 2010. En felles valuta og sentralbank hadde siden 1999 gjort det svært enkelt for medlemslandene å ta opp lån, uten at det forelå effektive mekanismer for å demme opp for eventuelle tilbakebetalingsproblemer. [5] 

Grunnleggende forskjeller mellom medlemslandene kom til syne. Mindre økonomisk sterke land, særlig Hellas, møtte på store gjeldsproblemer etter flere år med budsjettunderskudd. Løsningen til EUs sentralbank, som på denne tiden var ledet av Draghi, var å trykke opp mer penger og støtte oppkjøp av flere lån gjennom hjelpepakker. Dette har i sin tur gjort lite med de grunnleggende problemene bak gjeldskrisa. Ifølge professor Eivind Thomassen ved Universitetet i Sørøst-Norge, som blant annet baserer seg på boka Crisis Cycle av John H. Cochrane, Luis Garicano og Klaus Masuch, har EU først og fremst lagt til rette for en ulmende, fremtidig gjeldskrise der politiske tiltak for å skape økonomisk vekst går utover finansieringen av europeiske velferdsstater. Forsøk på å få bukt med enorme budsjettunderskudd møtes med politisk uro. Dette har i år vært spesielt tydelig i Frankrike, der en enorm statsgjeld har resultert i en kaotisk politisk situasjon preget av hyppige statsministerbytter og store demonstrasjoner.[6]

EUs klimapolitiske etterslep

Mens ja-sida bruker EUs angivelige fremskutte posisjon på klimafeltet som et sentralt argument for norsk EU-medlemskap, finnes det tydelige holdepunkter for å påstå at unionen i økonomisk øyemed har dårlige kort på hånden for en selvstendig grønn omstilling.

Chr. Anton Smedshaug, daglig leder i Agri Analyse, har satt dette i sammenheng med maktforskyvningen mot Kina. Etter at EU-land flyttet produksjons- og forskningsinnsats mot Kina på 1990-tallet, har Europa i tiårene etterpå ikke respondert på at landet har bygget opp økt teknologisk kompetanse – blant annet på klimafeltet. EU har ifølge Smedshaug feilet når det gjelder å bygge opp verdikjeder for å nå klimamålene, og har gjort seg avhengig av kinesisk leveranse av for eksempel solceller og elbiler. Kina kan takke tidligere teknologioverføringer fra vestlige land, mens EU nå henger etter når det gjelder sin egen innsats for å erstatte ikke-fornybare energikilder.[7]

Dette perspektivet støttes av en fersk rapport fra European Climate Neutrality Observatory (ECNO).[8] ECNO slår her fast at EUs klimainvesteringer i 2023 hang 344 milliarder euro bak det årlige målet som er fastsatt av unionens egne planer. Pengesummene knyttet til import av og subsidier til fossil energi er vesentlig høyere, og unionen er fortsatt svært avhengig av teknologiimport fra Kina. Selv om utviklingen går i riktig retning på enkelte områder, er det ut fra rapporten tydelig at EUs innsats går for tregt.[9] 

Hvor går veien videre for EU?

Om EU ikke setter inn omfattende og effektive tiltak for å få fart på sin egen økonomiske utvikling, er det vanskelig å spå en lys fremtid for unionen. Både Thomassen og Smedshaug er blant dem som spekulerer i en regelrett kollaps om utviklingen snart ikke får et annet fortegn.

Det ligger en rekke grunnleggende problemer i veien for at EU kan fremstå som en sentral kraft i den globale økonomien. Uenigheter og forskjeller mellom medlemslandene står i veien for en effektiv samordning av den økonomiske politikken. Fremstøt for integrasjon ovenfra, for eksempel i pengepolitikken, har vist seg å skape store problemer i møte med bakkeplanet i europeiske land når den uønskede økonomiske utviklingen stikker kjepper i hjulene for velferdsstatene. Når amerikanerne samtidig har bygget opp enorme teknologiselskaper og Kina har fått et overtak i oppbyggingen av verdikjeder, fremstår EUs økonomiske situasjon som en gordisk knute.  

Noter 

[1] Draghi, Mario. The future of European competitiveness. EU-kommisjonen, 2024.

[2] Draghi. High Level Conference – One year after the Draghi report: what has been achieved, what has changed. EU-kommisjonen, 2025.

[3] Stensland, Marianne. «Mener Europa er akterutseilt: – Et gamlehjem». E24, 19.09.2025.

[4] Kammer, Alfred. Europe's Choice: Policies for Growth and Resilience. IMF, 16.12.2024.

[5] Thomassen, Eivind. «Spør ikke hva EU kan gjøre for deg, men hva i all verden EU er i ferd med å gjøre med Europa». Morgenbladet, 01.10.2025; Smedshaug, Chr. Anton. «Unionsoppløsning?». Klassekampen, 15.10.2025.

[6] Thomassen. «Spør ikke hva EU kan gjøre for deg, men hva i all verden EU er i ferd med å gjøre med Europa».

[7] Smedshaug. «Unionsoppløsning?».

[8] 2025 Flagship Report: State of EU progress to climate neutrality. ECNO, 03.09.2025.

[9] van Gaal, Wester. «EU falls behind China with ‘colossal’ €344bn clean tech funding gap». EU Observer, 03.09.2025.