Valget til EU-parlamentet i 2024 ga betydelig fremgang for partier på ytre høyre. Høsten 2025 ser vi historisk høy oppslutning om høyrepopulistiske og høyrenasjonalistiske partier i EU-landene.[1] I syv av EUs medlemsland er partiene i maktposisjon: Italia, Belgia, Finland, Tsjekkia, Slovakia, Kroatia og Ungarn. I Tyskland dominerer ytre høyre-partiet Alternativ for Tyskland (AfD) meningsmålingene. Det samme gjør Nasjonal samling (RN) i Frankrike og i Nederland Frihetspartiet (VVD).

Et vesentlig bakteppe for at mange vender ryggen til de tidligere styringspartiene fra sosialdemokratiet og sentrum-høyre, er opplevelsen av økonomisk utrygghet. I 2024 var 93,3 millioner av EUs innbyggere i risiko for fattigdom, ifølge Eurostats tall, altså 21 prosent av befolkningen.[2] 

Euroen er et eksperiment

EU har felles valuta (euro) og er en pengeunion. Den felles valutaen ble lansert i finansmarkedene og elektronisk betaling i 1999, og fra 1. januar 2002 ble franc, mark og pesetas erstattet av euroens mynter og sedler. Euroen skulle være et symbol på EUs integrasjon og identitet. For mange har den i stedet blitt et symbol på EUs overstyring av nasjonale myndigheter, velferdskutt og høy arbeidsløshet.

20 av EUs 27 medlemsland har innført euro som betalingsmiddel. Etter planen skal euro også innføres i Bulgaria neste år. De som da ikke har innført euro er Polen, Tsjekkia, Ungarn, Romania, Danmark og Sverige. Euroen er felles mynt for alle EU-landene som oppfyller de økonomiske vilkårene. Danmark er det eneste medlemslandet med et avtalefestet unntak. Blir Norge EU-medlem, sier vi også ja til pengeunionen og euro (se nærmere side 30).

Med en felles mynt kan landene ikke lenger bruke valutapolitikken som et virkemiddel for å regulere tilstanden i økonomien. Eurolandene har dessuten gitt fra seg muligheten til å styre rentenivået, som bestemmes av sentralbanken i Frankfurt. EUs pengeunion legger også begrensninger på landenes budsjettpolitikk. Underskuddene skal ikke overstige tre prosent av BNP, og statsgjelden må ikke utgjøre mer enn 60 prosent av BNP (den såkalte stabilitetspakten).

Pengeunionen øker de økonomiske spenningene mellom landene i unionen. Ikke alle land er tjent med samme pengepolitikk til enhver tid. Uansett om et land har høy- eller lavkonjunktur så settes det én rente i EUs pengeunion. En dress som skal passe for 20 ulike fasonger er ikke skreddersydd for noen.

Sosiale omkostninger

Finanskrisen fra 2008 ble i EU en vedvarende eurokrise. De sosiale omkostningene særlig i Sør-Europa var enorme, mange mennesker opplevde liv og helse truet. Røde Kors beskrev Europa som et kriseområde.[3] Nedskjæringene for å tilfredsstille EUs budsjettkrav førte til kutt i offentlige velferdsgoder som sykepenger, ledighetstrygd – og helsevesen. Når Italia og Spania ble særlig hardt rammet i koronapandemiens tidlige fase, er et bakteppe de kuttene som er gjort i helsevesenet, etter påtrykk fra EU.

Eurokravene har presset frem budsjettkutt som svekker offentlige tjenester og reduserer investeringer blant annet i klimatiltak. En studie fra New Economics Foundation viser at som et resultat av innstramningspolitikken bruker eurolandene 1000 euro mindre på offentlige og sosiale tjenester per person enn de ville ha gjort uten disse kuttene.[4] Nedskjæringene har ført til at EU-borgere har nesten 3000 euro i året mindre å rutte med.

Frankrike har en statsgjeld på 115 prosent av BNP, som er skyhøyt over EUs krav på 60 prosent. Pensjonsreform og andre tiltak for å kutte i offentlige utgifter har skapt voldsom uro i fransk politikk, og sier mye om hvor virkelighetsfjerne og destabiliserende eurokravene kan være.

Det europeiske semester

EUs «europeiske semester» er en tilsynsprosess der medlemslandene må levere sine rapporter om stabilitets- og konvergenskravene til EU på våren før budsjettforslagene behandles i de nasjonale parlamentene.

Ved starten av året peker Det europeiske rådet (statslederne) ut de overordnede utfordringene og gir regjeringene råd om innrettingen av politikken. Så i april skal regjeringene legge frem sine budsjettplaner. EU-kommisjonen gir hvert enkelt land anbefalinger for den økonomiske politikken som skal være retningsgivende for statsbudsjettene. 

Eurokravene ble satt til side under pandemien, men bare midlertidig. EU har vedtatt en reform av dette rammeverket, men de grunnleggende kravene om maksimal statsgjeld og budsjettunderskudd er ikke endret. Den lengre tidshorisonten for å redusere gjeld og større åpning for langsiktige investeringer er forbedringer, men med de samme prosentkravene som ga den langvarige eurokrisen fremstår systemet fortsatt som en tvangstrøye (se også side 18). Nedgangstider vil bli forsterket og bre seg utover eurosonen fordi de landene som har lav gjeld ikke blir oppmuntret til å føre en mer ekspansiv finanspolitikk – bruke mer penger – snarere tvert imot.

Noter

[1] «Eksperter: Ytre høyres frammarsj vil forandre europeisk politikk», NTB 24.10.2025

[2] «Living conditions in Europe - poverty and social exclusion», Eurostat april 2025

[3] «Røde Kors: –⁠ Europa er blitt et kriseområde», VG 02.01.2013

[4] «Europe’s fiscal framework – the people’s view?», New Economics Foundation 04.11.2022