Innledning og sammendrag

10. februar 2024 ble representanter for EUs råd, EU-parlamentet og EU-kommisjonen enige om nok en reform av finansreglene.[1] Selv om de nye reglene så langt har fått lite oppmerksomhet, vil de forme skjebnen til EUs økonomi i årevis. Etter et tiår med delvise oppmykninger av de eldre superrestriktive reglene som presset eurosonen inn i en langvarig resesjon i årene 2011–2013, og aktiveringen av en generell unntaksklausul i kjølvannet av flere sjokk (pandemi, energikrise), vil reglene brått bli restriktive igjen, om enn i mindre grad enn tidligere. Effekten av de nye reglene vil fortsatt være dypt katastrofal for den sosioøkologiske transformasjonen og den europeiske velferdsstaten.

Da Vincent Van Peteghem, finansminister i Belgia, som hadde EU-formannskapet i første halvdel av 2024, annonserte at partene i trilogforhandlingene hadde kommet til enighet, hevdet han at det nye rammeverket «vil sikre balanserte og bærekraftige offentlige finanser, styrke fokuset på strukturreformer og fremme investeringer, vekst og jobbskaping i hele EU ».[2] 

Dette er ikke riktig. Avviket mellom teknokratisk retorikk og økonomiske fakta er rett og slett kolossalt. De nye reglene vil hindre, ikke fremme vekst og jobbskaping, og de setter eurosonen på sporet av en ny dødelig innstrammingssyklus som sådde frøene for fremveksten av høyreekstreme i Europa. De legger riktig nok inn noen insentiver for å øke offentlige investeringer, men det følger implisitt med et nytt press for å begrense budsjettkategorier som ikke er relatert til investeringer, som sosiale utgifter. Videre truer innstrammingsprogrammer med å dempe den økonomiske utviklingen. Det vil motarbeide reduksjon av gjeldsgraden, som er et sentralt mål for det nye styringsrammeverket. Selv om det er et desperat behov for betydelige langsiktige investeringer i den sosioøkologiske transformasjonen og i styrkingen av Europa som et sted å drive næring mer generelt, beskyttes og stimuleres ikke de nødvendige investeringene i avtalen. Faktisk vil det nye finanspolitiske rammeverket i alvorlig grad begrense en økning i offentlige investeringer, spesielt i EU-land med høy gjeld.

Anslagene for de ekstra offentlige investeringene som kreves for å dekarbonisere EUs økonomi innen 2050 varierer mye.[3] Den nyeste studien anslår at det ekstra offentlige investeringsbehovet er rundt 1,6 prosent av EUs nåværende BNP per år (Institut Rousseau 2024), noe som kan anses som en nedre grense. Med 1,3 prosent har EUs militærutgifter i 2022 vært relativt stabile som andel av BNP i perioden 2013–2022 – svingende mellom 1,2 og 1,3 prosent av BNP[4] – men dette forventes å øke kraftig i de kommende årene. De nye reglene er spesielt bekymringsfulle på bakgrunn av motstanden mot å opprette en permanent ordning for investeringer i EU – for eksempel et Gjenopprettings- og motstandskraftfond 2.0 (RRF). Et trilemma synes klart: En økning i offentlige (kapital)investeringer, finanspolitisk konsolidering og motvilje mot å innføre eller øke skattleggingen av formue kan ikke forenes. Hvis de nye reglene gjennomføres, vil trilemmaet mest sannsynlig bli løst ved å redusere velferdsstaten betydelig.[5] 

Metoden som er beskrevet for å vurdere de bindende banene for å konsolidere landene i den nye avtalen er selsom, nesten til et punkt av det bisarre, og den medfører en risiko for å forsterke konjunkturer (prosyklisk). Spesielt bekymringsfull er bruken av en analyse av gjeldsbærekraft (DSA) for å innstille de økonomiske kravene for hvert EU-land. En DSA kan anses som nyttig for å analysere finanspolitiske risikoer under ulike scenarier med hensyn til vekst, renter eller kostnader ved en eldre befolkning. Men å bruke denne metodikken for å fastsette en flerårig, bindende utviklingsbane for nettoutgifter er dristig. Analysen er svært skjønnsmessig, full av selvoppfyllende funksjoner, og er derfor lite egnet for operasjonalisering av harde finanspolitiske regler.

Hvordan fungerer de nye finansreglene?

Hvert medlemsland er pålagt å sende inn «finanspolitiske og strukturelle planer» (FSP-er) for de neste fire eller fem årene til EU-kommisjonen. Disse planene beskriver strategier for bærekraftig offentlig gjeldsreduksjon – sentralt i FSP-ene vil være utviklingen av det viktigste operative målet, den nominelle vekstraten for primære nettoutgifter – samt strategier for inkluderende vekst, strukturreformer og investeringer. Det vises også til søylen for sosiale rettigheter, energisikkerhet og mulige forsvarsutgifter som en del av FSP-ene. Alle disse elementene må selvfølgelig være kompatible med utviklingsbanen for nettoutgifter.

EU-kommisjonen har en viktig rolle, ettersom den undersøker disse planene når de legges frem og deretter overvåker den årlige fremdriften. Formelt sett fortsetter EUs råd å bestemme, basert på kommisjonens analyse, godkjenning av planene eller å ilegge sanksjoner ved avvik.[6] Medlemsstatene kan også be om en forlengelse av strukturplanene fra fire til syv år, noe som gjør det mulig for dem å tilpasse seg mindre per år og oppfylle finanspolitiske mål senere. Men forlengelsen krever en økning i nasjonalt finansierte offentlige investeringer. Retningen dette leder til avhenger derfor av hvordan EU-kommisjonen – og deretter EU-rådet – vurderer de planlagte strukturreformene og investeringene. Uansett har EU-kommisjonen et betydelig skjønnsmessig handlingsrom med hensyn til nasjonale finanspolitiske strategier.

Kjernen i FSP-ene vil være utviklingen av det viktigste operative målet, den nominelle vekstraten for nettoutgifter. Den primære nettoutgiftsbanen for tilpasningsperioden vil bli gitt av EU-Kommisjonen, og vil – etter teknisk konsultasjon med medlemslandene – bli innlemmet i FSP-ene. EUs råd bestemmer deretter en flerårig nettoutgiftsbane for det respektive landet – basert på en anbefaling fra EU-Kommisjonen.

Definisjonen av nettoutgifter er avgjørende for vurderingen av de nye finansreglene.[7] De er definert for å unngå prosykliske effekter, ettersom de ikke skal påvirkes av automatiske stabilisatorer og andre svingninger i utgifter utenfor myndighetenes kontroll. Videre tillater definisjonen finansiering av merutgifter med ekstra skjønnsmessige inntekter (for eksempel formuesskatt). Offentlige investeringer trekkes imidlertid ikke fra nettoutgiftene, slik «den gylne regelen» for offentlige finanser ville ha fastsatt. Ideen bak den gylne regelen er at effektive offentlige investeringer både kan komme fremtidige generasjoner til gode og, via vekstfremmende effekter, øke bærekraften for gjeld. Derfor kan det være økonomisk begrunnet å unnta disse kostnadene fra beregningen av nettoutgifter. På den andre og positive siden er den nasjonale andelen for medfinansiering innenfor EU-programmer unntatt i definisjonen av nettoutgifter. Derfor er nasjonal medfinansiering ikke begrenset av utgiftsregelen. Nasjonal medfinansiering har imidlertid spilt bare en ubetydelig rolle frem til nå.

Nettoutgiftsbanen for hvert land er utledet på en slik måte at de minste justeringer må begrunnes i såkalte «beskyttelsestiltak» som skal sikre bærekraftige finanspolitiske posisjoner ved slutten av tilpasningsperioden. Sistnevnte er definert som et (strukturelt) budsjettunderskudd på ikke mer enn 1,5 prosent og en gjeldsgrad som er på en sannsynlig nedadgående bane eller holder seg på et forsvarlig nivå. Derfor er indikatoren for nettoutgifter faktisk det operative målet, men den er endogen i forhold til beskyttelsestiltak som er definert på følgende måte:

• Analyse av gjeldsbærekraft (Debt Sustainability Analysis, DSA): EU-kommisjonen gjennomfører en DSA for hvert medlemsland med mål om å utlede en referansebane for finanspolitisk tilpasning som er i samsvar med en synkende eller stabiliserende offentlig gjeldsgrad innen utgangen av tilpasningsperioden (se EU-kommisjonen 2022 for gjeldende EU-metodikk). Videre må gjeldsgraden ved utgangen av tilpasningsperioden overstige gjeldsgraden fem år etter tilpasningsperioden med tilstrekkelig høy sannsynlighet, vurdert av kommisjonens stokastiske (tilfeldige) analyse. DSA-en brukes, ifølge argumentet, for å bevare de landsspesifikke egenskapene ved finanspolitiske tilpasningskrav.
• Gjeldsbærekraftsikring: Medlemsland med et gjeldsnivå på over 90 prosent av BNP må redusere det med gjennomsnittlig minst 1 prosentpoeng hvert år. Medlemsland med et gjeldsnivå mellom 60 og 90 prosent av BNP må redusere det med 0,5 prosentpoeng hvert år.
• Robusthet mot underskudd: For land med en offentlig gjeld på mer enn 60 prosent av BNP eller et budsjettunderskudd på mer enn 3 prosent av BNP, bør det samlede budsjettunderskuddet ikke være høyere enn 1,5 prosent av BNP. Når det er høyere, bør den årlige forbedringen i den strukturelle primærbalansen være 0,4 prosent av BNP når justeringen varer i fire år. Med en forlenget justeringsperiode på syv år er den årlige minimumsjusteringen av den strukturelle primærbalansen 0,25 prosentpoeng.

Hvert sikkerhetstiltak gir et justeringskrav for den strukturelle primære balansen. Det strengeste beskyttelsestiltaket er den bindende begrensningen som til slutt omdannes til den netto primære utgiftsbanen (referansebanen) som strekker seg over flere år. Justeringen må være lineær for å unngå etterslep av finanspolitisk tilpasning. Kravet mot etterslep kan betraktes som et annet viktig beskyttelsestiltak, men det kan lempes på under spesielle omstendigheter.[8] 

Generelt gjelder unntaksklausuler for individuelle medlemsstater så vel som for alle medlemsstater dersom særlige omstendigheter utenfor medlemsstaten(e)s kontroll har en vesentlig innvirkning på offentlige finanser, forutsatt at det ikke setter den finanspolitiske bærekraften i fare på mellomlang sikt.

En samlet vurdering

I gjennomsnitt er konsolideringskravene i det nye rammeverket mindre strenge enn kravene under tidligere finanspolitiske regler (Darvas et al. 2023). Med det nye finanspolitiske rammeverket vil imidlertid arbeidet med konsolidering i noen land fortsatt være betydelig. Basert på estimater fra tenketanken Bruegel[9] viser tabellen nedenfor den årlige minimumsinnsatsen som kreves for konsolidering i EU-landene under EUs nye finanspolitiske rammeverk, målt ved den årlige endringen i den strukturelle primærbalansen (SPB) i prosent av BNP.

Samtidig finanspolitisk sammentrekning øker potensielt finanspolitiske multiplikatorer og medfører risiko for selvdestruktiv finanspolitisk konsolidering: Det er påfallende at de seks største EU-landene unntatt Tyskland (Italia, Frankrike, Spania, Nederland, Polen og Belgia), som til sammen står for rundt halvparten av EUs BNP – med unntak av noen mindre land – har de høyeste konsolideringskravene, målt ved den gjennomsnittlige årlige endringen i strukturelle primærbalanser i prosent av BNP (se tabellen nedenfor). Italia må for eksempel konsolidere med rundt 1 prosent av BNP årlig, og Frankrike og Spania med rundt 0,8 prosent av BNP hvis den kortere tilpasningsperioden velges. Dette kan innebære samtidige finanspolitiske sammentrekninger som – via grenseoverskridende ringvirkninger – mest sannsynlig vil forverre de negative veksteffektene av finanspolitisk konsolidering.

Den forventede «motsykliske virkningen» av nettoutgiftsregelen står i fare for å bli prosyklisk: Den eneste, operativt bindende indikatoren, netto primære utgifter, er definert på en slik måte at prosyklisk virkning unngås. Kalibreringen av nettoutgiftsbanen er imidlertid begrenset av den strengeste gjeldende beskyttelsen – som i mange tilfeller er analysen av gjeldsbærekraft (DSA). I en økonomisk nedgangsperiode som ikke anses som enestående, er land forpliktet til å holde seg til konsolideringsbanen. Dette kan undergrave hvordan automatiske stabilisatorer virker og hemme skjønnsmessige motsykliske finanspolitiske reaksjoner på den økonomiske nedgangen.

Det finanspolitiske rammeverket er for komplekst og hindrer demokratisk legitimitet; den kontroversielle og ugjennomsiktige «strukturelle balansen» er fortsatt en viktig variabel: Det grunnleggende målet om å redusere kompleksiteten i de nye finansreglene ble tydelig oversett. Selv om netto primær utgiftsvekst ved første øyekast er det eneste, bindende operasjonelle finanspolitiske målet, er fortsatt strukturelle budsjettforhold i realiteten viktige beregnings-, mål- og kontrollvariabler (Fiskalrat 2024). Utledningen av konsolideringskravene blir dermed enda mer en «svart boks» som hindrer ansvarlighet og demokratisk legitimitet. Dessuten er kalibreringen av den primære nettoutgiftsbanen basert på mellomlange prognoser (fire eller fem år for FSP-ene pluss ti år for DSA – hvorav fem år for de stokastiske sannsynlighetsprojeksjonene) og vil bli påvirket av prognosefeil. Dette gjelder blant annet spesielt variabler som er utsatt for merkbare revisjoner, som resultatgapet som ikke er observerbart og renten, som brukes til å anslå de primære strukturelle balansene.

DSA-en, som blir et viktig element i utformingen av de finanspolitiske banene til de enkelte medlemslandene, har problematiske og – til en viss grad – selvoppfyllende trekk. Det nye finanspolitiske rammeverket kalles ofte «risikobasert» fordi EU-kommisjonen bruker en DSA som grunnlag for et av sikringstiltakene for å kalibrere den økonomiske utviklingen i netto primære utgifter. Den nøyaktige DSA-metodikken som brukes for implementeringen av finansreglene er når dette skriver ikke kjent.[10] EU-kommisjonens DSA-verktøysett som for tiden er på plass, består av en rekke prognosescenarier for statsgjelden de neste ti årene: for det første et basisscenario der det antas at konsolideringsbanen overholdes, for det andre seks deterministiske scenarier – tre deterministiske stresstester (for eksempel ugunstig «r-g»-differanse) og tre alternative finanspolitiske scenarier – pluss til slutt stokastiske sannsynlighetsprognoser.

Hvis dette høres usannsynlig komplisert ut, så er det det. Metodikken i seg selv har noen trekk som i beste fall kan betraktes som farseaktige. For eksempel antar et av de alternative finanspolitiske scenariene («lavere strukturelle primærbalanser») at etter en kort periode etter slutten av tilpasningsperioden stopper den finanspolitiske konsolideringsinnsatsen permanent opp – noe som i noen tilfeller vil resultere i uholdbare gjeldsbaner på lang sikt. For å unngå dette blir den nødvendige finanspolitiske tilpasningsbanen mer restriktiv. For å forenkle denne absurditeten: De nye reglene antar implisitt at de vil bli brutt senere, og i påvente av dette strammes konsolideringsbanen inn. Dette ser ut til å være hovedgrunnen til at DSA-sikringen, ifølge estimater basert på den nåværende EU-metodikken for DSA[11], vil være den strengeste i de fleste land som har en gjeldsgrad som er høyere enn 60 prosent.

Per definisjon er enhver DSA subjektiv og skjønnsmessig, ettersom den er avhengig av antagelser og/eller markedsforventninger, spesielt med hensyn til finanspolitiske (for eksempel finanspolitiske kostnader med aldrende befolkning), finansielle (lånerenter) og makroøkonomiske variabler (for eksempel potensiell produksjonsvekst). Derfor påvirker den valgte metodikken resultatet sterkt. Dessuten er betydelige prognosefeil for en så lang periode uunngåelige. Hvis for eksempel potensiell produksjon anslås å være for lav i DSA-en, vil dette innebære høyere finanspolitiske tilpasningsbehov som, via den finanspolitiske multiplikatoren, vil bli selvoppfyllende. Lavere vekst vil da potensielt føre til et resultat styringsrammeverket ønsker å unngå: høyere andel gjeld (og underskudd).

En annen begrensning ved DSA er at grenseoverskridende ringvirkninger ikke tas i betraktning (Heimberger 2023), som imidlertid kan være betydelige (Eller et al. 2017). EU-kommisjonen antar en finanspolitisk multiplikator på 0,75, som betyr at en finanspolitisk konsolidering på 1 prosentpoeng reduserer BNP-veksten med 0,75 prosentpoeng i samme år sammenlignet med referansenivået. In't Veld (2013) finner at de negative veksteffektene av finanspolitisk konsolidering kan være betydelig høyere når flere land konsoliderer samtidig (se også Heimberger 2017).

Selv om en DSA i prinsippet kan være et nyttig verktøy for å analysere finanspolitiske risikoer under ulike scenarier med hensyn til vekst, renter, alderskostnader osv., kan finansmarkedene være svært følsomme for detaljene i disse scenariene og resultatene deres. Gitt denne følsomheten er bruken av DSA svært delikat. Å bruke dette verktøyet til å kalibrere en flerårig, bindende nettoutgiftsbane er et ganske dristig prosjekt. Hvorfor har medlemmer av Rådet for økonomiske og finansielle saker (ECFIN)[12] og Komiteen for økonomiske og monetære saker (ECON) i EU-parlamentet[13] stemt for dette Rube Goldberg-rammeverket uten å kjenne til de nøyaktige detaljene, er et eget forskningsspørsmål.

De nye finansreglene gir EU-kommisjonen en bred adgang til å fatte beslutninger, samtidig som de overser behovet for passende demokratisk ansvarlighet. Dette gjelder spesielt for beslutninger om forespurte forlengelser av de flerårige finanspolitiske planene, som tillater lavere grad av finanspolitiske tilpasninger fra medlemslandene. En medlemsstat kan forlenge den nødvendige tilpasningsbanen fra fire til syv år hvis den på en troverdig måte forsikrer om at den har til hensikt å gjøre vekstfremmende investeringer, blant annet, men også hvis den gjennomfører EU-kommisjonens anbefalinger for strukturreformer som en del av det europeiske semesteret. Derfor kan EU-rådet – etter anbefaling fra EU-kommisjonen – presse medlemslandene til å gjennomføre bestemte strukturreformer. Dette ville være et dramatisk skifte fra vanlig praksis, der EU-kommisjonen bare kan gi anbefalinger som ikke er bindende. Å gi DSA en styrket rolle i rammeverket for finanspolitisk styring begrenser dessuten sterkt den demokratiske legitimiteten, ettersom dette verktøyet er ugjennomsiktig og vanskelig å forstå for beslutningstakere. Dessverre gjelder det samme for det overordnede rammeverket for finanspolitisk styring.

Reguleringen av det nye finanspolitiske rammeverket inneholder en rekke referanser til involvering av arbeidslivets parter og til den europeiske søylen for sosiale rettigheter. For eksempel bør landene i sine finansplaner angi hvilke tiltak de planlegger å gjennomføre for å oppnå søylen for sosiale rettigheter. Men samtidig bør de også forklare hvordan de gjennomfører EUs anbefalinger som en del av det europeiske semesteret, som ofte er rettet mot å deregulere økonomier. Mens referanser til sosiale spørsmål kan betraktes som «myk lov», der EU har stor grad av skjønn i sin tolkning, må nettoutgiftsbanen gjennomføres som «hard lov» – ellers kan det bli ilagt sanksjoner.

Muligheten til å fremme midlertidige (grønne) offentlige investeringer, for eksempel ved å ekskludere offentlige investeringsutgifter fra sikkerhetstiltakene og/eller implementere en «gylden regel», ble i stor grad ikke noe av: Med de nye finansreglene kan offentlige investeringer bare økes dersom de skjønnsmessige inntektene øker parallelt, for eksempel via en formuesskatt, og/eller hvis medlemslandene foretar mer finanspolitisk konsolidering (kutt) i komponenter som ikke er investeringer (for eksempel sosiale utgifter). De nye reglene reiser også spørsmål om Gjenopprettings- og motstandskraftfondet (RRF) 2.0, som skal bli et permanent EU-investeringsfond. Det RRF som for tiden er på plass, utløper ved utgangen av 2026. Krav om utvidelse av EUs finanspolitiske kapasitet ble avvist. Gitt behovet for økende offentlige investeringer og de etterspurte økende forsvarsutgiftene, er en betydelig innskrenkning av den europeiske velferdsstaten det sannsynlige utfallet dersom de nye finansreglene skulle bli virkelighet, med store konsekvenser for Europas sosiale og politiske system.

Litteratur

Darvas, Z., L. Welslau and J. Zettelmeyer. A quantitative evaluation of the European Commission’s Fiscal governance proposal.Bruegel Working Paper 16/2023

Eller, M; Feldkircher, M and F. Huber. How would a fiscal shock in Germany affect other European countries? Evidence from a Bayesian GVAR model with sign restrictions. Focus on European Economic Integration 1/2017.

European Commission (2022), Debt Sustainability Monitor. Institutional Paper 199, April 2023

Fiskalrat (2024). Neuer Fiskalrahmen der EU – neue Komplexität. Kursanalyse des Büros des Fiskalrats Austria

Heimberger P. Did Fiscal Consolidation Cause the Double-Dip Recession in the Euro Area?, Review of Keynesian Economics, Vol. 5, No. 3, 2017, s. 539-558.

Heimberger P. (2023). Debt sustainability analysis as an anchor in EU fiscal rules. An assessment of the European Commission’s reform orientations. In depth analysis requested by the ECON committee of the European Parliament. March  2023

Heimberger P and Andreas Lichtenberger, 2023. RRF 2.0: A Permanent EU Investment Fund in the Context of the Energy Crisis, Climate Change and EU Fiscal Rules, wiiw Policy Notes 63, The Vienna Institute for International Economic Studies, wiiw

In ’t Veld, J. (2013): Fiscal consolidations and spillovers in the Euro area periphery and core. European Economy – Economic Papers 506.

Institut Rousseau: Road to Net Zero. Bridging the Green Investment Gap

Artikkelen er opprinnelig publisert av Institute for New Economic Thinking, 22.05.2024, https://www.ineteconomics.org/perspectives/blog/fiscal-reform-in-the-eu-a-dangerous-new-framework. Teksten er gjengitt med forfatterens tillatelse, og er oversatt fra engelsk av Morten Harper.

Noter

[1] Lovpakken består av en forordning om den forebyggende delen (forordning om effektiv samordning av økonomisk politikk og multilateral budsjettovervåking – endelig kompromisstekst etter trilogavtalen) samt et direktiv (direktiv om krav til medlemsstatenes budsjettrammer – prinsipiell enighet med sikte på å konsultere EU-parlamentet) og en forordning om den korrigerende delen (forordning om å fremskynde og avklare gjennomføringen av prosedyren ved for stort underskudd – prinsipiell enighet med sikte på å konsultere EU-parlamentet).

[2] https://www.consilium.europa.eu/en/press/press-releases/2024/02/10/economic-governance-review-council-and-parliament-strike-deal-on-reform-of-fiscal-rules/

[3] For en oversikt se Heimberger og Lichtenberger 2022.

[4] Se https://ec.europa.eu/eurostat/statistics-explained/index.php?title=Government_expenditure_on_defence#Expenditure_on_.27defence.27

[5] Christian Lindner, tidligere Tysklands finansminister, har gitt innsikt i hva som kan vente oss. Han har oppfordret til et moratorium på sosiale utgifter og subsidier for å finansiere offentlige militærutgifter. Dette synspunktet ble støttet av Clemens Fuest, president for IFO-instituttet. Se https://www.faz.net/aktuell/wirtschaft/lindner-fordert-moratorium-bei-sozialausgaben-19540142.html

[6] En prosedyre ved for stort underskudd (EDP) kan åpnes a) dersom terskelen på 3 prosent i underskuddskvoten brytes, eller b) dersom det er et betydelig avvik fra den spesifiserte netto primære utgiftsbanen. Avvik fra utgiftsbanen registreres i en kontrollkonto, og en EDP-prosedyre utløses dersom tersklene overskrides (0,3 prosent av BNP på ett år eller kumulativt med 0,6 prosent av BNP). I så fall åpnes en EDP bare dersom den offentlige gjeldsgraden er høyere enn 60 prosent og andelen underskudd er høyere enn 0,5 prosent. Hvis det åpnes en EDP, må medlemslandene justere sin primære strukturelle balansegrad med 0,5 prosentpoeng. Selv om de i utgangspunktet kan se bort fra rentebetalinger, er det etter 2027 ikke lenger mulig, noe som gir liten mening.

[7] Med «nettoutgifter» menes offentlige utgifter fratrukket renteutgifter, skjønnsmessige inntektstiltak, utgifter til EUs programmer som fullt ut dekkes av unionens midler, nasjonale utgifter til medfinansiering av programmer finansiert av EU, sykliske elementer i utgifter til dagpenger, samt engangstiltak og andre midlertidige tiltak.

[8] En medlemsstat kan be om et unntak fra beskyttelsen mot ettersep. Dette må tas i betraktning dersom det respektive landet har prosjekter knyttet til lån fra Gjenopprettings- og motstandskraftfasiliteten samt nasjonal medfinansiering av EU-midler i 2025 og 2026.

[9] Se https://www.jvi.org/fileadmin/jvi_files/News/2024/24WR02_Feb21/2024-02-21_Greening_EU_fiscal_rules.pdf

[10] Red.anm.: Metoden er senere blitt beskrevet i Debt Sustainability Monitor 2024, publisert i mars 2025, https://economy-finance.ec.europa.eu/publications/debt-sustainability-monitor-2024_en

[11] Se for eksempel https://www.jvi.org/fileadmin/jvi_files/News/2024/24WR02_Feb21/2024-02-21_Greening_EU_fiscal_rules.pdf

[12] De nye finansreglene ble godkjent av medlemmene i EUs råd for økonomiske og finansielle saker (ECFIN) innen 8. desember 2023.

[13] De nye finansreglene ble godkjent av medlemmene av komiteen for økonomiske og monetære saker (ECON) i Europaparlamentet innen 5. mars 2024.