Ingrid Fiskaa er stortingsrepresentant fra SV og en tydelig nei-stemme i EU-debatten. Leif Sande er en fagforeningsbauta og en av hovedpersonene i nettverket retning EU, som ønsker norsk EU-medlemskap.

Et avindustrialisert Europa

Fiska startet sin innledning med å vise til et økende gap mellom EUs selvbilde og virkelighet. EU og Europa er vant til å se på seg selv som sentrum i verden, og Europa har hatt mye makt både politisk, økonomiske og militært. Virkeligheten er at EU i stadig mindre grad er en stormakt i verden. Fiskaa ser ikke nødvendigvis dette som et problem, men trekker frem at noe av grunnen til at EU mister økonomisk makt er deres egen økonomiske politikk. EU har særlig tapt industriproduksjon, spesielt i Tyskland, men også andre deler av EU. EUs politikk går ut på at det skal produseres der det er billigst, dermed et det villet politikk at de mister industrien.

«Mangelen på en aktiv industripolitikk. Mangelen på krav og reguleringen. Mangelen på politisk styring er grunnen til tapet av industrien», sa Fiskaa.

Fiskaa mener at EUs medisin på industritapet hovedsakelig er den samme feilslåtte politikken. De skal nemlig satse på konkurransekraft. I praksis betyr dette, ifølge Fiskaa, at de som skal ha færre reguleringer, for eksempel på miljø- og klima, slik at de store selskapene får mer inntjening.

«EU fortsetter med politikken som har ført EU inn i uføre», sa Fiskaa.

Økte økonomiske forskjeller gir grobunn for ytre høyre

Videre pekte Fiskaa på hva er det som skjer i EU etter tiår på tiår med avindustrialisering og tap av arbeidsplasser, samt økte økonomiske og sosiale forskjeller, som folk kjenner på kroppen. Det gir drivkraft for ytre høyre sin fremgang i EU, hvilket man ser i land som Italia, Tyskland, Frankrike og en rekke flere land. Men ytre høyre øker ikke kun oppslutning. De får også mer politisk makt.

Fiskaa viser til at EU-parlamentet ser veldig annerledes ut nå enn for noen år siden og det dette preger politikken mer nå enn før. Man ser det på miljøpolitikken, men også på migrasjonsområdet. Hvor Fiskaa mener at EU går videre i en inhuman retning:

«I flyktningpolitikken ser man en dramatisk forverring. En ting er ikke å ønske noen velkommen, men nå gjør man tiltak for å sende folk ut av EU. Det er med på å svekke rettsstatsprinsipper», sa Fiskaa.

Fiskaa viste til at bilde på EUs utvikling selvsagt er sammensatt. Det skjer også positive ting i EU, men overordna mener Fiskaa at EUs utvikling går i feil retning:

«EU flytter seg politisk mot høyre, og er per i dag er ikke i stand til  å ta tak i de grunnleggende sosiale problemene.»

«Det er på tide å gå inn i EU»

Neste innleder ut var Leif Sande. Under EØS-kampen i 1992 var han bekymret for effektene av EØS, men over tiden har han snudd. Nå vil Sande at Norge skal bli EU-medlem.

«Det var mye man trudde man skulle miste da man vedtok EØS, men mye av dette skjedde ikke. Vi har fortsatt politisk styring. Vi har fortsatt konsesjonslova. Vi har fortsatt høye lønninger i Norge», sa Sande.

 Videre viste Sande til hvordan Norge skulle være «annerledeslandet» utenfor EU. Norge skulle bruke det at vi er utenfor EU for å fremme «de gode tingene». Sande mener at Norge ikke har utnyttet seg av dette. Han viser til hvordan vi er en stor oljenasjon, som tjener på krig og usikkerhet. «Vi er et land som blir rikere og rikere hver dag krigene fortsetter», sa Sande.

Sande viser også til hvordan EU har endret seg. Med Maastricht traktaten har EU gått fra et teknokratisk system til et politisk system. De siste 30 årene har EU blitt noe helt annet enn det var i 1992. Både mengden politikk og mekanismene innad i EU er helt annerledes. Sånn som det er nå står Norge utenfor prosessene hvor EUs lover og politikk utformes, men vi må ta inn det som kommer via EØS.

 «Hvis man vil ha folkestyrer og vil ha demokrati – så må man bli med i EU», sa Sande, og viste til hvordan Norge kan være med å påvirke dersom man blir EU-medlem.

«Kun engang har vi brukt vetoretten. Det var mot postdirektivet, men ikke engang det turte vi å stå ved. Det skjer politikkutvikling i EU, den vedtas i EU og vi er ikke med å påvirke. Vi må kun ta inn det som kommer» sa Sande.

EU gir styrke

Sande mener at EU har kommet styrket ut av alle kriser. Koronakrisa styrka samholdet i EU og man kjøpte inn medisiner til befolkningen i alle EU-landene. Videre har EU gått foran i klimakrisa.

«Klimakrisa har de tatt på alvor. De har ønsket å gå foran i den grønne revolusjonen. Det er ikke gratis», sa Sande. Prisen på dette har ført til at det har vært behov for å svekke miljøreguleringene for å styrke industrien. Sande viste til at det ikke bare er EU som har denne utfordringen, den samme utfordringer gjelder for oss i Norge.

Videre viste Sande til at den europeiske fagbevegelsen står sterkt.

«Streikeretten er sterkere i EU enn i Norge», sa Sande. Da Roma-traktaten kom bygde den på samarbeid med fagbevegelsen. Når han har vært på møter i europeisk fagbevegelsen har han møtt unison oppslutning rundt EU. «Det er unisont over hele Europa at EU har vært et stort fremskritt for arbeidstakerne i Europa. EU bygger på prinsippet om at man skal ha likhet og få opp lønninger i hele Europa», sa Sande.

Et EU-medlemskap gir påvirkning

Sande løftet frem at mesteparten av EUs liberalisering allerede er gjeldende i Norge gjennom EØS: «Dersom Norge melder seg inn i EU, så vil man ikke få mer liberalisme enn i dag, nesten alt ligger allerede i EØS-avtalen», sa Sande.

Videre viste Sande til at problemet vårt, når vi skal gå inn i EU, er der Norge har unntak i det indre marked. Han viser til at når tollvernet må endres, vil dette påvirke landbruket. Likevel mener han at vi vil finne løsninger på dette og han viser til Østerrike som har fått til et levende landbruk også innenfor EU.

Han avsluttet innlegg ved å si at dersom vi blir med i EU så vil det bety: «Demokrati, demokrati, demokrati. Vi får lov til å være med å bestemme de reglene som nå andre bestemmer for oss.»

Vi må møtes i meningsutveksling

I etterkant av innledningene var det spørsmål og diskusjon. Det er ikke lett for en ja-mann å være på rådsmøte i Nei til EU, da blir man møtt med mye motargumenter.

Fiskaa tok tak i påstanden om at «de økonomiske problemene EU har skyldes en for ambisiøs klimapolitikk». Hun viste til at det er en påstand som ofte blir sagt fra ytre høyre i EU og i Norge. Fiskaa mener at påstanden får oss til å se vekk fra kjernen av problemet og grunnen til avindustrialiseringen, som hun mener er mangelen på politisk styring. Hun mener at man trenger en aktiv industripolitikk, med krav til hvordan den skal foregå for å møte klimautfordringer.

Til sist takket Einar Frogner, leder i Nei til EU, innlederne: «Det var lærerikt med innledninger fra både Fiskaa og Sande. Vi har godt av å høre ja-sidens argumenter og møtes i meningsutveksling», sa Frogner som en avsluttende kommentar.