På grunn av stormaktrivalisering, cyberangrep, krig, klimaendringer og sårbare globale forsyningskjeder må totalforsvaret styrkes og beredskapen økes. Totalforsvar er avhengig av nasjonal kontroll over kritiske samfunnsfunksjoner og evnen til å opprettholde forsyninger og tjenester også i krise og krig. Beredskap kan ikke overlates til markedet.

Samfunnet må ha kontroll over kritisk infrastruktur som energiforsyning, vannforsyning, matforsyning, transport, havner og jernbane. Funksjoner som er avgjørende for nasjonal sikkerhet og trygghet for de mest grunnleggende behov kan ikke være avhengig av utenlandske selskaper og leverandørkjeder når kriser rammer.

Ved effektivisering, sentralisering og just-in-time-logistikk har vi blitt sårbare. Kapasitet er nedbygget, reservedelslager er redusert, verksteder og vedlikeholdskompetanse flagges ut.

EØS-avtalen begrenser nasjonalt handlingsrom. Vi må jobbe for brudd med regelverk som forbyr å prioritere norske leverandører, forsyningskjeder, logistikk, vedlikehold, produsenter og kompetansebedrifter. Dette er vanskelig å bygge opp igjen når det europeiske eller globale markedet ikke kan levere. Konkurranseregelverk, offentlige anskaffelser, statsstøtte og fri flyt av varer og tjenester gjøre det vanskeligere å prioritere nasjonal produksjon, beredskapslagring og at strategiske oppgaver forbeholdes norske aktører.

EØS-avtalen er til hinder når vi skal utvikle totalberedskapen i Norge. Den har noen unntaksbestemmelser knyttet til sikkerhet og beredskap, men disse blir i liten grad brukt. Den dekker heller ikke det som trengs for å ha et totalforsvar i Norge. Vi må som minimum bruke det handlingsrommet som finnes, og i mye større grad utfordre regelverk som svekker landets evne til å ivareta egen sikkerhet, forsyningsevne og beredskap.

Et eksempel på dette er tungt vedlikehold av tog. En helt kritisk komponent for å sikre driften av norsk jernbane. Det er like fundamentalt som at forsvaret har ammunisjon og verksteder under egen kontroll, i Norge. Anbud etter EØS-reglene for vedlikehold av tog kan fort føre til at dette havner utenfor Norges grenser og nasjonal kontroll.

Matproduksjon er et annet eksempel som er avgjørende for beredskapen. Norge har i dag en sjølforsyningsgrad på 40 prosent, og det er lite som tyder på at regjeringen har en plan for å nå målet om 50 prosent sjølforsyning. I dag begrenser EØS-regelverket muligheten for å legge nærhetsprinsippet til grunn for innkjøp av mat til offentlige institusjoner. 

Et sterkt totalforsvar fordrer et sterkt samfunn, uten anbudsutsetting av nasjonal beredskap. Fellesskapet må bygge, vedlikeholde og kontrollere beredskapen. Samfunnssikkerhet og nasjonal handlefrihet må gå foran markedsliberalisme når beredskapsfunksjoner står på spill.

Nei til EU arbeider for at politiske myndigheter skal:

• Styrke nasjonal kontroll over kritisk infrastruktur som energi, vannforsyning og transport.
• Bygge opp nasjonale beredskapslagre for mat, medisiner, drivstoff og reservedeler.
• Sikre at hele verdikjeden for jernbane og vedlikehold av materiell finnes i Norge og er under nasjonal kontroll.
• Styrke og beholde egen produksjonskapasitet for strategisk viktige varer og tjenester.
• Sikre at offentlige beredskapshensyn går foran kortsiktige markedsmessige hensyn.
• Sikre alle deler av landet tilgang til nødvendige innsatsfaktorer for matproduksjon.