EU har vedtatt sin mest ambisiøse forsvarsplan noensinne. Det gjenstår å se om unionen vil kunne skjære gjennom egne motsetninger i gjennomføringen av den.
I oktober la EU-kommisjonen frem en omfattende forsvarsplan ved navn «Preserving Peace – Defence Readiness Roadmap 2030». Planen inneholder en rekke tiltak for å styrke EUs militære forsvarsberedskap frem mot 2030, og følger opp den såkalte Hvitboken om europeisk forsvarsberedskap 2030 som ble presentert i vår. Planen ble godkjent av medlemslandene på EU-toppmøtet den 23. oktober. Med sine store ambisjoner forsøker EU med denne planen å bygge seg opp som en sterk forsvarspolitisk aktør i Europa parallelt, men også i samarbeid med NATO. Samarbeidsviljen og -evnen til medlemslandene er noe av det som vil avgjøre om unionen lykkes, og interne motsetninger gjør at mye gjenstår før man kan si at planen er en suksess.
Bakgrunnen og hvitboken
Forsvarsplanen er en konkretisering av EUs ønske om å styrke forsvarssamarbeidet, som har vokst frem som en respons på en mer uforutsigbar og utfordrende sikkerhetspolitisk situasjon i Europa. Startskuddet kom den 4. mars i år, da kommisjonspresident Ursula von der Leyen presenterte initiativet Readiness 2030 for EUs statsledere. Bekymringene dreide seg da, som nå, om Russlands krigføring i Ukraina og fremferd overfor andre europeiske land, så vel som usikkerhet knyttet til USA som alliert.
Von der Leyen skisserte en situasjon der EU må være beredt til å handle på egen hånd, og lanserte en rekke tiltak for at medlemslandene kunne øke sine forsvarsbudsjetter. Et av disse er et nytt finansielt instrument kalt Security Action for Europe (SAFE), som er 150 milliarder euro som gjøres tilgjengelig som lån i finansmarkedene. En ny klausul skal også gjøre det enklere for medlemslandene å bruke mer penger innenfor EUs regelverk, og EUs eget budsjett skal også enklere kunne rettes inn mot forsvarsformål. Videre skal EUs sentralbank enklere kunne gi lån til forsvarsformål, og von der Leyen uttalte også at privat kapital skal mobiliseres.
Presentasjonen var en foranledning for den nevnte hvitboken, som går under navnet «White Paper for European Defence – Readiness 2030» og ble presentert av EUs utenrikssjef Kaja Kallas den 19. mars. Punktene her strekker seg utover de rent finansielle, og dreier seg om en rekke områder der EU vil styrke seg i forsvarssamarbeidet. Mer samarbeid beskrives som løsningen på en rekke utfordringer ved europeisk forsvarskapasitet, og syv områder pekes ut i særdeleshet: luft- og missilforsvar, artillerisystemer, ammunisjon og missiler, droner og motdronesystem, militær mobilitet, KI, kvante-, cyber og elektronisk krigføring og beskyttelse av kritisk infrastruktur.
Oppbygging av en sterk europeisk forsvarsindustri inngår som et viktig element i hvitboken. Videre er støtten til Ukraina sentral. I tillegg til at denne skal trappes opp skal landet også integreres ytterligere i EU-initiativer, og det inkluderes for eksempel i land som kan låne penger gjennom SAFE. Siden har det vært mye diskusjon og uenighet innad i EU om hvordan støtten til Ukraina skal finansieres, og dette er et hovedtema på EU-toppmøtet 18.-19. desember.
Hva står i forsvarsplanen?
En hvitbok i EU kan sammenlignes med en norsk stortingsmelding. Først og fremst skal det fungere som et springbrett for sonderinger og diskusjoner i EU rundt noen tenkte rammebetingelser, og er verken et ferdig utmeislet vedtaksdokument eller et lovforslag. Like fullt ble «White Paper for European Defence – Readiness 2030» i stor grad førende for forsvarsplanen som ble lagt frem av kommisjonen i oktober.
Forsvarsplanen inneholder fire såkalte flaggskipprosjekter som skal svare på utfordringene som er skissert i hvitboken. Dronesystemer skal styrkes gjennom «European Drone Defence Initiative», «European Air Shield» dreier seg om luft- og missilforsvar og «Defence Space Shield» inneholder planer om et europeisk romskjold som skal ivareta interesser i verdensrommet. Sist, men ikke minst, skal «Eastern Flank Watch» sørge for et grenseforsvar mot Russland i Østersjøen og Svartehavet gjennom luftvern og maritime systemer. Dette skal utformes i samarbeid med NATO, og skal sammen med droneinitiativet settes i gang neste år og være operativt i løpet av 2028.
Hva med Norge?
Sammen med Ukraina og de andre EFTA/EØS-landene, var Norge blant landene utenfor EU som var pekt ut som en viktig samarbeidspartner i hvitboken, og er også inkludert under SAFE-paraplyen. Like fullt er ikke Norge nevnt i forsvarsplanen, noe som vakte oppsikt og debatt i norske medier i kjølvannet av lanseringen – blant annet på grunn av grensen til Russland.
I andre sammenhenger enn forsvarsplanen beskrives Norge som en viktig partner, både i hvitboken og i uttalelser fra von der Leyen. At vi i forlengelsen av EUs egne interesser har en fot innenfor er det imidlertid grunner til å anta, blant annet fordi norsk forsvarsindustri ble omtalt som en del av de forsvarsindustrielle ambisjonene i hvitboken.
Så gjenstår det også å følge gjennomføringen av forsvarsplanen, og hvorvidt den blir et springbrett for et enda tettere forsvarssamarbeid i EU. Planen er utvilsomt det mest ambisiøse og omfattende unionen har kommet frem til på forsvarsområdet, og den har blitt beskrevet som et viktig skritt mot en forsvarsunion. NATO vil imidlertid fortsette å være en svært viktig grunnmur for forsvarspolitikken til landene i Europa.
Motsetninger innad i EU kan dessuten vanskeliggjøre en enda sterkere integrasjon. Politiske uenigheter har allerede vært en viktig grunn til at samordningen på det forsvarspolitiske området har vært vanskelig, og det er vanskelig å se bort fra at land som er mer vennlig innstilt til Russland, som Ungarn og Slovakia, kan stå i veien for en effektiv gjennomføring og utarbeiding av strategier. I tillegg er det klart at EU fortsatt preges av nasjonale motsetninger når det gjelder forsvarsindustri, og at det gjenstår å se hvorvidt medlemslandene vil foretrekke en europeisk samordning fremfor nasjonal favorisering.
Stort bilde i toppen: © European Union, 2025
