EUs uformelle toppmøte i april på Kypros startet med å vise handlekraft da statslederne godkjente lånet på 90 milliarder euro til Ukraina etter mange måneders stillstand. Viktor Orbán deltok ikke etter valgnederlaget, og dermed var det ingen som blokkerte lånet. Samtidig er det også uten Orbán sterke uenigheter i EU om et eventuelt medlemskap for Ukraina, og toppmøtet ga ingen tidslinje for det.

Tall fra Ukraina viser at Norge alene står for nesten 20 prosent av den militære hjelpen til det krigsrammede landet. Norge gir også bistand til å holde det ukrainske samfunnet i gang, og økte nylig støtten til å forebygge atomulykker og sikre strømproduksjonen.

Orbáns nederlag har gitt optimisme både i EU-kommisjonen og hos mange av statslederne, men EUs handlingslammelse i de krevende utenrikssakene stikker dypere enn veto fra Ungarn. For eksempel strandet et nytt initiativ fra Spania, Slovenia og Irland om å fryse EUs partnerskapsavtale med Israel. Forslaget om å stanse Israels handelsfordeler krevde ikke enstemmighet, men heller ikke det ble vedtatt. Kritikerne peker på doble standarder i hvordan EU forholder seg til krigshandlinger og folkerettsbrudd.

I takt med at problemene inne i møterommet har tårnet seg opp, har ankomstene til EU-toppmøtene blitt stadig mer glamorøse. På Kypros duvet palmetrærne og sola varmet den røde løperen foran møtestarten i feriebyen Ayia Napa.

EU er fra før i en krevende økonomisk situasjon, og økte energipriser og fallende økonomiske utsikter i kjølvannet av Irankrigen forsterker problemene. Samtidig har Kypros kommet i skuddlinjen da et droneangrep traff det britiske luftforsvarets base på Akrotiri, som er under britisk jurisdiksjon, og flere droner med Kypros som mål har blitt avskåret. Trumps uttalelser om å overta Grønland har også aktualisert for Danmark spørsmålet om hva slags sikkerhetsstøtte EU-medlemskapet gir.

Kypros er ikke medlem av NATO, men EU har en traktatbestemmelse om gjensidig hjelp som enkelte har sammenlignet med NATO-traktatens artikkel 5 om kollektivt forsvar. EU-traktatens artikkel 42.7 sier at «dersom en medlemsstat utsettes for et væpnet angrep på sitt territorium, skal de øvrige medlemsstater yte den hjelp og bistand med alle de midler de har til rådighet». Hva dette betyr i praksis og hvordan hjelpen skal organiseres er imidlertid uklart. Bestemmelsen er brukt bare én gang, av Frankrike etter flere terrorangrep i Paris i 2015. Den gangen bisto Belgia og Tyskland med etterretningsopplysninger.

Kypros påberopte seg ikke artikkel 42.7 etter droneangrepet, men som vertskap for toppmøtet insisterte de på at dette skulle være et tema på agendaen. Bestemmelsen er klar på i hvilke situasjoner den gjelder, ved et «væpnet angrep». Ifølge nettavisen Politico medga kommisjonspresidenten Ursula von der Leyen på toppmøtet at EU-traktaten derimot ikke er klar på hva som deretter skal skje og hvem som gjør hva.

Bestemmelsen, som ble innført med Lisboatraktaten i 2009, sier ikke spesifikt at det skal gis militær hjelp. Den er åpent formulert, og kan bety alt fra humanitær nødhjelp til pengestøtte og teknisk assistanse. Både i ordlyden og praksis er dette langt unna å være noen form for kollektiv sikkerhetsgaranti.

EUs utenrikstjeneste skal nå i mai gjennomføre et slags rollespill for å prøve ut hvordan artikkel 42.7 kan fungere i ulike krisesituasjoner. Dette blir beskrevet som en politisk øvelse. En annen måte å si dette på er at EU ikke har noen struktur for militær kapasitet.

Denne realiteten, sammen med at Storbritannia er utenfor EU, gjør det rasjonelt at svaret fra Europa på den tilspissede sikkerhetssituasjonen ikke har vært en konsolidering i EU. Tvert imot ser vi at Storbritannia, Frankrike og Tyskland leder an i et mer uformelt sikkerhetssamarbeid, der også Norge deltar, gjennom koalisjoner og en europeisering av NATO.

Opprustningen av forsvaret er økonomisk krevende både for EU-budsjettet og medlemslandene som allerede har høy statsgjeld. EU har mål om å lande nytt langtidsbudsjett for 2028-2034 i løpet av året. Toppmøtet på Kypros viste at det er stor avstand om pengebruken, i hovedsak langs en velkjent konfliktakse mellom landene i nord og sør.

Den foreslåtte budsjettrammen på 1 800 milliarder euro kutter blant i landbruksstøtten og midler for regional utjevning. Målet er å flytte mer penger til forsvar, men det er en merkelig form for beredskap å legge opp til redusert matproduksjon.

Fra 2028 skal EU dessuten begynne å betale tilbake 25 milliarder euro i året på det felles lånet som skulle snu den økonomiske nedgangen fra koronapandemien.

Samtidig vedtok EU-parlamentet denne uken at EU-budsjettet skal økes til totalt 2 000 milliarder.

EUs toppmøter blir kritisert for å bli sittende fast i endeløse diskusjoner og mangle handlekraft, og at dette har gjort EU fraværende i de store konfliktene som ryster verdenssamfunnet. Med hullene i langtidsbudsjettet har EU fått nok en gjenganger på toppmøtenes agenda.

Teksten ble trykt i Klassekampen 2. mai 2026.