Bombe- og rakettkrigen i Midtøsten rammer 90 millioner iranere og enkelte av de arabiske nabolandene hardest. Det er de som opplever familie, venner og naboer dø rundt seg. For deretter å skulle leve livene sine til endes i utbombede og ødelagte byer og landskap. 

Så er det også sånn at denne krigen skiller seg fra andre konflikter ved at den har et usedvanlig økonomisk skadepotensial på internasjonalt nivå. The Economist betegner den som «et angrep på verdensøkonomien» (14. mars). Det er ikke ofte USA og Israel møter så kraftige beskyldninger fra denne kanten. 

Akkurat som for 30 og 50 år siden fraktes en enorm andel (over 20 prosent) av verdens samlede olje- og gassleveranser gjennom det trange Hormuz-stredet, som forbinder den innelukkede Persiabukta med havene og skipsledene sør for stredet. Alle Midtøstens oljemakter, Saudi-Arabia, Kuwait, Irak, Iran, Qatar og De forente arabiske emirater, er avhengige av fri skipsferdsel, for å sikre eksport av 10 millioner fat olje og gass i året. 

Tross sin militære overlegenhet har ikke USA vært i nærheten av å overmanne Irans evne til å stanse skipstrafikken i stredet etter at krigen startet. Følgene for energiprisene og verdensøkonomien er nærmest fatale. Oljeprisene har steget med over 50 prosent, og har nå lagt seg til rette på et nivå like over 100 dollar fatet. Forblir Hormuz-stredet stengt på ubestemt tid, snakker enkelte analytikere om oljepriser på mellom 150 og 200 dollar fatet. 

Samtidig har prisene på nedkjølt naturgass (LNG) også skutt i været. Like etter krigsutbruddet skapte det iranske rakettangrepet på Qatars gassanlegg i Ras Laffan stor uro på energibørsene. Brått var verdens største enkeltprodusent av LNG borte fra markedet. 

Det internasjonale energibyrået IEA har erklært at krigen mot Iran har ført til den alvorligste «forstyrrelsen» av det globale oljemarkedet noensinne (Le Monde, 14. mars). Hardest rammet blir naturligvis regionene og landene som er mest avhengige av import av fossile energikilder. Blant de store økonomiske blokkene skiller EU og det europeiske kontinentet seg negativt ut. 

Vekstøkonomien i Asia baserer seg også på storstilt import av petroleum, men en økonomisk supermakt som Kina holder seg med oljelagre som skal sørge for seks måneders forsyningssikkerhet. Denne typen lagerkapasitet finnes det fint lite av i EU-landene, som fremdeles er underlagt en fullstendig utdatert, nyliberal kortsiktighetslogikk. 

Energimangel og storstilt import gjør at folk i Europa bærer noen av verdens høyeste energikostnader per innbygger. Under energikrisen i 2022 brukte innbyggerne i de fem største landene i Vest-Europa dobbelt så mye av husholdningsinntekten, som folk i USA og Canada, på å sikre energibehovet sitt (Le Monde, 14. mars). Blir det en varig økning i oljeprisene, slik det nå ligger an til, vil det ramme den svake veksttakten i EU enda hardere. En økning i oljeprisen på 10 prosent over tid, vil kunne føre til en nedgang i bruttonasjonalprodukt på 0,2 prosent i eurosonen. Så langt under Iran-krigen har oljeprisen som altså steget med 50 prosent. 

På kort sikt synes det å være nødtiltak på nasjonalstatsnivå som gjelder. I en rekke EU-land meldes det nå om avgiftskutt og innføring av makspriser på drivstoff. 

Det mer langsiktige hovedgrepet ser en konturene av med EU-kommisjonens forslag til sjette energimarkedspakke. Mer enn noen gang før går virkemidlene ut på å sørge for mer politisk kontroll og større økonomiske fordeler for unionen, på bekostning av egne medlemsland og EØS-avtaleland som Norge. 

Det er ifølge Nettavisen (18. mars) tale om en ny skatt på 25 prosent til EU, økt makt til energibyrået Acer over hvilke strømkabler som skal bygges, samt at søknader om utbygging av ny energiproduksjon, som vindkraft, automatisk vil bli godkjent om ikke nedkortede tidsfrister for saksbehandling overholdes. 

Det er blant annet denne typen forslag som har fått Sveriges energiminister og visestatsminister Ebba Busch (Kristendemokratene) til å true med å trekke vårt nærmeste naboland ut av EUs energiunion. 

Her i Norge er det høyst tenkelig at det kan oppstå et stortingsflertall for å konfrontere EU og ta tilbake nasjonal suverenitet over energipolitikken. Torsdag i kommende uke uka er Industriaksjonen med allierte tilbake foran Stortinget for å kreve «politisk styring av krafta og strømpriser». Da blir det viktig å samle kreftene og unngå støyende, interne diskusjoner som for eller mot utbygging av havvind. Det er faktisk sekundært og uvesentlig for hovedspørsmålet om suverenitet og styring over dette politikkområdet. 

Det har ikke vært ekte trøkk i energikampen siden Senterpartiet gikk ut av regjering og Ap lyktes med lansering av norgespris på strøm. Nå bidrar oljeavhengighet og energiknapphet til at frontene igjen skjerpes om innretningen av EUs energiunion. Da gjelder det å utnytte mulighetene for å hjelpe fram et nytt stortingsflertall i kraft- og energipolitikken. Framfor å bli stående igjen på perrongen og slå hverandre i hodet med plakater for og imot utbygging av havvind. 

Kommentaren har også stått i Klassekampen 21. mars 2026.