Ja-siden i Norge har fått en ny favoritt. Island! Sagaøya med ca. 400.000 innbyggere er blitt et slags nytt hovedargument for den tvingende nødvendighet som har vært ja-sidas mantra i bortimot 60 år: Norsk EU-medlemskap. 

Logikken er som følger; Island kommer til å bli EU-medlem. Da gjenstår kun Norge og Liechtenstein i EØS-konstruksjonen. Det er ikke levedyktig. Norge må følge Island inn i EU.

Her er det, for å si det mildt, mange feilslutninger og overfortolkninger. Men først en liten dose historieskriving. 

I 1994 la ja-sjef Gro Harlem Brundtland en slu plan. Norge skulle ha sin folkeavstemning etter at Finland og Sverige hadde hatt sin – med ja som høyst sannsynlig resultat. Da kunne ikke Norge stå alene i Norden utafor EU. Altså ville det norske folket stemme også ja.

Taktikken er seinere kalt «svenskesuget». Den slo som kjent feil. Finland og Sverige stemte ja. Men norske velgere lot seg ikke dupere, men stemte på et nasjonalt grunnlag. Nei. 

Lang vei å gå

Nå har vi altså fått en ny type «sug» – jeg kaller det «islandssuget». Men er det noen som nok en gang selger skinnet før bjørnen er skutt?

Regjeringa på Island har varslet ei folkeavstemning på Island i august. Ikke om medlemskap, men om Island skal gjenoppta sin sovende EU-søknad, for å ta opp forhandlinger med EU. Så først må hun altså få ja til å forhandle. Det er mulig hun får akkurat det, sjøl om det er en sterk EU-motstand på Island. 

Men så skal det forhandles. For Islands del handler dette primært om fisk, som er det desidert viktigste livsgrunnlaget for øyboerne. I EU gjelder et absolutt, nemlig CFP – Common fishery policy. Den felles fiskeripolitikken. Å tro at Island skulle få unntak fra den er som å tro på julenissen. Muligens kan de få noen tilpasninger og overgangsordninger – vi får se. 

Et scenario med spanske, franske og irske trålere i egne farvann er nok minst like lite attraktivt for islandske fiskere som det har vært for norske. I EU-hav har det vært et enormt overfiske i egne farvann, og mange fartøyer fra EU-land reiser i dag ned langs den afrikanske kyst for å drive (rov-)fiske, til stor forbitrelse for de lokale fiskerne. 

Når forhandlingsresultatet er klart (om et par år?) skal man gjennom ei ny folkeavstemning. Nå om medlemskapet. Da skriver vi kanskje 2029? Sjansen er ikke ubetydelig for at svaret blir nei. I hvert fall er det ganske sjanseartet av norsk ja-side å nærmest forskuttere et islandsk EU-medlemskap, og bruke det som et argument i norsk EU-debatt anno 2026. Jeg foreslår en dose isvann i årene. 

Heller det enn å gå all in i de islandske Heitur Pottur.