Francis Bacon skrev i 1625 at «he that will not apply new remedies must expect new evils; for time is the greatest innovator»[1]. Bacons ord er mer relevante enn noen gang, da monumentale geopolitiske dreininger elder politikk raskere enn mange policymakere selv kunne tenke seg. Russlands invasjon av Ukraina er og forblir en politisk skillelinje uten sidestykke i vår tid, en enkelthendelse som har revet et utallig antall politiske prosjekter opp med roten. EUs nordområdepolitikk er kanskje en av de sfærene hvor man ser dette utspille seg tydeligst for tiden.

Det politiske Arktis hadde siden slutten av den kalde krigen vært preget av en «lang fred», hvor man så for seg nordområdene som en samarbeidsorientert multilateral sfære, en «felles verdensarv» der fokuset i praksis lå på forvaltning, fremfor utvikling. Disse holdningene har gjennom årene preget samtlige arktiske land i varierende grad, og kom tydelig til uttrykk i EUs policy paper fra 2021 som fremmet et sterkere EU-engasjement «for et fredelig, bærekraftig og velstående Arktis», og hvilte på tre hovedprioriteringer: klima og miljø, bærekraftig utvikling, og fred, stabilitet og samarbeid.[2] En tilnærming som bygget på en forutsetning om lavspenning, der multilaterale organer skulle bære samarbeidet. Vesentlig var at 2010-tallets klimakamp stod nå i sentrum mer enn det noen gang hadde gjort, noe som førte til en omstridt forpliktelse i 2021 om å jobbe for et europeisk moratorium på olje- og gassutvinning i Arktis—en interessant posisjon for en union uten nevneverdig territoriell tilstedeværelse i de områdene av Arktis med olje- og gassressurser.

Som en konsekvens av Russlands invasjon i februar 2022 forsvant forutsetningene som lå til grunn for denne arktiske «lange freden». Samarbeidet med Russland i Arktisk råd ble suspendert, og Finland og Sverige søkte seg til NATO. Med Trumps inntog til Det hvite hus og amerikanske trusler om grønlandsk annektering gikk regionen i løpet av noen få år fra å være en politisk fotnote, til å bli et av de viktigste globale geopolitiske brennpunktene i striden om forsyningssikkerhet, energipolitikk, kritiske mineraler, undersjøisk infrastruktur og alliert forsvar.

Europas viktigste gassleverandør

EUs umiddelbare respons på bruddet med Russland var å koble seg av avhengigheten av russisk energi, da især gass. Norge sto igjen som Europas viktigste gassleverandør, en utvikling som kun har akselerert i lys av uroen i Midtøsten. Sett sammen med de siste årenes utvidelse av strømkablene mellom kontinentet og Norge kan man trygt si at norsk energi, og dermed Norge, aldri har vært viktigere for Europa enn det er i dag.

Selv om Støre-regjeringen det siste året har igangsatt iherdige lobbyinitiativer, peker alt imot at EUs nye arktiske strategidokument som er forventet i oktober 2026 kommer til å ivareta moratoriet fra 2021. Dermed oppstår spørsmålet: hvorfor har EU, som for tiden står i en nærmest umulig geopolitisk spagat, det tilsynelatende så vanskelig for å sikre sine egne interesser i spørsmål om energisikkerhet, og samtidig fremme en linje som hadde forsterket sine økonomiske interesser i Arktis?

Det er nok fristende for mange å tenke at det henger sammen med EUs øvrige strategiske dysfunksjonalitet, noe det uten tvil gjør. EUs arktiske politikk har aldri vært en nordområdestrategi i egentlig forstand, heller i stor grad en samling enkelttiltak og reguleringer, der kontinental politikk især på miljøspørsmål har blitt videreført uten særlige hensyn. Men Brussels dysfunksjonalitet og europeisk miljøideologi forklarer kun halve bildet. For å forstå denne underlige ufravikelige kursen må vi ta et lite tilbakeblikk på Svalbardtraktaten og spørsmålet om norsk råderett over vårt nordligste territorium.

Svalbard, snøkrabben og EUs dør mot nord

Svalbardtraktaten fra 1920 ga Norge suverenitet over øygruppen, og forpliktet samtidig Norge til å gi alle traktatparter lik adgang til næringsvirksomhet på land og i territorialfarvannet. Dette ser vi blant annet med det russiske Barentsburg i dag, og den tidligere svenske Svea-gruven. Men med etableringen av eksklusive økonomiske soner på 1970-tallet åpnet det seg et tvetydig juridisk spørsmål rundt Svalbard: gjaldt likebehandlingen bare øygruppen og territorialfarvannet, eller fulgte den med helt ut til 200 nautiske mil og ned på kontinentalsokkelen? Norge har konsekvent fastholdt at prinsippet om lik ressurstilgang på Svalbard kun følger traktatens konkrete ordlyd, noe EU bestrider da de hevder at likestillingsprinsippet skal følge traktatens «ånd», og dermed ut i Svalbards fiskerivernsone. Dette har blant annet ført til en rekke stridigheter rundt fiskerirettigheter og kvoter, noe som kom tydeligst til uttrykk i 2017 da en latvisk båt, «Senator», ble arrestert for tyvfiske av snøkrabbe i Barentshavet. Konflikten rundt Svalbards økonomiske sone har avtatt i ordskiftet siden 2022, men både EU og Norge fastholder sine egne tolkninger av traktaten.

Striden om snøkrabben er interessant på grunn av de juridiske implikasjonene. Siden snøkrabben er en sedentær art, regnes den juridisk som en ressurs på kontinentalsokkelen, og retten til å fiske den blir dermed et spørsmål om sokkelrett. Kampen om snøkrabben var dermed i praksis et spørsmål om hvem som rår over havbunnen utenfor Svalbard, sammen med alt som måtte ligge under den av olje, gass og mineraler. Spørsmålet om snøkrabben og traktatens omfang ble prøvd første gang i norsk rett i 2021, der staten fikk medhold i Oslo tingrett. Senere ble denne avgjørelsen forsterket i lagmannsretten og Høyesterett. Interessant nok var det bare måneder etter at den første rettsavgjørelsen kom i 2021 at EU annonserte sin forpliktelse om å arbeide for et arktisk moratorium på olje og gass.

Med andre ord er det til EUs egen fordel å hevde rettigheter i Arktis på norsk bekostning. Uten nevneverdig tilgang til de ressursrike nordområdene blir stridsspørsmålet rundt Svalbardtraktaten det eneste rettslige fotfestet Brussel kan påberope seg. Traktatstriden forstås i Brussel i praksis som EUs juridiske dør på gløtt til nord, i håp om å sikre sin del av en arktisk økonomisk kake som i fremtiden kun vil bli større og større. Norsk fullstendig suverenitet over Svalbard er uønskelig, og noe som aktivt motarbeides. EUs grunnholdning til Arktis som en multilateral sfære blir dermed også lett å forstå uten å pakke det inn i nyliberalismens ideologiske plagg. Ved å tviholde på en idealistisk multilateral holdning til nordområdene, sammen med traktatstriden rundt Svalbardsonen, fører EU i bunn og grunn et nøkternt og realpolitisk krav på innpass i reguleringen av industriell og økonomisk utvikling, og da i den delen av Norge som vil være desidert viktigst for fremtidig norsk verdiskapning, enten det er olje og gass, mineraler, eller fiskeri og oppdrett.

Økt sikkerhet i Arktis uten å avgi økonomisk rådighet

Det er dermed ikke så enkelt som å si at EUs sannsynlige opprettholdelse av 2021-moratoriet er utelukkende resultatet av miljøvernideologi og et mildt sagt dysfunksjonelt forhold til egne strategiske interesser knyttet til energisikkerhet. Å begrense norsk økonomisk aktivitet i Barentshavet er å sette utviklingen av Arktis på vent inntil forholdene bedre favoriserer europeiske økonomiske interesser. Deriblant et mulig norsk medlemskap i EU, som i praksis hadde medført at Norge frasier seg Svalbard som et norsk territorium på alle praktiske områder av betydning. Det er vanskelig å se for seg at EU, som ellers snur om på stokk og stein for å finne nye muligheter til å stimulere sin stadig falmende økonomi, ville ha vært like restriktiv i synet på utviklingen av olje og gass i Barentshavet dersom EU-land hadde vært direkte deltakende i utvinningen, utviklingen og verdiskapingen av ressursene utenfor Svalbard.

EUs ouverturer mot arktiske land virker å ha ingen ende, og et ønske om norsk og islandsk medlemskap i EU stadfestes gang på gang når anledningen byr seg. Men for en union som aktivt og åpenlyst gjør krav på tilgang på et lands naturressurser, i bytte mot markedstilgang til et stadig mindre lukrativt marked sett i et globalt perspektiv, ser oppsiden i et potensielt medlemskap stadig mindre attraktivt ut for land som utvilsomt hadde gått inn som netto-bidragsytere. Grønland er det eneste arktiske tilfellet der EU har vist seg villig til å aktivt være på tilbudssiden, men der har engasjementet i stor grad vært preget av en ad hoc-tilnærming bunnet i en panikk ovenfor Trumps utspill. Kort sagt er det vanskelig å se de konkrete fordelene med et medlemskap, sammenlignet med å frasi seg råderetten over eksisterende og fremtidige lukrative naturressurser, enten det er her i Norge eller på Island.

Siden 2022 har europeisk forsvarssamarbeid i økende grad tatt form av bilaterale avtaler, som i Norges tilfelle kommer til uttrykk i Lunna House-avtalen med Storbritannia fra desember 2025, Hansa-ordningen med Tyskland fra februar 2026, og Narvik-avtalen med Frankrike fra mai samme år. Frankrike og Tyskland, selve hovedmotorene som sammen drifter det europeiske økonomiske integrasjonsprosjektet, ser bilateralt, fremfor felles europeisk, i utviklingen av en fremtidig forsvarspolitikk som skal sikre europeiske forsvarsinteresser i nord.

Opprustningen i nord har heller ikke vært drevet av EU. Den har kommet gjennom NATO-utvidelse og gjennom nasjonale budsjetter, fra finsk og svensk medlemskap til opprettelsen av Finnmark brigade og en norsk langtidsplan som forplikter 3,5 prosent av BNP til forsvar innen 2035. For Norges del er poenget ikke at europeisk samarbeid er uviktig, men at det allerede finnes, og at økt sikkerhet i Arktis lar seg oppnå uten å avgi råderett på det økonomiske plan.

Nye dreininger — «new remedies»

Det mer interessante spørsmålet fremover blir da om EU i det hele tatt har strategisk overskudd nok til å fortsette kursen med å gjøre krav på norske ressurser i nord. Flere aktører ser med nye øyne mot nord, enten det er USA, Kina eller Russland, og nordområdene blir viktigere og viktigere i takt med isens retrett, og kampen om innflytelse i Arktis vil bare fortsette å akselerere. For at et spørsmål om norsk medlemskap i det hele tatt skal kunne stilles på ærlig grunnlag, må det derfor forutsettes at norske suverene interesser opprettholdes, at råderetten over Svalbard, sonen og sokkelen er urokkelig fast, og at fremtidig utvikling av våre ressurser forblir et norsk anliggende. Lite tyder på at Brussel er villig til å gi slike garantier. Grunnlaget for den linjen EU har ført de siste årene viser til det stikk motsatte.

Hva søker så EU egentlig i Arktis? Svaret er tilgang, og det er her regnestykket blir så påfallende skjevt. Unionen ber om innpass i forvaltningen av ressursene som skal bære norsk fremtidig verdiskapning i flere generasjoner. Men EU har forbløffende lite å tilby Norge når det kommer til våre suverene nordområder. Norge trenger ikke EU i Arktis, men EU trenger Norge for Arktis.

Dersom EU ønsker å ta del i det økonomiske eventyret som Arktis byr på, må Unionen finne «new remedies», ny politikk som tar høyde for eksisterende og kommende utfordringer. Tidene endrer seg, og gårsdagens nordområdepolitikk—et virvar av suverenitetskrenkelser, miljøvern og feilslått energipolitikk—er et lite attraktivt tilbud. Norge kommer til å utvikle Barentshavets ressurser uavhengig, da vi ikke har noe annet valg dersom vi ønsker å fortsatt ha økonomisk vekst her til lands. Spørsmålet blir da om EU evner å formulere en ny nordområdepolitikk som respekterer norsk suverenitet eller ikke.

Noter

[1] Fra essayet «Of Inventions», 1625. Oversatt er setningen: «den som ikke vil ta i bruk nye verktøy, må vente seg nye onder; for tiden er den største nyskaper».

[2] «Joint Communication on a stronger EU engagement for a peaceful, sustainable and prosperous Arctic», 13.10.2021