Donald Trumps andre periode som president i USA ble raskt et grunnleggende indremedisinsk problem for NATO. Troverdigheten til den amerikanske sikkerhetsgarantien, og til USA som alliert i det hele tatt, har av flere årsaker fått et kraftig skudd på baugen.

For det første har Trump kommet med konkrete trusler mot allierte, der den mest alvorlige har vært presidentens uttalte ambisjoner og trusler om å ta over Grønland, som er en del av Kongeriket Danmark, med makt. Presidenten har i tillegg åpenlyst leflet med idéer om Canada og Island som deler av amerikansk territorium. Reisingen av tollbarrierer og regelrett handelskrig med både europeiske stater og Canada har også satt tillit og gamle vennskapsbånd på prøve.

For det andre har kløften mellom amerikanske og europeiske interesser blitt tydeligere og dypere. Trump har i flere omganger sådd tvil om sin vilje til å støtte opp om Ukrainas forsvarskamp mot Russland, noe som blant annet har fått flere til å stille spørsmål om hvorvidt USA vil stille opp om Russland skulle angripe et NATO-land. USAs troverdighet som alliansepartner ser i økende grad ut til å være avhengig av hvor mye penger de andre alliansemedlemmene bruker på forsvar.

Følgene av et uforutsigbart USA

Trumps modus operandi er et usikkerhetsmoment i seg selv. Hvilke utspill som til enhver tid er et uttrykk for faktiske ambisjoner og realpolitikk er uklart, og med sin forretningsbakgrunn er presidenten kjent for å komme med ytterliggående krav for å starte et forhandlingsspill på egne premisser. Dette kan sies å ha blitt demonstrert i saken om Grønland, der det endte med en avtale mellom Danmark, Grønland og USA som i stor grad lignet på ordningen man hadde hatt tidligere. Like fullt har den realpolitiske virkeligheten endret seg betraktelig for NATO, og det hersker ingen tvil om at de andre allierte i stor grad tar Trumps trusler og uttalelser på alvor.

Derfor ser også disse landene seg rundt etter muligheter for å gjøre seg mindre avhengige av et uforutsigbart og provokativt USA. Fordi svært mange av NATOs medlemsland også er med i EU, er det ikke overraskende at unionen, som følge av USAs nye kurs, de siste par årene har forsøkt i større grad å markere seg som en sikkerhetspolitisk aktør. I den norske EU-debatten har dette gjerne ført til at et EU-medlemskap nærmest blir fremstilt som en erstatning for en svekket eller manglende amerikansk sikkerhetsgaranti i fremtiden. Med en slik oppfatning tar man imidlertid ikke høyde for hva unionen egentlig er i stand til, og hva som faktisk skjer når europeiske stater i dag reorienterer seg.

EUs forsvarsplan forutsetter NATO

For å få et inntrykk av hvorfor EU ikke peker seg ut som et reelt alternativ til NATO, holder det egentlig å se på hva unionen har gjort selv. Da den lanserte forsvarsplanen «Preserving Peace – Defence Readiness Roadmap 2030» sent i 2025, var det riktignok snakk om EUs mest omfattende og ambisiøse forsvarsdokument noensinne. Planen skal styrke samarbeidet på en rekke områder og legge opp til en oppbygging av en sterk europeisk forsvarsindustri. Den inneholder også finansieringsmekanismer som skal gjøre det lettere for medlemslandene å øke egne forsvarsbudsjetter. Samtidig forutsetter viktige deler av planen et tett samarbeid med NATO, nærmere bestemt i prosjektet «Eastern Flank Watch», som skal sørge for et grenseforsvar mot Russland i Østersjøen og Svartehavet gjennom luftvern og maritime systemer.

Dessuten peker lite mot en oppbygging av en sikkerhetspolitisk kompetanse i kommisjonen som kan rivalisere den i NATOs øverste kommando, og dermed gjøre EU til en forsvarsunion som i ytterste konsekvens faktisk kan erstatte alliansen. Dette er det flere viktige grunner til.

Hvorfor er ikke EU en forsvarsunion?

Idéen om en europeisk forsvarsunion er nesten like gammel som EU selv, og ble i første omgang forlatt på 1950-tallet etter motstand fra Frankrike. Når idéen i senere år har blitt plukket opp igjen i debatten om EUs fremtid, har medlemslandene, og dermed de nasjonale interessene, også vært flere enn i begynnelsen. NATOs troverdighet og eksistens har definitivt spilt en viktig rolle i å forhindre en realisering av en slik union, men i dag er det også tydelig at det er vanskelig å se for seg en forsvarsunion i regi av EU fordi de nasjonale interessene er så sprikende.

Den viktigste grunnen til dette er kravet om enstemmighet i Rådet for den Europeiske Union i saker som omhandler utenrikspolitikk. Under dette ligger det motstridende interesser som blant annet har gjort det vanskelig for EU å opptre så resolutt og samlet overfor Russland som de fleste medlemslandene har ønsket de siste årene. Det ligger også et annet problem for EU i noen av medlemslandenes mer nøytrale utenrikspolitiske orientering. Eksempler på slike land er Irland og Østerrike, som ikke er med i NATO. Eventuelle unntaksbestemmelser for disse landene vil ikke dekke over det faktum at det ville vært svært krevende å samkjøre helt og fullt en sikkerhetspolitisk orientering i EU. Dette gjelder for eksempel spørsmålet om atomvåpen, da tre av unionens medlemsland, de to nevnte og Malta, har signert FNs atomvåpenforbud.

Artikkel 42(7) i EU-traktaten blir gjerne trukket frem av de som argumenterer for EUs potensiale til å bli en forsvarsunion. Dette er EUs såkalte forsvarsklausul, og den sier at «dersom en medlemsstat utsettes for et væpnet angrep på sitt territorium, skal de øvrige medlemsstater yte den hjelp og bistand med alle de midler de har til rådighet». Mange mener den tilsvarer NATOs artikkel 5, som postulerer at et angrep på ett medlemsland er et angrep på alle. Selv om den ligner, er imidlertid EUs klausul åpnere, og kan bety andre tiltak enn rent militære.

Med denne klausulen i bakhodet, kan man uansett spørre seg om hvorfor den ikke har brakt fram noe som ligner mer på en forsvarsunion i EU. Selv om man har sett en viss sikkerhetspolitisk integrasjon i unionen de siste årene, er det nemlig også tilfellet at viktige europeiske initiativer på dette området har blitt tatt utenfor EUs kanaler.

Europa er større enn EU – også i sikkerhetspolitikken

Det tydeligste eksempelet på dette er sannsynligvis den såkalte «Koalisjonen av villige», som ble opprettet til støtte for Ukraina i forbindelse med usikkerheten knyttet til USAs støtte til landet. Her var Frankrikes president Emmanuel Macron initiativtaker sammen med Storbritannias daværende statsminister Keir Starmer. Storbritannia er som kjent ikke medlem i EU, og det er heller ikke Canada, Tyrkia, Norge og Island, som alle er med i initiativet.

At Macron, som har vært blant de fremste tilhengerne av integrasjon på det sikkerhetspolitiske området i EU, er blant initiativtakerne, illustrerer at EU selv ikke sitter på verktøyene for å møte umiddelbare trusler mot europeisk sikkerhet. Dette henger tett sammen med at mange viktige allierte rett og slett ikke er medlemmer i unionen. Dette er noe som det ser ut til at selv EUs kommisjonspresident Ursula von der Leyen har skjønt. I sin «State of the Union»-tale i september 2026 tok hun blant annet til orde for et eget europeisk sikkerhetsråd der ikke-medlemmer vil bli inkludert.

Det er altså tydelig at også Norge blir inkludert i viktige initiativer med mål om å styrke europeisk sikkerhet. Et annet eksempel på dette er Frankrikes såkalte atomvåpenparaply, som Norge er invitert til og innebærer at franskmennene nå ønsker å utvide sin kjernefysiske avskrekking. For Norges vedkommende vil dette, med utgangspunkt i eksisterende norsk atomvåpenpolitikk, kunne innebære at vi sier nei til initiativet uten at andre sikkerhetspolitiske samarbeid nødvendigvis settes på spill. Selve invitasjonen illustrerer uansett at Norges alliansebånd ikke er i fare som følge av at vi ikke er med i EU. Flere samarbeidsinitiativer og eksisterende bilaterale avtaler er det som holder oss innenfor den europeiske sikkerhetsstrukturen – uten at vi av den grunn må gå med på suverenitetsavståelse til EU.