Vi har på mange måter nettopp lagt bak oss den mest bisarre folkeavstemningen på Island noensinne om hvorvidt forhandlingene om medlemskap i EU skulle gjenopptas. Ikke på grunn av resultatet – der 52,8 prosent av velgerne avviste forslaget – men på grunn av måten den ble gjennomført på. Den forrige søknadsprosessen, eller det å «se hva som ligger i pakken», som ja-sidens fremste talspersoner har formulert det, startet i 2009, bare for å bli lagt til side av en ny regjering fire år senere. Hovedargumentet deres under debatten denne sommeren var tross alt at avstemningen egentlig ikke handlet om å søke EU-medlemskap, men kun om å se hva Brussel hadde å tilby.

Det er slik EU-medlemskap har blitt presentert for islendingene i flere tiår. Forkjemperne har unngått å si rett ut at Island bør melde seg inn i EU, og har i stedet hevdet at hensikten bare var å få en avtale på bordet for å se innholdet i den. De mest iherdige tilhengerne av EU-medlemskap på Island har med andre ord åpenbart vært svært klar over at dette ikke er et lettsolgt produkt overfor islandske velgere. Oppkjøringen til folkeavstemningen i slutten av august var intet unntak. Faktisk ble det møtt med voldsomme protester fra ja-siden da motstanderne påpekte at dette handlet om fullt EU-medlemskap.

Dette kom også tydelig til syne før altingsvalget i november 2024. For første gang utelot Reformpartiet (Viðreisn) – det mest EU-vennlige partiet, som ble stiftet i 2016 nettopp med mål om å få Island inn i EU – dette punktet fra sitt valgprogram, og avsto i tillegg fra å ta opp saken i valgkampen. Da partiets ledere ble spurt av velgere eller medier om en slik folkeavstemning ville være et krav for å gå inn i en koalisjonsregjering etter valget, unnlot de å svare klart.

Det finnes en grunn til denne endrede strategien. Sommeren 2024 bestilte Europabevegelsen på Island, den gang ledet av en tidligere alltingrepresentant for Reformpartiet, en meningsmåling med seks spørsmål. Resultatene for tre av dem – der folk ble spurt om de ville stemme på et parti som krevde folkeavstemning om forhandlinger i neste valg – ble aldri offentliggjort. Det neste som skjedde, var at partiet for første gang lot være å argumentere for å gå i retning av EU-medlemskap i oppkjøringen til valget påfølgende høst.

Likevel, da valget var over og stemmene telt, stilte Reformpartiet krav om en folkeavstemning om EU-forhandlinger for å danne regjering med Samfylkingin (Sosialdemokratene) og Flokkur fólksins (Folkepartiet). Under valgkampen sa sosialdemokratene at saken ikke ville stå på dagsordenen etter valget, og Folkepartiet er ifølge sitt eget partiprogram mot EU-medlemskap. Likevel ble partiene enige om at det skulle avholdes en folkeavstemning om gjenopptakelse av EU-forhandlingene innen utgangen av 2027.

Samtidig avviser de tre partiene i opposisjon – Sjálfstæðisflokkurinn (Selvstendighetspartiet), Miðflokkurinn (Senterpartiet) og Framsóknarflokkurinn (Fremskrittspartiet) – EU-medlemskap. Før parlamentsvalget uttalte lederen for Reformpartiet, nåværende utenriksminister Þorgerður Katrín Gunnarsdóttir, til mediene at en folkeavstemning var et «svært stort kompromiss» for partiet hennes. Det er tross alt helt åpenbart at dersom det fantes et parlamentarisk flertall for å søke EU-medlemskap, ville folkeavstemningen aldri ha funnet sted.

Hovedgrunnen til at folkeavstemningen ble fremskyndet og avholdt i slutten av forrige måned, var at meningsmålingene utviklet seg i feil retning for Reformpartiet. Motstanden økte både mot EU-medlemskap generelt og mot å gjenoppta forhandlingene – en klar tendens på Island hver gang saken settes på dagsordenen. Dette gjenspeiler ofte folkeavstemninger i andre europeiske land om videre EU-integrasjon, som for eksempel innføring av euroen, noe som naturligvis volder EU-tilhengerne stort hodebry.

De som krevde gjenopptakelse av forhandlingene, forsøkte dessuten å bruke de høye rentene og inflasjonen på Island – og husholdningenes påfølgende problemer med å få endene til å møtes – som et argument. De hevdet at et EU-medlemskap og innføring av euroen ville gi lavere renter. Nei-siden påpekte på sin side at de lave styringsrentene i eurosonen først og fremst skyldtes økonomisk stagnasjon med liten eller ingen vekst, svak produktivitet og høy arbeidsledighet, særlig blant unge.

Hovedargumentet for motstanderne av nye forhandlinger handlet likevel om Islands suverenitet, inkludert råderetten over egne naturressurser og ikke minst fiskeriene. Muligheten til å inngå selvstendige frihandelsavtaler spilte også en vesentlig rolle. Å gå inn i EU ville uansett bety å overføre store deler av landets selvstyre til Brussel, uavhengig av innholdet i en eventuell medlemskapsavtale. Dette gjelder særlig i lys av Islands beskjedne folketall, en avgjørende faktor for innflytelse innenfor EU-systemet.

Resultatet av folkeavstemningen er et kraftig nederlag for den islandske regjeringen, og i særdeleshet for Reformpartiet. Men ringvirkningene stikker dypere enn som så. EU hadde håpet at et positivt utfall ville gi ny fart til unionens utvidelsesplaner, og vise at blokken fremdeles er attraktiv for andre enn nettomottakerland i Øst-Europa. Både islandske ledere og EU-topper har siden avstemningen forsøkt å holde masken og overbevise seg selv og andre om at konsekvensene er minimale eller fraværende, til tross for det åpenbare faktum at det å presse frem denne avstemningen rett og slett var å gape over for mye.

Kommentaren er tidligere publisert i Economic Affairs. Den er oversatt fra engelsk ved hjelp av KI og kontrollert av redaksjonen