Lørdag 29. august gikk våre gode venner på Island til stemmeurnene. Det var ei folkeavstemning om Island skulle gjenoppta medlemskapsforhandlinger med EU. Ja-sida på Island forsøkte så godt de kunne å framstille det som om det kun handlet om å se «hva som ligger i pakka». Det at medlemskapsforhandlinger automatisk ville ha utløst tilpasninger ble for å si det forsiktig sterkt underkommunisert. 

I tillegg ble det prøvd å skape et bilde av at det skulle være mulig å få varige unntak over kontrollen på fiskeressursene. Som kjent er ikke varige unntak noe EU strør om seg med for nye medlemsland. Og sett i sammenheng med EU sin tidligere appetitt på økt fiske i Island sitt farvann så virket dette ganske utopisk. 

Spenningen foran avstemninga var til å ta og føle på. Meningsmålinger viste et klart flertall i folket mot medlemskap i EU. Allikevel så det lenge ut til å være svært jevnt mellom ja eller nei til å gjenoppta forhandlingene. Dette endret seg på oppløpet og i løpet av valgnatta ble det tydelig at det ble nei. Et solid nei på 52,8 prosent med en valgdeltakelse på sterke 82,5 prosent. Med dette har det Islandske folk sagt et klart og utvetydig nei til å bli medlem i EU i overskuelig framtid. Et nei det er gode grunner til gratulere vårt broderfolk med. 

Dette nei-et er et sterkt signal til Brussel. Land som EU ser på som attraktive og ønsker som medlem er ikke automatisk interessert i å underkaste seg den suverenitetsavståelsen et medlemskap vil innebære. Hensynet til egen råderett og sjølstyre blir satt høyt på Island på samme måte som to folkeavstemninger har vist i Norge. Slik sett er Island sitt klare nei viktig i Norge og for den norske EU-debatten. Men mest viktig er det for Island sjøl. 

Ja, hvordan er så Island sitt nei tatt imot i Norge? For oss som mener at medlemskap i EU ikke er en god idé så er dette en god bekreftelse på at folk klarer å tenke sjøl. For de som ønsker at Norge skal slutte seg til EU så er skuffelsen til å ta og føle på. Den er nærmest ubegrenset. Dette gir seg utslag i kommentarer som at det er et ja til utenforskap. Det er kommet karakteristikker og sammenligninger av tydelige norske nei-stemmer som SP leder Trygve Slagsvold Vedum som savner enhver rot i virkeligheten. Videre blir det hevdet at mot følelser så kommer fakta til kort. Akkurat som om ja-sida har monopol å ha fakta. Og som om politikk kan reduseres til den «rette» definisjon av hva som er fakta. 

Når det gjelder konsekvensene for EØS har det versert spådommer i flere retninger. Alt ifra at EØS er styrket og/eller svekket til at EU vil «straffe» både oss og Island hvis vi ikke får fortgang i implementeringa av rettsakter og regelverk. Jeg ser på mye av dette som utslag av en skuffelse over at drømmen om å bli med i EU med Island sitt nei ser ut til å ligge utenfor horisonten. Realiteten er at EØS består med sine styrker og svakheter. Det vi må gjøre er å slutte å ukritisk innføre regelverk til dels langt mer bokstavtro enn land i EU sjøl gjør. Vi må tørre å bruke det handlingsrommet som ligger i EØS-avtalen til å aktivt si nei til regelverk, ikke minst på energiområdet, som ikke passer for Norge. Her kan vi vise styrke sammen med våre naboer på Island. Og så må vi diskutere hva som kan være alternativene til dagens EØS-avtale og hvordan vi praktiserer den. 

Norge og Island har historisk et sterkt og nært forhold. Vi er to nasjoner med felles historie og et sterkt ønske om å være herre i eget hus. Vi har begge rike ressurser i form av vannkraft og fisk. Island har energirikdom i form av termisk varme mens vi har olje og gass. Ser vi inn i framtida har Norge store forekomster av viktige mineraler og jordarter. Begge er vi land med store ressurser som er attraktive for våre handelspartnere. Og vi er land der folkestyre og råderett over ressursene til fellesskapet sitt beste står sterkt. 

Dette som våre to nasjoner representerer er noe vi kan og må bygge videre på. Samtidig er små nasjoner de som er mest avhengige av internasjonale avtaler og at spillereglene i verdenssamfunnet blir fulgt. Island og Norge i fellesskap har en unik mulighet til å gå i bresjen for et transatlantisk samarbeid i nordområdene. Et samarbeid der Storbritannia og Canada vil være nære partnere. Et samarbeid som må omfatte både økonomiske og sikkerhetspolitiske forhold. Og så skal vi sjølsagt også i framtida ha et nært og tett forhold til våre naboland i EU. 

Folket på Island har gitt klar beskjed. De ønsker ikke å bli med i EU. Jeg vil gratulere med denne beskjeden og gleder meg over at Island og Norge sammen sier nei til EU og ja til sjølstendighet og folkestyre. 

Innlegget stod på trykk i Nationen 24.9.2026.