Industriproduksjonen fortsetter å falle i EU. Siden årtusenets start har unionens andel av global verdiskaping i industrien falt med en fjerdedel. I årene rundt koronapandemien (2019-23) mistet EU-landene ytterligere 700.000 industriarbeidere.

Det ligger et paradoks her, for helt fra starten av var det europeiske fellesmarkedet (1957) og seinere det indre markedet i EU (1993) konstruert for industriell stordrift. Fremst i rekken sto Vest-Tyskland med stor produksjonskapasitet og høy produktivitet. Landet var også godt hjulpet av arbeidskraftoverskuddet som oppsto da over ti millioner tyske flyktninger kom østfra mot slutten av og like etter andre verdenskrig. Tyskland utviklet også et gunstig økonomisk bytteforhold overfor USA så vel som Kina og Russland.

Så finnes det et bestemt begivenhetsforløp fra begynnelsen på 1990-tallet. Under gjenforeningen mellom øst og vest tok forbundskansler Helmut Kohl (CDU) et grep som hjemsøker den tyske nasjonen den dag i dag. I ettertid framstår det som et politisk forvarsel.

Vekslingskursen mellom vesttyske D-mark og DDRs Ostmark blei satt til én til én. Det innebar to ting. Mange østtyske borgere med sparepenger på bok fikk kortvarig forsterket kjøpekraft i møte med den vesttyske forbruksøkonomien. Samtidig, men mindre kjærkomment, sto østtysk industri og næringsliv brått i en økonomisk malstrøm.

I møte med de vesttyske konkurrentenes kapitalressurser, produktivitetsovertak og markedskunnskap, utgjorde lik vekslingskurs mellom de to valutaene i realiteten en eneste stor konkursbegjæring for industrien i øst. Samfunnsøkonom Rune Skarstein viser, i en ny artikkel i kommende utgave av tidsskriftet Vardøger, hvordan virksomhetene som ikke lot seg splitte opp, kjøpe opp og privatisere, ble summarisk lagt ned av det tyske finansmyndighetsorganet Treuhandanstalt.

Resultatet var at arbeidsløsheten eksploderte. Antallet folk i arbeid i de østtyske delstatene gikk ned med tre millioner på to år (1989-91), fra 9,8 millioner til 6,7 millioner lønnstakere. Så lenge som syv år seinere lå arbeidsløsheten i tidligere Øst-Tyskland på 18 prosent. Ser vi på utviklingen videre fram til i dag, er én av tre jobber i øst i lavlønnssektoren, ikke sjelden med lønninger rundt ti euro timen. Ledigheten ligger fortsatt flere prosentpoeng over den vi finner i vest.

For delstatene som omkranset Berlin i øst var forbundskansler Kohls forgiftede gjenforeningsgave opptakten til en historie som bare skulle bli verre. Fra Mecklenburg-Vorpommern, Thüringen og Sachsen-Anhalt startet den andre folkevandringen vestover på 50 år. Av de 2,5 millioner som dro denne gangen, var de fleste unge, og særlig unge kvinner, ofte med høyere utdanning og gode muligheter på arbeidsmarkedet i vest.

I 2026 bor det færre mennesker i det tidligere Øst-Tyskland (utenom Berlin) enn det gjorde for 100 år siden. Når unge kvinner forlater de avindustrialiserte regionene i øst, har det samme effekt på befolkningssammensetningen som vi kjenner fra langt mer rurale områder, som Varangerhalvøya i Finnmark og landsbygda i Kina og India. Sachsen-Anhalt har nå den eldste befolkningen i Tyskland. I denne delstaten er det 115 menn for hver gruppe på 100 kvinner blant unge mellom 20 og 30 år.

Forrige helg oppnådde det høyreradikale partiet Alternativ for Tyskland (AFD) 43,8 prosent av stemmene i delstatsvalget i nettopp Sachsen-Anhalt. Partiet står på terskelen til å overta makten i delstaten. Det er også størst på de riksdekkende meningsmålingene i Tyskland. Det er sjølsagt en rekke, sammensatte grunner til dette. Nådeløs avindustrialisering av en hel delstat og et helt land er allikevel ikke mulig å komme unna som primærårsak.

AFD har et politisk janusansikt som ikke fanges godt nok opp i nyhetsbildet og analysene av fenomenet. På den ene siden fronter partiet flere saker som åpenbart har sterk støtte i befolkningen. Det gjelder innvandringsmotstanden, men også skepsis til maktmisbruk innad i de etablerte partiene, våpenopprustning og økte militærutgifter.

På den andre siden framstår partiet og dets sosialmoralske omland undertrykkende og truende overfor politiske meningsmotstandere og sosiale minoriteter. Står partiet for en høyreautoritær politisk aktivisme som truer demokratiets grunnvilkår? For Sachsen-Anhalts del er den tyske sikkerhetstjenestens konklusjon ‘ja’. Partiet som nå står på terskelen til maktovertakelse, betegnes som forfatningsstridig og anbefales forbudt.

Graden av, og koblingen mellom, avindustrialisering og høyreradikalisme i Sachsen-Anhalt og de østtyske delstatene går dypere enn i EU og Europa generelt. Den underliggende trenden i samme retning er likevel ikke til å ta feil av. De delene av Europa som åpner opp for en gjennomtenkt og sosialt innrettet industri- og arbeidslivspolitikk, vil stå langt sterkere rustet overfor folkestyrets fiender enn dem som velger å la være.

Artikkelen var publisert i Klassekampen 12. september 2026