Bombingen av Iran og stengningen av Hormuzstredet er enda en ytre faktor som har brakt EU-økonomien lenger ned i knestående. Tidligere var det resten av unionen som ikke kunne hamle opp med Tysklands industrielle dominans. Nå er det hjertet i industrikroppen som er rammet, med nedgangen for den tyske bilindustrien og tap av 100.000 arbeidsplasser i Volkswagen som det billedlige uttrykket for dette.

Sett fra norsk hold reiser dette to sett med spørsmål. Det første går på vår egen respons. Skal vi som lenge har vært kritikere av EUs energi- og industripolitikk bare lene oss sjølfornøyd tilbake og konstatere industriforliset i nabolandene våre, tett opp mot våre egne fjæresteiner? Skal vi intensivere arbeidet for igjen å sikre tilstrekkelig, forutsigbar og rimelig norsk vannkraft til industrien, for å unngå det som nå skjer i EU? Eller, enda mer ambisiøst: Bør vi til og med vurdere å starte opp igjen og gå på med fornyet kraft i samarbeidsprosjekter for å utvikle politiske og økonomiske alternativer til det som nå utfolder seg på høyeste hold i Brussel og Berlin?

Det andre settet med spørsmål har mer analytisk og historiefaglig karakter: Hva er grunnene til avindustrialiseringen som nå skjer i EU? Demografi og befolkningsutvikling er en del av bildet her. Det tungt industrialiserte Vest- og Nord-Europa har en vesentlig mindre andel av verdens befolkning og bruttonasjonalprodukt enn da integrasjonsprosessen startet i 1950-årene.

Det gir også mening å peke på den mer allmenne dynamikken i kapitalismen over tid. Den politiske økonomen Andreas Bieler bruker uttrykket «sammenfallende og ujevn utvikling» om dynamikken mellom handelsblokker og regioner. Kina og de østasiatiske økonomienes voldsomme frammarsj er et uttrykk for dette.

Tilsvarende er det fascinerende, nært opp mot det skremmende, å se hvordan USA gang på gang lykkes i rollen som «comeback king» i verdensøkonomien. Supermakten som kan sette dagsorden og bestemme spillereglene, har en egen evne til å havne øverst, også når de langsiktige utviklingslinjene peker i motsatt retning.

EU derimot, har vært mer tro mot sin utviklingsbane og sine økonomiske dogmer. Markedsliberalisme og mest mulig konkurranse innad har gått hånd i hånd med stor tro på global frihandel utad. Når verdensøkonomien brått befinner seg innenfor et helt annet paradigme, har unionslandene fått problemer med å henge med i svingene.

I tillegg til slike globale, langsiktige trender er det grunn til å søke indre forklaringer på avindustrialiseringen innad i EU. Flere av dem er knyttet til helt bestemte begivenheter og politiske vedtak i unionshistorien.

For å begynne med opphavsfortellingen; hva skjedde egentlig i overgangen fra Den europeiske kull- og stålunionen (1952) til Romatraktaten og det europeiske økonomiske fellesskapet EEC (1957)? Kull- og stålsamarbeidet var et raffinert uttrykk for økonomisk integrasjon. Plan- og samvirketankegangen mellom de seks første medlemsstatene sto i sentrum.

Romatraktaten derimot, la grunnleggende vekt på konkurransedimensjonen. De fire markedsfrihetene knyttet til varer, tjenester, arbeid og kapital satte langsomt, men ubønnhørlig bedrifter og arbeidstakere i det stadig større europeiske fellesmarkedet opp mot hverandre.

I første del av 1970-årene mislyktes Kommisjonen og den europeiske fagbevegelsen så i å realisere det sosiale handlingsprogrammet. Det kunne ha gitt den sosialpolitiske og beskyttende dimensjonen som alltid, både før og etter, har manglet innad i unionsprosjektet.

I stedet fikk man bare noen få år etter de to Davignon-rapportene om europeisk stålindustri. Den belgiske industrikommisjonæren Étienne Davignon åpnet for større stålimport fra verdensmarkedet. To krisepakker la til rette for kutt og omstrukturering i stålindustrien. Dermed var mesteparten av grunnlaget fra kull- og stålfellesskapet tapt. Sysselsettingen i denne kjernesektoren stupte. Metallarbeiderforbundet i franske CGT alene, gikk ned fra 350.000 til 65.000 medlemmer i trettenårsperioden 1977 til 1990.

I 1990-årene satte det indre markedet og innføring av euro som felles valuta deler av industrien i en ytterligere skvis. Gradvis overtok finanssektoren og enkelte tjenesteytende næringer rollen som favoritter i Brussel. Da den europeiske banksektoren måtte berges under den store finanskrisa (2008–12), skjedde det ofte på bekostning av virksomhet og sysselsetting i produktiv sektor.

Resonnementet kan trekkes helt fram til «regelforenklingene» som nå foregår med det såkalte 28. regimet. Det innebærer at virksomheter som opererer i mer enn ett av EUs medlemsland, skal ha anledning til å velge et eget rammeverk framfor de nasjonale regelverkene som har basis i unionens 27 medlemsland. På ny åpner kommisjonen og Brussel Pandoras eske for sosial dumping, skatteunndragelser og arbeidslivskriminalitet i enormt omfang.

Foreløpig er det eneste svaret på avindustrialiseringen, særlig i Tyskland, økte militærutgifter og mer rustningsindustri. Sjøl om en kontrollert styrking av europeisk og norsk forsvarsevne i dag virker fornuftig, så kan ikke ekspansjon for våpenindustrien bli svaret på samfunnsproblemene vi her står overfor. Det er behov for nye ambisjoner og konkrete program for reindustrialisering som er både bærekraftige og sosialt utjevnende.

På veien dit trengs det også refleksjon og erkjennelse om hvorfor industrien i EU er kommet dit den befinner seg akkurat nå.

Kommentaren har tidligere stått i Klassekampen 3. oktober 2026.