Fem år etter handlingsplanen for EUs sosiale søyle i 2021, kom EU-kommisjonen 22. juli med en melding som skal være en «fornyet forpliktelse til et fremtidsrettet sosialt Europa». Her peker kommisjonen ut tre prioriterte områder: tilgang på grunnleggende tjenester, reduserte ulikheter og kunstig intelligens i arbeidslivet.

Samtidig trengs det nye tiltak hvis EU skal nå målene som handlingsplanen fastsatte. Antallet personer i risiko for fattigdom eller sosial utestengelse skal reduseres med minst 15 millioner innen 2030. I 2019 gjaldt det 91 millioner av EUs innbyggere. Tall fra Eurostat viser at i 2025 hadde antallet ikke gått ned, men derimot økt til 92,7 millioner, nesten 21 prosent av befolkningen.

EUs sosiale søyle ble nedfelt på EU-toppmøtet i Gøteborg i november 2017, gjennom en politisk erklæring i 20 punkter om inkluderende arbeidsliv, rettferdige arbeidsvilkår og sosiale tjenester og velferd. Erklæringen var en reaksjon fra styringspartiene i sosialdemokratiet og sentrum-høyre på protestene mot sosial dumping med østutvidelsen og EUs kuttpolitikk i kjølvannet av finanskrisen, og var også ment å skulle stanse fremgangen for ytre høyre-partier.

EU-kommisjonen har fulgt opp med en del lovforslag, og kan vise til vedtak av blant annet minstelønnsdirektivet i 2022, likelønnsdirektivet i 2023 og direktivet om vilkår for arbeidere via digitale plattformer i 2024. Mottagelsen har vært blandet i europeisk fagbevegelse, og særlig nordiske organisasjoner og også myndigheter er kritiske.

Danmark reiste søksmål mot minstelønnsdirektivet, fordi de mener direktivet undergraver den nordiske modellen der partene i arbeidslivet forhandler om lønnsnivået og at EU ikke har traktathjemmel til å vedta et slikt direktiv. EU-domstolen fastslo imidlertid at det meste av minstelønnsdirektivet er gyldig. Nå er det uenighet mellom Norge og EU-kommisjonen om direktivet er EØS-relevant, der regjeringen mener at det ligger utenfor EØS.

Kommisjonens forslag i år til et 28. regime for bedrifter, også kalt EUs gründerlov, utfordrer medlemslandenes arbeidsliv og skattepolitikk. Tanken er at foretak skal kunne forholde seg til bare ett enkelt sett med regler, uansett hvor de investerer og opererer i det indre markedet. Problemet er at dette fort blir et smutthull for å omgå nasjonale tariffavtaler og sosiale reguleringer.

Bruk av KI er en av de tre hovedprioriteringene i EU-kommisjonens nye melding om den sosiale søylen. Det skal blant annet opprettes en ekspertgruppe om virkningen av kunstig intelligens på arbeidsmarkedet, som er vel verdt å undersøke, og man vil hjelpe arbeidsplasser med «å ta i bruk algoritmiske styringsverktøy på en ansvarlig måte».

Dette kan virke tilforlatelig, men må ses i sammenhengen med dreiningen i EU der kommisjonen nå legger mer vekt på å legge til rette for KI enn å regulere bruken. 30. juli erklærte kommisjonspresidenten Ursula von der Leyen i en melding på X at «Europa vil bli det første KI-kontinentet», og lovte penger til bygging av «KI-gigafabrikker».

Lovforslaget om skytjenester- og KI-utvikling (CADA), som kommisjonen la frem i juni, pålegger medlemslandene å etablere KI-sentre, utpeke minst ett område for rask etablering av datasentre og fjerne flaskehalser for dataflyt.

Tilstrekkelig datakapasitet er en forutsetning for digital suverenitet, men EU-kommisjonen legger nå stor vekt på utsiktene til bedriftsøkonomiske gevinster uten å ta høyde for de samfunnsøkonomiske omkostningene. Forventningene til lønnsomhet i KI handler i stor grad om å erstatte arbeidskraft, som kan få dramatiske konsekvenser for arbeidsmarkedet og velferdsbudsjettene i medlemslandene.

Velferdsbudsjettene vil også bli satt under press hvis EU-kommisjonen får det som den vil med EUs nye langtidsbudsjett for 2028–2034. Kommisjonen vil fjerne ordningen Det europeiske sosialfondet pluss (ESF+), som har finansiert blant annet tiltak for sysselsetting, støtte til barn og familier, inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne og programmer for langtidsomsorg. I stedet skal det settes et mål for sosiale utgifter innenfor de nasjonale regionale partnerskapsplanene.

EUs sosiale utgifter gjennom ESF+ utgjør nå nesten 96 milliarder euro. Ifølge beregninger fra EU-parlamentet kan summen med den foreslåtte modellen reduseres ned til 63 milliarder, avhengig av hvor store lån landene tar opp (EU Observer 29. juli). Romania kan miste to tredjedeler av sin sosiale finansiering fra EU. Spania nesten tre fjerdedeler, som utgjør 8,5 milliarder euro.

Et par uker før Gøteborg-toppmøtet, skrev Dag Seierstad i denne spalten, under overskriften «Nytale fra EU-kommisjonen»: «Avregulering av arbeidslivet og stadig økende konkurranse på flest mulig markeder har ført til flere utrygge jobber og en svekka fagbevegelse. (…) Samtidig blir avstanden mellom styrende og styrte stadig mer åpenbar...» (Klassekampen 28. oktober 2017).

Dette er ikke mindre beskrivende snart ti år etter vedtaket om EUs sosiale søyle. Luftige erklæringer om gode formål hjelper lite for de over 90 millioner EU-innbyggerne som lever i fattigdom, og styrker heller ikke tilliten til de ansvarlige politikerne.