Utstasjonering betyr på EU-språket at et selskap tar med sine egne ansatte for å utføre et oppdrag i et annet EU- eller EØS-land. I 1996 vedtok EU et direktiv som skulle sikre utstasjonerte arbeidstakere lønn og arbeidsvilkår på linje med det som gjaldt i vertslandet – hvis det der var nasjonale lover som fastslo at slik skulle det være.

Det var først da land I Øst-Europa ble medlem av EU i 2004 dette utstasjoneringsdirektivet ble satt på prøve.Det var da arbeidsløse eller dårlig betalte østeuropeere kunne søke arbeid overalt i EU- og EØS-området. De fleste ble et lett bytte for de mange arbeids- og oppdragsgivere som lot dem konkurrere om jobber med lønns- og arbeidsforhold langt under vanlige standarder.

Det ble ikke bedre da EU-domstolen med fire dommer I 2007-08 snudde opp-ned på utstasjoneringsdirektivet. Det som hadde vært et gulv for hva vertslandet kunne kreve av lønns- og arbeidsvilkår for utstasjonerte arbeidsinnvandrere ble gjort til et tak for hva som kunne kreves. Slik skulle direktivet sikre at utstasjonerte arbeidstakere IKKE skulle ha lønn og arbeidsvilkår på nivå med det som gjaldt i vertslandet.

Denne situasjonen har i mange land provosert fram kraftig motvilje mot den omfattende arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa. For å roe ned situasjonen la EU-kommisjonen i mars 2016 fram et forslag om å endre utstasjoneringsdirektivet slik at en kom vekk fra den rettstilstanden som EU-domstolen hadde etablert med dommene sine. Direktivet skulle oppsiktsvekkende nok endres slik at det kunne sikre “lik lønn for likt arbeid på samme sted”.

• EU-kommisjonen foreslo å erstatte “minstelønn” i direktivtesten med “godtgjøring” (remuneration) og understrekte at utstasjonerte arbeidstakere skal ha samme godtgjøring som innenlandske arbeidskamerater. Det skal også gjelde alle bonuser og andre lokale tillegg enten de følger av lov eller av tariffavtale. Det var det Høyesterett sa nei til i verftssaka.
• Godtgjøring som er fastlagt I allmenngjorte tariffavtaler, skal gjelde alle bransjer og sektorer, ikke bare byggebransjen som har vært situasjonen til nå.
• Medlemsstatene kan kreve at allmenngjort godtgjøring skal gjelde alle underentreprenører i hele kontraktskjeden. Altså påbud om solidaransvar!
• Det skal stilles samme krav til godtgjøring for utstasjonerte som er leid ut fra bemanningsselskap i utlandet som fra innenlandske bemanningsselskap.
• Det sies klart og greit at når til «reise, kost og losji» dekkes av arbeidsgiveren, skal det ikke regnes som del av godtgjøringa. (Art. 2gb)

For at forslaget skal bli vedtatt, må det vedtas både i EU-parlamentet og i EU-rådet der de 28 regjeringene møter med sine fagstatsråder, i dette tilfellet med sine arbeidsministre.

I parlamentet er det nok med alminnelig flertall av de frammøtte. Men i EU-rådet må minst 55 prosent av EU-regjeringene støtte forslag til vedtak, og de må tilsammen ha minst 65 prosent av folketallet i EU.

Forhandlingene mellom regjeringene har vart i halvannet år. Sist mandag godkjente EU-rådet, etter et 12-timers maratonmøte, i alt vesentlig forslaget fra EU-kommisjonen. Veitransporten ble holdt utafor direktivet fordi EU-kommisjonen forbereder ei «veitransportpakke».

Arbeidsministrene fra Polen, Ungarn, Latvia og Litauen stemte mot hele forslaget. Storbritannia, Irland og Kroatia stemte blankt.

EU-rådet gir EU-kommisjonen lang tid til å sette det reviderte direktivet ut i livet, Det skal ikke skje før om fire år. Det fastslås i det nye direktivet at inntil det nye direktivet trer i kraft, er det direktivet fra 1996 som gjelder (Art. 2.1)

Det står ingen ting om det betyr at det er direktivet slik EU-domstolen tolka det i 2007-08, som skal gjelde i fire år til. I så fall kan utstasjonering skje på dumping-vilkår i fire år til.

ETUC (Euro-LO) har hilst forslaget velkommen, men understeker at det ikke fjerner lønnsdumpinga for arbeidsinnvandrere som ikke er utstasjonert. Det er alt i dag langt de fleste.

Hvis utstasjonerte arbeidstakere får normal lønn, kan det bli atskillig mindre utstasjonering enn det er I dag. Det har vist seg at det er nok av arbeidsgivere som satser på de formene for arbeidsinnvandring der verken regelverk eller kontrollapparat sikrer arbeidsinnvandrere anstendige lønns- og arbeidsforhold.

Samtidig har kriseåra gjort arbeidslivet tøffere i de fleste land i Europa. Avregulering av arbeidslivet og stadig økende konkurranse på flest mulig markeder har ført til flere utrygge jobber og en svekka fagbevegelse. Det er mer ufrivillig deltidsarbeid, mer svart arbeid og større inntektsforskjeller. Det er også flere «working poor», mennesker i heltidsarbeid som ikke tjener nok til å forsørge seg sjøl.

En kan undre seg over hva som har skjedd når EU-kommisjonen så plutselig framstiller arbeidsinnvandringen fra øst til nordvest som uakseptabel «sosial dumping». Det framstår også som brå «nytale» når deler av EU-eliten snakker om beskyttelse og rettferdighet i arbeidslivet, mens løsningen på alle samfunnsproblem i flere tiår har vært konkurranse, stadig mer konkuranse og mer liberalisering.

Kanskje er svaret at EU-elitene står rådville overfor de mange akutte utfordringene som plager EU. For hvor går veien ut av flyktningkrisa, ut av den økonomiske stagnasjonen og ut av et arbeidsliv der belastningen på de mest sårbare skjerpes enten de er i jobb eller står i fare for å miste jobben?

I den situasjonen overbyr EU-elitene hverandre med budskap om at EU-borgerne må engasjeres – og at EUs institusjoner må bli mer demokratiske, mer åpne, mer lydhøre. Samtidig blir avstanden mellom styrende og styrte stadig mer åpenbar, mens den politiske mistilliten overfor toppolitikere kommer stadig klarere til uttrykk. Håpet er naturligvis at nytalen også er uttrykk for nye tanker.,

Artikkelen er tidligere trykt i Klassekampen.