Forutsetningene og forpliktelsene som Arbeiderpartiet påtok seg i fjor, står seg ikke i møtet med virkeligheten. Nå kommer sakskomplekset tilbake som en boomerang for Espen Barth Eide og Jonas Gahr Støre.
Femten måneder etter at den store Acer-saken ble vedtatt i Stortinget, tetner det til igjen om norsk vannkraft og norsk energipolitikk: EU-kommisjonen og EØS-avtalens overvåkingsorgan ESA har varslet at de igjen vil ha endringer i norsk lovgivning slik at private aktører skal kunne gjøre større investeringer i kraftsektoren. På Island er Acer-tilslutningen som del av vår felles EØS-avtale blitt hindret og utsatt av en iherdig opposisjon i Alltinget. Samtidig er Nei til EU i ferd med å bringe Solberg-regjeringen inn for retten i Acer-saken. Påstanden er at Grunnloven ble brutt da det ble lagt opp til at Stortinget kunne slutte seg til energibyrået Acer uten å følge kravet om ¾ flertall for suverenitetsavståelse.
Allikevel, den mest betente kraftsaken av dem alle befinner seg i et avsidesliggende dalføre dypt inne i Hardanger. For å skape ro og tilstrekkelig støtte for tilslutning til EUs energibyrå Acer, inngikk Solberg-regjeringen og Arbeiderpartiet i fjor vår et ‘forlik’ der det ble skapt inntrykk av at framtidige prosjekter om kraftkabler til utlandet var lagt på is. Det viktigste av disse prosjektene er NorthConnect-kabelen, som er planlagt fra Sima kraftverk i Eidfjord innerst i Hardanger til Long Haven Bay på østkysten i Skottland. Nå har Regjeringen beleilig nok varslet at NorthConnect kommer opp til konsesjonsbehandling lik «etter kommunevalget». Samtidig tyder uttalelsene fra Aps energipolitiske talsmann Espen Barth-Eide på at partiet er åpne for å gi konsesjon til dette kabelprosjektet, og dermed bryte forpliktelsene partiet påtok seg for å få Acer-saken gjennom i Stortinget.
Hver eneste av kraftkablene som bygges til kontinentet og Storbritannia sender norske strømpriser oppover, og NorthConnect synes å være den enkeltkabelen som vil påvirke prisene mest om den blir bygd. De Facto har undersøkt med norske eksportbedrifter som produserer papir, ferrolegeringer, aluminium og annen kraftintensiv industri. Dersom utenlandskabler fører til økte strømpriser på 5 til 10 øre KW, vil overskuddet bli borte i mange av disse bedriftene. Et sted mellom 10 000 og 15 000 industriarbeidsplasser vil stå i fare, i tillegg til ringvirkningene for lokalsamfunnene som omgir hjørnesteinsbedriftene. Den enkle sannheten er at mye av norsk industri er bygget opp på vissheten om tilgang til billig vannkraft. I en situasjon der oljenæringens framtid diskuteres heftigere enn noen gang, vil det ikke være et politisk mistak av historiske dimensjoner å ta bort de naturgitte konkurransefortrinnene for norsk prosessindustri samtidig?
Begge regjeringene Stoltenberg og Solberg gikk lenge og trødde vannet før sistnevnte trakk pusten dypt og la Acer og EUs tredje energipakke fram for Stortinget. En konsekvens av årene med utsettelser er at den neste energipakken, EUs fjerde i rekken, allerede nå står i døra og vil inn i norsk lovgivning. For dem som valgte å tro på energiminister Søviknes, Solberg-regjeringen og Ap-ledelsens forsikringer om at EUs energiunion ikke ville gripe inn i styringen over norsk vannkraft og energipolitikk, inneholder denne forundringspakken en rekke ubehagelige overraskelser.
Den fjerde energipakken inneholder blant annet en revidering av EUs elektrisitetsdirektiv. Revideringen legger opp til mer makt til unionens energibyrå Acer. Fram til i dag har det gjennom Statnett vært nasjonal politisk styring med hvor mye elektrisk kraft som skal sendes hvor i det norske strømnettet og ut i kraftkablene til utlandet. Det vi får med Acer og EUs energiunion er i stedet: strømhandel over landegrensene, investeringer i variabel og fleksibel energiproduksjon og -lagring, nye mellomstatlige kraftkabler, samt en klar forutsetning om at et stadig mer integrert europeisk kraftmarked skal styre strømprisene.
Det legges i elektrisitetsdirektivet opp til en uhyre tett kontroll med hva Statnett foretar seg fra EU, Acer og den nye reguleringsmyndigheten RME sin side. Blant annet skal det utnevnes en særskilt ‘samsvarsoffiser’ som skal følge og overvåke Statnett. Hvert andre år skal Statnett sende over en ny versjon av gjeldende tiårsplan for utvikling av det norske strømnettet. RME kan be om at planen blir endret, og er det tvil om den blir fulgt skal det rapporteres til energibyrået Acer. Dersom Statnett ikke gjennomfører en investering som står på egen tiårsplan, overtar RME etter en viss tid styringen. Innenfor et slikt system blir det ikke lett å forhindre utbygging av nye utenlandskabler – som NorthConnect – dersom slike utbyggingsplaner først er blitt lansert.
EU-kommisjonen kan kreve at påleggene fra Acer følges opp av alle medlemsstatene i EU og EØS. Den norske reguleringsmyndigheten RME vil da ha to måneder på seg til å følge opp. Det står ingenting i direktivet om hva som skjer dersom Norge og Statnett ikke følger opp vedtakene som er gjort av Kommisjonen, Acer eller RME. Grunnen til det er kort og greit at revidert elektrisitetsdirektiv vil bli norsk lov dersom det godkjennes av Stortinget. Norske domstoler vil følge norsk lovgivning. Mener EU at så ikke skjer, vil saken bli fremmet for EFTA-domstolen, slik overvåkingsorganet ESA varslet i havnearbeidersaken og verftsaken om reise, kost og losji. Begge endte med retrett og nederlag for LO og norsk fagbevegelse.
Både for folk og husholdninger med skikkelig eller bare ‘sånn passe’ dårlig råd, og for norsk kraftkrevende industri, er bekymringene over stigende strømpriser og økt EU-makt over energipolitikken høyst reelle. I et land langt mot nord, med lave temperaturer og mye vær, er vi i ferd med å få høye europeiske strømpriser, og i tillegg en nettleie i de europeiske toppsjiktet grunnet store og stadig flere kabel- og utbyggingskostnader. Det er prisen å betale for å få lov til å være ‘solidariske’ og hjelpe norske kraftprodusenter og tysk storindustri til enda høyere fortjenestemarginer.
Arbeiderpartiet påtok seg en rekke forpliktelser i energipolitikken da partiledelsen i fjor vinter omsider forsto hvilken avgrunn de var i ferd med å skape mellom seg sjøl og partiorganisasjonen, fagbevegelsen og folk flest i Acer-saken. Aller først blant forpliktelsene står det: «Det skal være nasjonal og samfunnsmessig styring og kontroll over vannkraftressursene». Enhver som har lest så langt i denne artikkelen, eller sjøl gått inn og vurdert innholdet i bestemmelsene som gjelder for EUs energiunion, Acer og RME, vil forstå at slike forutsetninger ikke står seg i møtet med virkeligheten. Med NorthConnect-saken og det nye, reviderte elektrisitetsdirektivet til EU kommer hele sakskomplekset tilbake som en boomerang for Espen Barth-Eide og Jonas Gahr Støre. På område etter område, paragraf etter paragraf, slår EU utvetydig fast hvordan myndighet og styring med dette helt avgjørende politikkområdet skal underlegges markedshensyn i kraft av EUs energiunion og EØS-avtalen.
Idar Helle er nestleder i Nei til EU og utreder i De Facto kunnskapssenter. Innlegget har tidligere stått som kronikk i Klassekampen og er også publisert på sidene til Industriaksjonen.
Stort bilde i toppen: Budskapet til Stortinget var ikke til å ta feil av. (Nei til EU | Eivind Formoe)
