Klassekampen presenterte 22. august Fornybar Norges rapport og intervjuet organisasjonens leder Bård Vegar Solhjell. Budskapet fra bransjeorganisasjonen er at staten får 55–60 milliarder kroner i skatt og utbytte fra kraftsektoren, og derfor «håver inn» også etter at norgespris og strømstøtte er betalt. 

Det er et slagkraftig budskap fra Solhjell, men holder ikke som forklaring. 

Fornybar Norge måler statens kontantstrøm, og framstiller resultatet som om det var Norgesgevinst. Når norske husholdninger og bedrifter betaler mer for strøm, og pengene ender som skatt, overskudd eller utbytte, er landet ikke blitt tilsvarende rikere. Pengene er i stor grad flyttet mellom norske aktører. En reell gevinst må finnes i nettoinntekter fra utlandet eller i økt produksjon og produktivitet – og veies mot tapt industri, systemkostnader og naturinngrep. 

SSBs tall viser svakheten. Fra januar til juli 2026 eksporterte Norge strøm for 16,2 milliarder kroner og importerte for 9,3 milliarder. Netto varehandelsverdi fra utlandet var dermed om lag 6,8 milliarder. Dette kan ikke sammenliknes direkte med Fornybar Norges årsanslag, men Solhjell viser ingen fordeling mellom utenlandske kjøpere og norske strømkunder. Det finnes derfor ikke grunnlag for å framstille 55–60 milliarder som penger Norge har tjent på utlandet. 

Fornybar Norge ser også bort fra hvorfor inntektene har økt. Kraftsystemet er bygd lag for lag gjennom norske vedtak og EU/EØS-regler. Ingen enkeltvedtak pålegger høyere priser, effektkjøring eller avindustrialisering. Men samspillet påvirker nyetableringer, kraftflyt og når kraftprodusentene velger å produsere og selge strøm. 

Første lag er EØS-avtalens regler om fri etablering, kapitalbevegelse, konkurranse og statsstøtte. Utgangspunktet er markedsadgang og likebehandling, ikke prioritering av norsk samfunnsnyttig industri. Det begrenser muligheten til å gi industrien forrang framfor 
prosjekter med høy betalingsevne. Vi kan ikke prioritere arbeidsplasser. 

Neste lag er EUs energimarkedspakker. Den andre ble innført via EØS i 2005, mens den tredje energipakka trådte i kraft i Norge i 2019. Pakkene styrker grensekryssende handel og markedsbasert bruk av strømmen. Det har bidratt til sterkere prissmitte til Norge. Styrket nasjonal kontroll med krafta krever at de gamle utenlandskablene til Danmark ikke fornyes, og at kablene til England og Tyskland reforhandles. 

Et tredje lag er EUs fornybarpolitikk. Utbyggingen av vind- og solkraft gir flere perioder med lave priser når produksjonen er høy, og høye priser når den faller. Gjennom markedet og kablene overføres svingningene til Norge. Produsentene stimuleres til å holde vann tilbake ved lave priser og eksportere mest når prisene er høye. Dette driver opp prisene i Norge, og høyere energipriser i Europa gir mindre reserver i våre vannbassenger. 

Effektkjøring er ikke et EU-pålegg, men en indirekte systemvirkning der markedet bestemmer. Den kan øke inntektene uten nødvendigvis å øke årsproduksjonen. Raske endringer i vannføring kan skade fisk og vassdragsnatur, mens pumpekraft innebærer energitap. Fornybar Norge viser inntektene, men ikke hele regningen. 

Den samme logikken virker på forbrukssiden. EØS-reglene, tilknytningsplikten og en bransje­nøytral nettkø gjør det vanskelig å prioritere kraft etter arbeidsplasser, eksportverdi og beredskap. Kraftmarkedet skiller ikke mellom en TWh brukt til aluminium, ferrolegeringer, kjemikalier, datasentre eller eksport. Det registrerer betalingsvilje, ikke varige arbeidsplasser, leverandørkjeder eller strategisk produksjon. 

Dermed oppstår en politisk årsakskjede: EØS-reglene åpner for etableringer, energipakkene gjør kraftflyten mer markedsstyrt, og fornybarreglene bidrar til større prisvariasjoner. Nasjonal kontroll forsvinner og det gir mer effektkjøring og press fra datasentre, mens industrien som foredler norsk vannkraft, svekkes. En nasjonal konsesjonsordning for datasentre må uansett komme. Statlig styring må sikre offentlig omsetning av krafta. 

Norgespris skjermer husholdningene, men gir ikke kontroll over kraftbruken eller den faktiske strømprisen. Det har blitt mer og mer åpenbart at det må skje en endring slik at store uttak prioriteres etter samfunnsverdi. Kraft til foredling, forsyningssikkerhet og langsiktige arbeidsplasser må gå foran. 

Fornybar Norge representerer kraftbransjens interesser. Det er organisasjonens oppgave. Men Solhjells overskuddsregnskap må ikke forveksles med et nasjonalregnskap. Hans «gladnyhet» skjuler en dyster retning: Kraftinntektene kan vokse samtidig som produksjon, investeringer, kompetansemiljøer og arbeidsplasser svekkes. Å selge rå kraft dyrt kan være lønnsomt for kraftselskapene og staten sikres samtidig inntekter. 

Når denne årsakskjeden skaper alvorlige og vedvarende skadevirkninger for kraftkrevende industri og hele industriregioner, må Norge bruke sikkerhetsventilen som allerede finnes i EØS-avtalen. Regjeringen bør iverksette beskyttelsestiltak etter artikkel 112 i avtalen for å hindre de samfunnsmessige skadevirkningene av ukontrollerbare strømpriser som følger av direktiver og forordninger i EØS-avtalen og gjøre nødvendige endringer i energiloven. 

Artikkelen er publisert i Klassekampen 4. september 2026.