Neste helg tar islendingene stilling til om landet skal gå i forhandlinger med Brussel om medlemskap i Den europeiske union eller ikke. Formelt sett er det snakk om å gjenoppta tidligere forhandlinger, som har ligget på is etter at det skar seg mellom partene i kjølvannet av den europeiske bank- og gjeldskrisa. Blir det ‘ja’ til forhandlinger om medlemskap, vil islendingenes endelige beslutning først komme når – og om – forhandlingsresultatet foreligger. Det kan bli langt dit, og lenge å vente, både for dem og for oss.

Ordskiftet i ukene fram mot avstemningen 29. august virker å ha mye til felles med norsk EU-debatt. Temaer som er langt framme er sikkerhetspolitikk, kontroll over fiske- og naturressurser, og unionen som et mulig vern mot høyere levekostnader.

Beliggenheten og naturomgivelsene, mye hav og langt mot nord, minner også om kystnorske forhold. Det kan ikke utelukkes at det spiller inn på hvordan det tenkes rundt store begreper som frihet og politisk suverenitet. «Omgitt av stillhet og vidstrakte, åpne landskap» har pensjonert biskop Kristjan Ingolfsson latt seg intervjue av den internasjonale tyske allmennkringkasteren Deutsche Welle 7. august ved Hallgrimskirka i Hvalfjordur, like nord for Reykjavik. «Islendinger er litt annerledes enn folk på kontinentet, som alltid må tenke på grenser. Vi har ingen grenser, bare havet rundt oss,» sier biskopen, og filosoferer videre: «Det gir en spesiell følelse av frihet. Og jeg tror det er en del av hele diskusjonen, at folk ønsker å være frie.»

Under reportasjereisen vender Deutsche Welles Katharina Kroll stadig tilbake hit, at islendingene uavhengig av standpunkt begrunner det med de samme politiske verdiene: frihet, uavhengighet og suverenitet.

For ‘ja’-kampanjen er dette, ikke overraskende, blitt til et spørsmål om å slippe unna Donald Trump og USAs ishavsimperialisme i ny tapning. Presidentens inderlige ønske om å overta Grønland er blitt en viktig del av den islandske EU-diskusjonen. «Det er ikke særlig betryggende at Trump ved flere anledninger har forvekslet Grønland med Island», sier Snaeros Sindradottir, leder for ja-kampanjen. «Jeg tror helt klart sikkerheten ville blitt styrket dersom vi gikk inn i EU.»

Nede blant fiskere og neifolk på båthavna i Reykjavik møter hun motbør. «Vi er vant til å håndtere ting selv; å mestre livet, havet og været», heter det her. En fisker som for lengst har gått i land, slår fast at islendingene ikke føler seg truet av noen, Donald Trump inkludert. Leder for nei-organisasjonen Heimssýn, Haraldur Olafsson, følger på. «Folk på Island frykter verken russerne eller amerikanerne». EU derimot, beskriver Olafsson som den eneste stormakten i verden som ønsker å styre, lage lover og avsi dommer som skal gjelde for Island.

Som i Norge er stigende økonomisk utrygghet ved å stå utenfor unionen en klar påstand i den islandske debatten. Pawel Bartoszek, i utenrikskomitéen for høyreliberale Viðreisn, er opptatt av landets lille og angivelig ustabile valuta. «Det har gitt oss langt høyere inflasjon og renter enn på det europeiske kontinentet», sier han. Boliglånsrente på over åtte prosent er ikke uvanlig på Island, mens låntakere på kontinentet kan slippe unna med halvparten. EU-medlemskap og overgang til euro vil dermed redusere lånekostnadene for husholdninger og bedrifter, hevder Bartoszek.

I sentrum for nærings- og økonomistriden om unionsmedlemskap står den kolossale fiskerinæringen. Diskusjonene går høyt om i hvilken grad EU vil oppnå kontroll over de maritime naturressursene. Det er imidlertid en kjensgjerning at EU har en felles fiskeripolitikk styrt av Brussel, og at denne politikken over tid har utarmet fiskebestanden i havområdene som unionen rår over.

Også på dette punktet trekker ja-siden opp fram den nye trusselen fra USA i vest. Statsviter Audunn Arnorsson mener at dersom Island blir stilt opp mot det samme presset som Grønland, kan EU-medlemskap være gull verdt, fordi det vil sikre unionens felles tollbeskyttelse mot omverden.

I Alltinget er det stor uenighet mellom partiene i EU-saken. Mer enn et utslag av noen markant ja-bølge, kommer folkeavstemningen som følge av partiene ønsker å skyve ansvaret for beslutninger om EU over på befolkningen, som er like splittet i sitt syn som partiene.

Oppslutningen om de to fløyene på Island har vært utpreget jevn, men i målingene nå like før avstemningen ligger ja-siden litt foran (cirka 51 mot 49 prosent). I Norge er folk i de politiske nei-miljøene nervøse for hva av et islandsk grønt lys for forhandlinger om medlemskap kan føre med seg. Kan det være fløytesignalet for en kort og ellevill kampanje som i ekspressfart skal sørge for norsk EU-medlemskap? Sveriges og Finlands hurtiginnmeldinger i Nato, etter 70 års nøytralitet, er skriptet flere viser til.

Jeg har mine tvil. Nei til EU står seg godt i den norske opinionen, og er også et mer utbredt standpunkt blant representantene og partiene på Stortinget enn før. Risiko og fallhøyde ved å utløse ny, norsk medlemskapsstrid er enorm for den som prøver seg. Og det avhenger av at islendingene vil heise storseilet og starte ferden tilbake til kyststripene i sør og i øst, som de flere ganger har søkt og oppnådd frihet og uavhengighet fra.