Under åpningen av EFTA-domstolens årlige konferanse 24. september uttrykte domstolens president, Páll Hreinsson, personlig skuffelse over resultatet av den islandske folkeavstemningen om EU-forhandlinger. Han tolket samtidig resultatet og gikk deretter over til EØS-avtalens fremtid og domstolens rolle.

Dette er ikke bare et islandsk spørsmål. Dommerne ved EFTA-domstolen utnevnes i felles overenskomst mellom Norge, Island og Liechtenstein. Domstolen er en felles institusjon, og tilliten til dens uavhengighet og upartiskhet angår derfor alle de tre statene.

Hreinsson sa følgende, her oversatt fra engelsk: «Som dere trolig vet, stemte det islandske folk nylig nei i en folkeavstemning til å gjenoppta forhandlingene om medlemskap i Den europeiske union. Personlig var dette resultatet en skuffelse for meg. (…) Dette resultatet betyr imidlertid etter all sannsynlighet at EØS-avtalen er kommet for å bli, og det legger et økende ansvar på EFTA-domstolen når det gjelder å sikre avtalens levedyktighet...»

Personlig standpunkt i en embetstale

Dommere har ytringsfrihet. Deres stilling krever likevel en særlig tilbakeholdenhet i offentlige uttalelser. Tilliten til domstolene avhenger ikke bare av om dommerne faktisk er upartiske, men også av hvordan deres opptreden fremstår for offentligheten.

I folkeavstemningen ble islendingene spurt om Island skulle gjenoppta medlemskapsforhandlingene med EU. De ble ikke spurt om hvorfor den enkelte stemte som vedkommende gjorde, eller hva resultatet av eventuelle forhandlinger kunne ha blitt.

Uttalelsen falt ikke i en privat sammenheng. Hreinsson åpnet EFTA-domstolens årlige konferanse i egenskap av domstolens president. I samme sammenheng knyttet han resultatet av folkeavstemningen til EØS-avtalens fremtid og et økende ansvar for EFTA-domstolen.

Et felles anliggende

Spørsmålet er ikke om Hreinsson er habil til å behandle en bestemt sak. Det avgjøres ut fra omstendighetene i den enkelte saken. Spørsmålet her gjelder den tilbakeholdenhet som kan forventes av presidenten for en internasjonal domstol når han uttaler seg offentlig i embets medfør.

For Norge er dette heller ikke en fjern debatt om en islandsk dommer. EFTA-domstolen er en felles institusjon for Norge, Island og Liechtenstein, og dommerne utnevnes for seks år etter felles overenskomst mellom de tre regjeringene. Hvordan presidenten opptrer offentlig, og hvilket inntrykk av institusjonell upartiskhet domstolen gir, angår derfor alle de tre statene.

Spørsmålet som står igjen er enkelt: Viste presidenten for EFTA-domstolen tilstrekkelig tilbakeholdenhet da han i en offentlig embetstale uttrykte personlig skuffelse over resultatet av en folkeavstemning i en av statene som står bak domstolen, og samtidig tolket hva velgerne hadde avvist?

Det spørsmålet kan stilles uten å trekke slutninger om hans habilitet i konkrete saker eller hans uavhengighet som dommer.