Det var mange gode grunner til at det ble nei i folkeavstemninga i 1994.
«Bedriftenes bekymringer er alvorlig», sier Ole Erik Almlid, administrerende direktør i NHO i et intervju med NTB, blant annet trykket i Nationen 5. januar. NHO-sjefen mener EØS-avtalen ikke holder lenger, og at det må utredes hvilke muligheter norske bedrifter har for tettere tilknytning. «Enten gjennom nye tilleggsavtaler til EØS eller et norsk EU-medlemskap», skriver Almlid i en e-post til NTB. Videre hevder han at det er god distriktspolitikk å vurdere et norsk EU-medlemskap.
Det at NHO og Almlid bruker enhver anledning til å snakke varmt om EØS og bagatelliserer de negative utslagene og følgene av EØS-avtalen er ikke noe nytt. Heller ikke et stadig mer tydelig uttalt ønske om et framtidig EU-medlemskap. Et ønske det er helt legitimt å målbære. Men å framstille at det å slutte seg til EU skal være god distriktspolitikk er i beste fall et interessant standpunkt.
Det var mange gode grunner til at det ble nei i folkeavstemninga i 1994. To av de viktigste var hensynet til landbruket og fiskeriene. Begge næringene ville fått store problemer med et EU-medlemskap. Noe som også er årsaken til at landbruk og fiskeri ikke er omfattet av EØS. Til tross for det er også disse næringene indirekte sterkt påvirket av EØS-avtalen sine bestemmelser og direktiver.
Når det gjelder fiskeri og tilgangen på fiskeressursene så ser vi stadig forsøk fra EU på å få økt tilgang til disse. Vi kan bare se for oss hva som vil skje med fiskeriene, foredling av fisk i Norge og norske kystsamfunn hvis EU får større rettigheter over rikdommene i havet.
For landbruket er tollvernet helt avgjørende. Et tollvern som er utfordret mer enn nok som det er i dag under dekke av ei EØS-avtale landbruket ikke er en del av. Uten dette vernet er det utopisk å se for seg at norsk landbruk med de klimatiske forutsetningene vi driver under kan klare seg i noen særlig stor skala. Og faller landbruket så faller næringsmiddelindustrien i dragsuget. Hvem vil eksportere råvarer til rike Norge når alternativet er å eksportere ferdigforedla varer med et mye større potensial for fortjeneste?
Et EU-medlemskap vil føre til ei rasering av fiskeriene, landbruket og næringsmiddelindustrien. Noe som vil ramme både bosetting og beredskap, da særlig med hensyn til matforsyning. Er det dette Almlid og NHO mener er god distriktspolitikk?
Når det gjelder NHO sitt ønske om tilleggsavtaler til EØS så er spørsmålet om det er for å underordne seg og tilpasse seg enda mer til direktiver og forordninger eller om det er for å ta tilbake nasjonal kontroll på områder der vi vil være bedre tjent med det. Jeg mener at det på en rekke områder er eller har vært nære ved å være store skadevirkninger av EØS-avtalen. Det å se på disse på nytt vil være konstruktivt og viktig, ikke minst for næringslivet i distriktene.
EØS griper inn mot distriktspolitikken fra flere kanter. Både virkemidlene, omfanget av støtteområdet og støttesatsene må være i samsvar med EU sitt regelverk. Endrer EU reglene sine for distriktsstøtte, gjelder endringene også i Norge. Og da dreier det seg om den norske distriktsstøtten slik den blir vedtatt av Stortinget og finansiert over det norske statsbudsjettet. I tillegg har den graderte arbeidsgiveravgiften som er det tyngste virkemiddelet i den norske regionalpolitikken vært under sterkt press nettopp på grunn av EØS.
Det blir påstått at EØS-avtalen skal gi bedre forutsigbarhet for næringslivet og at regelstyringen gjennom EØS vil være til særlig nytte for små og mellomstore bedrifter. Men EØS-avtalen er så komplisert at bedrifter blir avhengige av høyt kvalifiserte EØS-advokater for å hevde sine interesser og rettigheter innen EØS-retten. I tillegg kommer den langt mer grunnleggende uforutsigbarheten som ligger i at EØS-regelverket systematisk forsterker – og skal i kraft av sin natur forsterke – konkurransen på alle markeder.
EØS-avtalen begrenser videre verktøykassen for at myndighetene kan drive en aktiv næringspolitikk. Gevinstene for norsk økonomi, kompetanse og arbeidsplasser gjennom oppbyggingen av olje- og gassektoren som skjedde på 1970- og 1980-tallet hadde vært vanskelig å få til innenfor EØS-regelverket.
Det er ingenting som betyr mer for ryggraden i norsk industri enn langsiktig tilgang på elektrisk kraft til konkurransedyktig pris. Tidligere framsynte politikere og bedriftsledere så på strøm som et middel for industrialisering, arbeidsplasser og eksportinntekter. Nå er det derimot oppfatningen av strøm som en hvilken som helst vare som vinner fram. For den kraftkrevende industrien er billig kraft hele forutsetningen for at den eksisterer.
Dette er noen av de områdene der ei oppstramming og tydeligere hevding av norske interesser vil styrke norsk næringsliv, da særlig i distriktene. Ei ytterligere tilpasning vil tvert imot gjøre vilkårene for virksomhet og verdiskaping i distriktene dårligere.
Nei, Ole Erik Almlid og NHO; ønsket om tilleggsavtaler til EØS og å jobbe for et norsk EU-medlemskap vil ikke styrke distriktene. Det vil tvert imot kaste viktige næringer og hele lokalsamfunn under bussen. Det kan da umulig være noe som medlemsbedriftene i NHO samlet stiller seg bak?
Innlegget var publisert i Nationen 14. januar 2026.
Stort bilde i toppen: Einar Frogner på Nei til EUs landsmøte i 2020. (Foto: Nei til EU)
