Kommuner og sykehus sliter med å rekruttere og beholde folk. Omfattende bruk av bemanningsbyråer utfordrer selve rammene for et ryddig og regulert norsk arbeidsliv. I tillegg er det dyrt og kortsiktig. Helse- og omsorgstjenestene trenger tydelige politiske rammer, hele og faste stillinger, og en organisering som bygger på fellesskapets – ikke markedets – premisser.  

Samtidig vurderer ESA de norske innleiereglene. De har bedt myndighetene redegjøre for om innstrammingene – som krav om faste ansettelser og begrenset adgang til bemanningsbyrå – er i tråd med EØS-avtalens regler for fri bevegelighet. Saken handler om hvor strengt Norge kan regulere innleie for å sikre ordnede forhold, heltid og stabile tjenester. Regjeringen mener reglene er i tråd med avtalen og viser til positive effekter. 

Prosessen viser at Norge både må begrunne og kan gjennomføre strenge tiltak når målet er faste jobber, kontinuitet og trygge tjenester. EØS legger føringer for markedet, men det er fortsatt Norge som organiserer helse- og omsorgstjenestene. Her har vi et betydelig handlingsrom. 

Innleie undergraver arbeidslivsmodellen vår 

Innleie er dyrt – og det undergraver arbeidslivsmodellen vår. Det illustreres tydelig i saken mot vikarbyrået Focus Care, som gikk i Trøndelag tingrett i desember 2025. Fagforbundet tapte saken, men har anket dommen. Saken er viktig for å avklare prinsipielle spørsmål om avtaleforhold, arbeidsgiveransvar, opplæring og bindingstid. De to italienske sykepleierne som stod i saken, kom til Norge gjennom flere ukers ulønnet «hospitering» i norske kommuner. Etter vår vurdering var dette ordinær opplæring som skulle vært lønnet. Sykepleierne var autoriserte, hadde bestått norskkurs og utførte arbeid som kvalifiserte sykepleiere, selv om kommunene ble fortalt at de var språkpraktikanter. Det ga kommunen en billig løsning, og byrået slapp lønnsutgifter. 

I tillegg hadde de 27 måneders bindingstid og et bruddgebyr på 50 000 kroner. Retten vurderte både bindingstiden og hospiteringen som lovlig. Etter Fagforbundets syn harmonerer ikke dette med prinsippene norsk arbeidsliv hviler på. Ulønnet opplæring, lange bindinger og høye gebyrer knyttet til udokumenterte kostnader svekker rettigheter og sikkerhet. Saken er anket fordi våre advokater mener dommen hviler på feil grunnlag, og at den er prinsipiell – ikke bare for to sykepleiere, men for hele sektoren. 

Uklare ansvarslinjer og økonomiske bindinger 

Andre eksempler viser hvordan rekruttering av utenlandsk helsepersonell skjer gjennom kontraktskjeder, uklare ansvarslinjer og økonomiske bindinger som gjør ansatte sårbare. Dette svekker tillit, kvalitet og arbeidslivsmodellen. 

Innleie må begrenses, og hele og faste ansettelser skal være hovedregelen. Det er slik man bygger stabile fagmiljøer, trygghet for brukerne og et arbeidsliv som gir rom for utvikling og samarbeid. Arbeidsmiljøloven gir allerede muligheter for nødvendig fleksibilitet ved sykdom og fravær. Problemet er ikke regelverket, men en praksis som gjør innleie til en standardløsning. 

Innleie gir økte utgifter 

Innleie er også svært kostbart. Sykehusene har nesten tredoblet utgiftene på ti år, kommunene har firedoblet dem. I 2024 brukte norske kommuner over 4,5 milliarder kroner på innleie. 91 prosent av dette går til oppvekst og helse- og omsorgssektoren, ifølge Kommunal Rapports leverandørdatabase. Fafo (rapport 2023:17) viser at innleie ofte koster 2,5 ganger mer enn egne ansatte – penger som kunne styrket tjenestene. Et sykehus i Finnmark måtte for eksempel leie inn en lege, som de tidligere hadde hatt ansatt, til tre ganger kostnaden. Dette er ikke bærekraftig bruk av fellesskapets midler. I tillegg svekkes kontinuitet og kvalitet når stadig nye personer må læres opp. 

Offentlige sykehus er pålagt å utvikle kompetansen i fagmiljøene sine, og dette omfatter også innleid personell. Da ender det offentlige med å investere i ansatte som bemanningsbyråene disponerer – uten forutsigbarhet for hvor lenge sykehuset får beholde dem. 

En styrket grunnbemanning gir bedre en arbeidshverdag og tjenester 

For ansatte betyr innleie mer opplæring, mer administrasjon og høyere arbeidspress. Brukerne møter flere nye ansikter, og kontinuiteten svekkes. 

Våre medlemmer er tydelige: De ønsker flere faste kollegaer, ikke flere vikarer. Samtidig øker presset fra private aktører og helseforsikringer, noe som gjør det vanskeligere å bygge stabile fagmiljøer i det offentlige. 

Hva må gjøres? Heltid må være normen. Når to av tre helsefagarbeiderstillinger lyses ut i deltid, skapes hull som fylles med innleie. God oppgavedeling, kompetanseutvikling og bedre organisering er nødvendig, med bemanningsplaner som tar høyde for fravær. Lokale vikarpooler eller samarbeid på tvers kan gi stabilitet. Erfaringer viser at styrket grunnbemanning og tett samarbeid med tillitsvalgte gir bedre tjenester og lavere kostnader. 

Norge har et stort handlingsrom – som bør brukes 

ESA-saken viser at Norge kan stramme inn – så lenge tiltakene er godt begrunnet og forholdsmessige. Hensyn som heltid, faste stillinger, kontinuitet og kontroll med arbeidsvilkår veier tungt også innen EØS-retten. Helse- og omsorgstjenestene er samfunnskritiske, og Norge har stort handlingsrom. Høyesteretts dom i 2025 om adgangen til å reservere anbudskonkurranser for ideelle aktører viser det samme. 

Innleie påvirker kvalitet, rekruttering og arbeidsmiljø – og hvordan vi bruker fellesskapets midler. Norge trenger helsetjenester som bygger på kompetanse, stabilitet og tillit, ikke på et dyrt og uforutsigbart innleiemarked. Begrenset innleie og satsing på hele, faste stillinger er en investering i en trygg og bærekraftig velferdsstat. 

Teksten ble først publisert i Nei til EUs tidsskrift vett 1/26 - Arbeid for alle. Vil du lese hele tidsskiftet? Kjøp vett 1/26 her.