Ønsket om et levende demokrati var den viktigste grunnen til at folk i Norge stemte nei til EU-medlemskap i 1994. Siden den gang har EUs demokratiske problemer økt. Myndighet over stadig nye områder overføres fra nasjonalstatene til EU. Innbyggerne har liten oversikt over hva som skjer bak de lukkede dørene i Brussel. 

Den europeiske unionen, EU, er grunnleggende udemokratisk. Lovgiverne er bare delvis folkevalgt. EUs beslutningsprosesser er omgitt av mye hemmelighetskremmeri. Stor geografisk og formell avstand til beslutningstakerne skaper avmakt. EU støper alt i samme form. De løsningene som passer flertallet i EU, skal passe alle steder. Det betyr at innbyggernes mulighet til å påvirke blir mindre og mindre.

EU samler mer og mer makt i Brussel. Selv om både det franske og nederlandske folket forkastet forslaget til en EU-grunnlov, vedtok EU noen år senere en traktat med nesten akkurat de samme bestemmelsene. Lisboatraktaten setter felles EU-regler på enda flere områder, uavhengig av de store forskjellene i kultur, språk, klima, næringsgrunnlag og politisk tradisjon. Medlemslandene blir i stadig sterkere grad underlagt de overnasjonale unionsorganene. Slik flyttes makten lenger bort fra de som beslutningene angår, bort fra folk flest.

Hensynet til demokrati er et hovedargument mot norsk EU-medlemskap. Utenfor EU kan vi ha et folkestyre der folk deltar og politikerne står til ansvar for velgerne.

Ikke folkevalgt

I EU skal de fleste lovene vedtas av både ministerrådet og EU-parlamentet. Ministerrådet er ikke et folkevalgt organ, men består av en statsråd fra hvert medlemsland. Rådet står ikke ansvarlig overfor noe folkevalgt organ, verken i EU eller medlemsstatene. Det kan heller ikke stilles til ansvar eller kastes av velgerne i EU.

Dette bryter med grunnleggende demokratiske prinsipper. Mange føler at avstanden til politikerne er så stor at det ikke nytter å engasjere seg. Det er en alvorlig utfordring for demokratiet. Hva vil resultatet da være av å flytte enda mer makt til EU?

Det er færre som stemmer ved valg til EU-parlamentet enn i nasjonale valg. Ved valget til EU-parlamentet sommeren 2019 stemte bare 50,66 prosent av de som kunne. Det første valget ble holdt i 1979 med 62 prosent oppslutning. Ved hver traktatendring siden har EU-parlamentet fått noe mer makt. Samtidig er valgdeltagelsen blitt mye lavere enn den var i 1979.
I et land som Slovakia var det i 2014 bare 13 prosent som brukte stemmeretten. EU-parlamentet blir dermed et lite representativt organ.

EU-parlamentet kan ikke fremme lovforslag. Det er det bare EU-kommisjonen som kan gjøre, ifølge den alminnelige beslutningsprosedyren i Lisboatraktaten. Parlamentet får heller ikke vedta lover alene, kommisjonens forslag må godkjennes også av ministrene i rådet.

Det meste av makten i EU er fordelt mellom de ikke-folkevalgte organene ministerrådet, EU-kommisjonen og EU-domstolen. De som ønsker at EU skal bli en stat, vil gi mer makt til parlamentet. Men makten som blir lagt til EU-parlamentet, blir hentet fra de enkelte medlemslandene, ikke fra EU-kommisjonen eller ministerrådet. Dermed innebærer økt makt til EU-parlamentet mer overnasjonalitet, og mindre lokalt demokrati.

Lengre til Brussel enn til Oslo

En av styrkene ved det norske demokratiet er medvirkning fra frivillige organisasjoner og aksjonsgrupper. Et levende demokrati utøves hver dag, ikke bare gjennom valg annethvert år. Enten du bor på Veitvet eller i Vågå, er det vanskeligere å nå fram med budskapet ditt til EU-politikerne. Det er – bokstavelig talt – lengre til Brussel enn til Oslo. I tillegg kommer den språklige avstanden. For mange er det en barriere å skulle engasjere seg i den offentlige debatten på et annet språk.

Et av de viktigste midlene for å påvirke EU-politikken er lobbyvirksomhet. Anslagene varierer, og mye av påvirkningsarbeidet skjer i det skjulte, men det er trolig minst 30 000 aktive lobbyister i Brussel. EU har laget et register for lobbyistene, men det er valgfritt å registrere seg.

De fleste grasrotbevegelser har ikke råd til heltidsansatte lobbyister, viser undersøkelser fra LobbyFacts.eu. Det er de store bedriftene som betaler de fleste lobbyfirmaene. Forbruker-organisasjoner og andre folkelige bevegelser er ikke i nærheten av å ha slike økonomiske ressurser. Dermed er det de pengesterke næringsinteressene som ofte vinner fram i ny EU-lovgivning.

Unionen overtar mer og mer

Hvis Norge blir medlem av EU, aksepterer vi at EUs lover går foran Grunnloven og alle andre norske lover, uten vetoretten (også kalt reservasjonsretten) som ligger i EØS-avtalen. Stortinget vil bli bundet av de vedtak som EU gjør, og vi kan ikke selv vedta lover som strider mot lovene i EU. 

Stadig mer makt flyttes fra de nasjonale, folkevalgte parlamentene til ministerrådet, EU-kommisjonen og EU-parlamentet. Flertallsavgjørelser brukes enda oftere, slik at bare noen få beslutninger krever enstemmighet. Det betyr at de enkelte landene ikke kan stanse beslutninger de er imot. 

EU har overtatt funksjoner som vi vanligvis har oppfattet som suverene rettigheter for nasjonalstatene, slik som valuta, politisaker og forsvarspolitikk:

• Gjennom Maastrichttraktaten i 1992 tok EU skrittet mot full økonomisk integrasjon ved å vedta en felles valuta – det som ble euro.
• Gjennom Amsterdamtraktaten i 1997 tok EU beslutninger om felles politikk for justis og politisaker, og åpnet for flere flertallsvedtak og Europol som en egen politistyrke.
• Nicetraktaten, vedtatt i 2000, traktatfestet EU-hæren og slo fast at EU kan operere militært uten godkjennelse eller medvirkning fra NATO.
• Lisboatraktaten, som trådte i kraft i 2009, flyttet ifølge den svenske Riksdagens utredningstjeneste mer makt til EU på omtrent hundre områder, blant annet innenfor offentlige tjenester, energipolitikken, transport, strafferetten og militæret.

Mindre makt til små land

Det er ingen tvil om at et EU-medlemskap ville påvirke Norge. Men Norge ville som medlem i svært liten grad kunne påvirke EU. Små medlemsland i EU fikk med Lisboatraktaten mindre innflytelse enn før. Vår stemmeandel i ministerrådet ville være ca. 1 prosent og i EU-parlamentet 1,8 prosent. Med representasjonsreglene i Lisboatraktaten, basert på folketall, har de største landene fått økte stemmeandeler i ministerrådet. Tyskland doblet for eksempel sin stemmeandel, mens Sverige fikk nesten halvert sin innflytelse.

1-2 prosent innflytelse

Norges stemmeandel ved et EU-medlemskap ville være 1-2 prosent.

Ministerrådet er EUs høyeste beslutningsorgan mellom toppmøtene, og har den lovgivende makten i EU sammen med EU-parlamentet. Norges stemmeandel ville være ca. 1 prosent. EU-parlamentet er det eneste direktevalgte organet i EU. Som EU-medlem ville Norge trolig få 13 av 705 representanter i EU-parlamentet, altså bare 1,8 prosent.