Vi viser til Energidepartementets høring om EU-kommisjonens forslag til ny forordning om retningslinjer for transeuropeisk energiinfrastruktur og forslag til endringsdirektiv om effektiviserte konsesjonsprosedyrer, begge i EUs nettpakke (European Grids Package), med høringsfrist 17. februar.
Nei til EU mener at EUs nettpakke flytter makt på energiområdet til EU-nivået på bekostning av det nasjonale og lokale demokratiet. Nei til EU mener interesseavveininger på energiområdet må ligge hos norske myndigheter.
Nettpakken, som EU-kommisjonen la frem 10. desember 2025, har som mål å fjerne mange av de såkalte flaskehalsene som finnes for den frie flyten av strøm mellom landene i EUs kraftmarked. Kommisjonen mener dette vil sikre mer billig og miljøvennlig kraft, men Nei til EU vil påpeke at sett fra Norge vil økt overføringskapasitet også bety mer prissmitte.
EU-kommisjonen vil bygge ut strømnettet i Europa raskere med flere overføringsforbindelser, og samle mer makt hos seg selv og energibyrået ACER. Nettpakken omfatter også infrastruktur for hydrogen og gass, men vi vil kommentere i forhold til kraftmarkedet som i denne sammenhengen er særlig sensitivt for Norge.
Nei til EU viser til at kommisjonen beskriver nettpakken som «… en ny tilnærming til energiinfrastruktur ved å bringe et ekte europeisk perspektiv på infrastrukturplanlegging, samtidig som den fremskynder konsesjonsbehandlingen …» (EU-kommisjonens pressemelding 10. desember 2025.)
Den foreslåtte forordningen om retningslinjer for transeuropeisk energiinfrastruktur skal erstatte infrastrukturforordningen fra 2022 (2022/869). Det gjøres videre endringer i ACER-forordningen (2019/942), elektrisitetsforordningen (2019/943) og gassmarkedsdirektivet (2024/1778). Forordningen vil medføre en betydelig videre suverenitetsavståelse på energiområdet som ikke kan aksepteres.
Direktivet om effektiviserte konsesjonsprosedyrer foreslår endringer i fornybardirektivet (2018/2001), elmarkedsdirektivet (2019/944) og i gassmarkedsdirektivet (2024/1778). Direktivet pålegger krav som griper inn i nasjonale og lokale beslutningsprosesser, og kan heller ikke aksepteres.
Nei til EU vil påpeke at det av disse rettsaktene bare er fornybardirektivet fra 2018 som har blitt tatt inn i EØS-avtalen. ACER-forordningen, elektrisitetsforordningen og elmarkedsdirektivet fra 2019 inngår i EUs fjerde energipakke, og regjeringen har utelukket EØS-innlemmelse i denne stortingsperioden. Når det gjelder infrastrukturforordningen fra 2022 har verken den eller tidligere versjoner av den blitt tatt inn i EØS.
Nei til EU ber regjeringen arbeide for at EU anerkjenner unntak for Norge fra de to rettsaktene. Hvis EU-kommisjonens foreslåtte forordning og direktiv vedtas i EU, krever Nei til EU:
- Forordningen om retningslinjer for transeuropeisk energiinfrastruktur avvises fordi den ikke er EØS-relevant.
- Vetoretten i EØS-avtalen brukes mot direktivet om effektiviserte konsesjonsprosedyrer.
Vi vil i det følgende gå nærmere inn på de særlig problematiske sidene ved de to regelverksforslagene. Oversettelsene til norsk er våre egne.
FORORDNINGEN OM RETNINGSLINJER FOR TRANSEUROPEISK ENERGIINFRASTRUKTUR: «TOP-DOWN» MED STERKERE STYRING FRA EU-NIVÅ
I sitt memorandum i starten av forordningen skriver EU-kommisjonen at den har valgt en strategi som «… innebærer å gå fra en nedenfra-og-opp-tilnærming til en mer ovenfra-og-ned-tilnærming med sterkere styring fra EU-nivå og forbedret koordinering med de nåværende aktørene på medlemsstatsnivå».
Om hvordan utviklingen av energiinfrastrukturen skal bli mer koordinert på EU-nivå, skriver EU-kommisjonen i et eget notat: «Pakken foreslår en EU-prosess for planlegging av energiinfrastruktur på tvers av landegrenser… For å oppnå dette vil kommisjonen utvikle et omfattende sentralt EU-scenario som er kostnadseffektivt og som kan bidra til å nå EUs energi- og klimamål. Dette scenariet vil bli utviklet hvert fjerde år med mulighet for oppdatering ved behov. (...) Denne vurderingen vil også basere seg på et sett med bindende prinsipper fastsatt i TEN-E-forordningen og en metode levert av ACER.» («Questions and answers», 10. desember 2025.)
Forordningens artikkel 3 fastsetter regler for unionslisten for prioriterte prosjekter, som skal fornyes hvert annet år. EU-kommisjonen har myndighet til å vedta nærmere forordninger om unionslisten.
Artikkel 4 sier at grensekryssende prosjekter av gjensidig interesse («mutual interest») skal følges opp med utvikling av intern infrastruktur i tredjeland. For partnerland som Norge skal gevinsten ved prosjektene både for EU og partnerlandet vurderes. For å fremskynde nye utenlandsforbindelser vil kommisjonen altså ikke bare utrede hvilke fordeler et prosjekt har for EUs medlemsland, men også fordelene for Norge. På den måten kan kommisjonen påvirke hvilke prosjekter som anses samfunnsøkonomisk lønnsomme.
Artikkel 5 gir energibyrået ACER en sterk rolle i oppfølgingen av gjennomføring av prosjekter på unionslisten. Reguleringsmyndighetene som RME, som er uavhengig av nasjonale myndigheter, skal sørge for gjennomføringen. Ved en forsinkelse over 26 måneder i forhold til gjennomføringsplanen kan EU-kommisjonen i samarbeid med medlemslandet utlyse et anbud om bygging av prosjektet innenfor en bestemt tidsramme.
Artikkel 7 sier at kraftprosjekter på unionslisten av felles og gjensidig interesse (common and mutual interest) automatisk anses å ha en overordnet allmenn interesse, og kan med visse vilkår bli unntatt fra miljøkonsekvensutredninger.
EU-KOMMISJONEN FÅR DEFINISJONSMAKTEN OVER BEHOV OG UTVIKLING AV STRØMNETTET
EU-kommisjonen skriver at «… nettpakken foreslår en ny prosess for å «tette hullene» i strømsystemet, som skal aktiveres av kommisjonen når det er et identifisert behov for grenseoverskridende kapasitet som ennå ikke er dekket av egnede prosjektforslag.» («Questions and answers», 10. desember 2025.)
Forordningens artikkel 11 gir EU-kommisjonen myndighet til å vedta forordninger som fastsetter et scenario som skal legges til grunn i arbeidet med EUs tiårige nettutviklingsplan (TYNDP), prosessen for identifisering av infrastrukturbehov, nytte-kostnadsanalysen for hele energisystemet og den grenseoverskridende kostnadsfordelingen for infrastrukturprosjekter.
Artikkel 12 foreskriver at det lages en rapport som identifiserer hull i infrastrukturen på europeisk nivå, basert på scenariet fra EU-kommisjonen (artikkel 11) og en bindende metode som utarbeides av ACER. Om strømnettet lages rapporten av systemoperatørenes europeiske nettverk ENTSO-e.
Artikkel 13 gir EU-kommisjonen myndighet til å iverksette en såkalt behovsmatchingsprosess for kraftsystemet hvis kartleggingsrapporten i artikkel 12 finner at de prosjektene som er meldt inn til den tiårige nettutviklingsplanen ikke fullt ut oppfyller behovene for infrastruktur. Kommisjonen vil da invitere systemoperatører og i visse tilfelle andre aktører til å foreslå prosjekter som kan tette «hullene» i nettutviklingsplanen.
FINANSIERING FOR FORTGANG I SAMMENKOBLINGEN AV STRØMNETTET
For å få fortgang i sammenkoblingen av strømnettet, ønsker EU-kommisjonen at landene skal gå sammen om flere felles prosjekter. Slike prosjekter skal garanteres raskere saksbehandling og tilgang på finansiering. Forordningens kapittel VII angir vilkårene for at prosjekter på unionslisten kan få midler fra EU-fondet Connecting Europe Facility. Et fond som økes i EUs langtidsbudsjett fra 5,8 milliarder euro i perioden 2021–2027 til 29,9 milliarder euro i årene 2028-2034.
Norge er ikke del av EU-fondet Connecting Europe Facility, og Nei til EU krever at Norge heller ikke tilslutter seg denne ordningen. Det er viktig å beholde mest mulig nasjonal kontroll over rammevilkårene for nettutbyggingen, herunder utenlandsforbindelser.
EU-kommisjonen har allerede utpekt åtte prioriterte forbindelser, såkalte motorveier for energi. Her ligger blant annet strømledninger mellom Danmark og Tyskland samt mellom Litauen og Polen, men de fleste er nye forbindelser i Sørøst-Europa. Det er ikke lagt inn nye forbindelser fra Norge i EU-kommisjonens kart.
Forordningen har også nye regler for bruk av flaskehalsinntekter – det vil si inntekten som generes når strøm selges mellom markedsområder med ulike priser. Artikkel 19 krever at transmisjonssystemoperatører som Statnett skal sette av 25 prosent av flaskehalsinntektene som ikke brukes, til investeringer i mellomlandsforbindelser på unionslisten som er relevante for å redusere overbelastning på sammenkoblingsnett, for å garantere den faktiske tilgjengeligheten av tildelt kapasitet og for kompensasjon til operatører av offshore fornybar kraftproduksjon.
KRAVENE TIL RASKERE KONSESJONSBEHANDLING GRIPER INN I DET NASJONALE OG LOKALE DEMOKRATIET
EU-kommisjonen skriver at nettpakken «etablerer et rammeverk på EU-nivå for å forenkle og akselerere konsesjonsprosedyrer for all nettinfrastruktur, fornybare energiprosjekter, lagringsprosjekter og ladestasjoner. For første gang foreslår den å innføre tidsfrister for tillatelsesprosessen for alle infrastrukturprosjekter, lagrings- og ladestasjoner...» («Questions and answers».)
Det fastsettes en presumsjon om at infrastruktur for strøm er en overordnet allmenn interesse som går foran andre hensyn. Nettpakken innfører også prinsippet om automatisk godkjenning av prosjekter dersom konsesjonsmyndighetene ikke svarer innen tidsfristene.
Nei til EU mener nettpakken pålegger krav som griper inn i nasjonale og lokale beslutningsprosesser på en uakseptabel måte.
Forordningen om retningslinjer for transeuropeisk energiinfrastruktur fastsetter i artikkel 10 tidsfrister både for prosessen forut for og selve konsesjonsbehandlingen. Her står det at tillatelsesprosessen skal omfatte to prosedyrer:
(a) Den valgfrie forhåndssøknaden eller meldingen, som gjelder fra oppstart av prosessen til den fullstendige søknaden er innsendt og godkjent som gyldig hos myndighetene. Her settes det av en periode på maksimalt 24 måneder.
(b) Den obligatoriske konsesjonsprosessen, som gjelder perioden fra godkjenning av den innsendte søknaden til avgjørelsen tas. Dette skal ikke overstige 18 måneder.
Saksbehandlingskravene ligger særlig i direktivet om effektiviserte konsesjonsprosedyrer. Gjennom fornybardirektivet er det allerede satt tidsfrister og prinsipper som er i strid med hensyn til demokrati og miljø. Særlig med den reviderte 2023-versjonen av fornybardirektivet, som pålegger akselerasjonsområder for kraftutbygging med unntak fra krav om miljøkonsekvensutredning og svært kort tidsfrist for konsesjon.
Nei til EU mener det vil være et ytterligere inngrep i det nasjonale og lokale demokratiet at EU-kommisjonen nå vil pålegge enda mer detaljerte krav for en raskere konsesjonsprosess.
I et memorandum i starten av direktivet om effektiviserte konsesjonsprosedyrer står det: «Blant årsakene til de lange konsesjonsprosessene som fortsatt gjenstår, har miljøutredninger gjentatte ganger blitt identifisert som det trinnet som er mest utsatt for forsinkelser.» Det heter videre at det reviderte fornybardirektivet «innførte målrettede tiltak for å lette visse miljøforpliktelser, men den nåværende situasjonen for utplassering av fornybare energiprosjekter og den gjennomsnittlige varigheten av miljøutredninger krever ytterligere inngrep i denne forbindelsen.»
Nei til EU vil sterkt advare mot en slik svekkelse av miljøutredninger i konsesjonsprosessene.
Direktivet om effektiviserte konsesjonsprosedyrer foreslår i artikkel 1 flere endringer i fornybardirektivet.
Artikkel 1(2) vil endre fornybardirektivets artikkel 15c og innføre en forpliktelse for medlemsstatene til ikke å utpeke store områder der utbygging av fornybar kraft rettslig eller i realiteten ikke er mulig av miljømessige årsaker, herunder vern av landskapet. Det åpnes for unntak hvis det kan dokumenteres at områdevernet er nødvendig for å unngå irreversibel skade som ikke kan kompenseres. Dette betyr at det legges en streng bevisbyrde på miljøinteressene.
Nei til EU mener dette er en svært inngripende bestemmelse som begrenser nasjonale myndigheters adgang til å forvalte naturen gjennom verneområder.
Artikkel 1(5) vil endre fornybardirektivets artikkel 16b for å innføre prinsippet om at en konsesjonssøknad er automatisk godkjent hvis det ikke har kommet svar innen tidsfristen også utenfor de såkalte akselerasjonsområdene.
Artikkel 1(8) endrer fornybardirektivets artikkel 16f for å fjerne muligheten for at medlemsstatene i sin praksis kan begrense prinsippet om at fornybar energi er en overordnet allmenn interesse. Prinsippet gjelder for konsesjonsprosessen, planlegging, bygging og drift av installasjoner for produksjon av fornybar energi og tilkoblingen til nettet med utbytting av relatert nett, lagringsenheter og ladestasjoner. Prinsippets anvendelsesområde blir dessuten utvidet, slik at fortrinnet for fornybar energi også gjelder andre interessekonflikter enn miljø.
Nei til EU vil peke på at bestemmelsen kraftig begrenser det nasjonale handlingsrommet for å gjøre gode politiske og faglige avveininger av ulike interesser.
Artikkel 1(9) legger til artikkel 16h i fornybardirektivet med en tidsfrist på bare 6 måneder for konsesjonsbehandling av installasjoner for frittstående energilagring (unntatt hydrogen). Mindre enheter (100 kWh eller lavere) krever bare tilknytningsgodkjenning. De samme reglene gjelder for ladestasjoner. For pumpekraft settes tidsfristen for konsesjonsbehandling til 2 år.
Direktivet om effektiviserte konsesjonsprosedyrer foreslår dessuten endringer i elmarkedsdirektivet. Vi vil her peke på to av endringsbestemmelsene som begrenser det nasjonale handlingsrommet.
Artikkel 2(1) endrer artikkel 8 i elmarkedsdirektivet med bestemmelser om konsesjonsbehandling av nettinfrastruktur. Også her settes det blant annet tidsfrister for godkjenning, automatisk godkjenning ved unnlatt svar i administrative avgjørelser og en presumsjon om overordnet allmenn interesse for strømnett. Miljøutredninger avgrenses til nye anlegg. Oppussing, modernisering eller ombygging av eksisterende overføringsnett og distribusjonsnett unntas fra miljøkonsekvensutredninger.
Artikkel 2(3) sier at det innføres en artikkel 40a i elmarkedsdirektivet for å regulere nettutvikling og myndigheten til å ta investeringsbeslutninger på nasjonalt nivå. Artikkelen erstatter dagens artikkel 51 og skal sikre fullt samsvar med nylige endringer i gassmarkedsdirektivet og forordningen om transeuropeiske nett (TEN-E). Reguleringsmyndighetene i landene som RME, som er uavhengig av nasjonale myndigheter, kan pålegge eller iverksette anbud på prosjekt relatert til nettutviklingsplanen.
Nei til EU mener at denne gjennomgangen av bestemmelser i forslagene til forordning om retningslinjer for transeuropeisk energiinfrastruktur og direktiv om effektiviserte konsesjonsprosedyrer viser at regelverkene flytter viktig makt på energiområdet til EU-nivået på bekostning av det nasjonale og lokale demokratiet. Det pålegges samtidig prioritering av fornybar energi på bekostning av andre samfunnsinteresser og naturhensyn. Nei til EU mener denne interesseavveiningen må ligge hos norske myndigheter.
