Uttalelse vedtatt på Nei til EUs rådsmøte 9. november 2025.
Denne våren innførte Ap-regjeringen fornybardirektivet, bygningsenergidirektivet og energieffektiviseringsdirektivet i EUs fjerde energipakke, noe som kostet partiet regjeringssamarbeidet med Senterpartiet. Det la til rette for at nye utgaver av disse tre direktivene allerede nå er på trappene for Norges del.
Det nye bygningsenergidirektivet er allerede sendt ut på høring, og flere av EUs medlemsland har allerede støtt på problemer med å oppfylle forpliktelsene i det nye fornybardirektivet. De nye utgavene sementerer og forverrer problemene ved EUs fjerde energipakke, og må derfor avvises.
Bygningsenergidirektivet
Bygningsenergidirektivet var sammen med fornybardirektivet det mest kontroversielle av det regjeringen innførte tidligere i år fra fjerde energipakke. Dette direktivet fremmet krav om å lage strategier og veikart for å rehabilitere alle bygg, både offentlige og private, med mål om at de blir energinøytrale innen 2050. Den nye utgaven legger enda strengere føringer for denne rehabiliteringen, og inneholder konkrete frister for gjennomføringen av ulike tiltak. Blant annet skal alle offentlige bygg være energinøytrale allerede innen 2027, og alle nybygg være det innen 2030. EU har videre satt opp en trinnvis nedtrapping av energiforbruket i boligbygg ved hjelp av flere prosentmål i tiårene fremover.
Nei til EU har ved flere anledninger påpekt at bygningsenergidirektivet ikke åpner for nok lokal tilpasning. Klimaforskjellene, og det faktum at Europa bruker gass til oppvarming i Europa gjør at norske husholdninger bruker fire ganger så mye strøm som en gjennomsnittlig husholdning i Europa, noe som gjør en innføring av direktivet her mye mer kostbar. Norges Bank har regnet ut at det i snitt vil koste 450 000 kroner for en norsk husholdning. Dette kan ikke aksepteres når utslippet fra bygninger i Norge relativt sett er svært mye lavere enn i EU. Dessuten har det vært tvilsomt om direktivet i det hele tatt er EØS-relevant, da reguleringer av bygninger i Norge ikke bør ses på som et grensekryssende spørsmål. Dette skal være en forutsetning for at det innlemmes i EØS-avtalen.
Fornybardirektivet
I forbindelse med EUs fjerde energipakke, var fornybardirektivet kontroversielt særlig på grunn av de korte saksbehandlingsfristene i vindkraftprosjekter. Pålegget om maksimal saksbehandlingstid på to år, noe som allerede er svært kort, skilte seg vesentlig fra den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden for vindkraft i Norge, som ligger på rundt seks år. En så dramatisk innsnevring vil etter alt og dømme få store konsekvenser for lokaldemokratiets mulighet til å påvirke, noe som er svært uheldig når vindkraft allerede er et svært betent politisk tema i Norge.
I det reviderte fornybardirektivet strammes kravet inn ytterligere. Det inneholder krav om at medlemslandene skal peke ut såkalte akselerasjonsområder der fornybarprosjekter skal utvikles for å nå utslippsmålene for 2030. Saksbehandlingsfristen for prosjektene innenfor disse områdene skal ikke overstige ett år. Prosjekter i andre områder, som for eksempel kan ha sårbar natur, skal fortsatt behandles på maksimalt to år, men som kjent er dette allerede en svært kort frist for Norges vedkommende.
Oppfølgingen av direktivet har allerede vist seg som problematisk i EU. Kommisjonen har gitt Malta, Slovakia og Polen kritikk for ikke å iverksette direktivet godt nok, og den har ikke minst gått til sak mot Sverige i EU-domstolen for ikke å ha varslet tiltak for å innlemme direktivet i sin nasjonale lovgivning. Dette dreier seg blant annet om tiltak for nettopp å fremskynde konsesjonsprosessene for fornybarprosjekter. Den svenske regjeringen har iverksatt et arbeid for å utforme tiltak, men det er grunn til å tro at direktivet her er kontroversielt. Dette bør være et klart varsku for Norges del om at det reviderte fornybardirektivet ikke egner seg for norske forhold, og at det vil bli svært krevende å implementere her til lands.
Også det reviderte energieffektiviseringsdirektivet byr på problemer. Her skjerpes kravene om å redusere energiforbruket, noe industrien tidligere har vært bekymret for at hemmer utvikling og klimaomstilling i norsk næringsliv. Det reviderte direktivet inneholder også krav til at det offentlige skal redusere sitt energiforbruk med en sjettedel innen 2030 fra 2021-nivået.
Nei til EU mener at de grunnleggende problemene ved EUs fjerde energipakke ikke bare består, men også forverres gjennom de reviderte utgavene av de tre direktivene. De må derfor avvises, og Norge må legge ned veto mot å innføre disse gjennom EØS-avtalen.
Stort bilde i toppen: Nei til EUs rådsmøte på Klækken hotell på Hønefoss 8. og 9. november 2025. (Foto: Eivind Formoe)
