Innføring av EUs energieffektiviseringsdirektiv kan gjøre det vanskeligere å iverksette klimatiltak for norsk næringsliv. Nei til EU mener energieffektivisering i stedet bør gjennomføres med nasjonale krav, og at direktivene derfor må avvises i EØS.
NEI TIL EUs HØRINGSINNSPILL VEDRØRENDE ENERGIEFFEKTIVISERINGSDIREKTIVENE (PROP. 136 S (2024–2025))
Til Energi- og miljøkomiteen, 2. mai 2025
Nei til EU viser til proposisjon 136 S (2024–2025) vedrørende EUs direktiver om energieffektivisering (2012 og 2018) og utkast til beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen. Nei til EU har følgende innspill:
- Innføring av energieffektiviseringsdirektivene kan gjøre det vanskeligere å iverksette klimatiltak for norsk næringsliv. Nei til EU mener energieffektivisering i stedet bør gjennomføres med nasjonale krav, og at direktivene derfor må avvises i EØS.
- Energieffektiviseringsdirektivet 2018 henviser til forordningen om energiunionens styringssystem. Nei til EU mener EU fjerde energipakke må behandles samlet, og ikke stykkevis og delt slik regjeringen nå foreslår.
- Endring i EØS-komiteens beslutning må bety ny stortingsbehandling.
REGELVERKENE I EUs FJERDE ENERGIPAKKE HENGER SAMMEN OG MÅ BEHANDLES SAMLET
EU-direktivet fra 2018, som er del av EUs fjerde energipakke, fastsetter et energieffektiviseringsmål på 32,5 prosent på EU-nivå innen 2030 (artikkel 1). I utkastet til EØS-komiteens beslutning er det en tilpasning som sier at EU-målet ikke gjelder for Norge og de to andre EFTA-landene. I stedet skal EFTA-landene fastsette et «nasjonalt veiledende energieffektivitetsmål for 2030», om skal rapporteres til EU etter reglene i forordningen om energiunionens styringssystem (2018/1999).
Nei til EU vil påpeke at unntaket fra EU-målet viser at handlingsrommet kan være større i EØS-avtalen enn ved EU-medlemskap.
Når rapporteringen er regulert av forordningen om energiunionens styringssystem viser det hvor nært regelverkene i fjerde energipakke henger sammen, og at energipakken derfor bør vurderes samlet. Nei til EU mener EUs fjerde energipakke må behandles samlet, for best mulig å belyse konsekvensene, og ikke stykkevis og delt slik regjeringen foreslår.
Nei til EU mener regjeringens forslag om å innføre energieffektiviseringsdirektivene i EØS må avvises.
ENERGIEFFEKTIVISERING BØR I STEDET GJENNOMFØRES MED NASJONALE KRAV
2018-direktivets energispareobligasjonsmekanisme pålegger energileverandørene å kutte energiomsetningen med 0,8 prosent per år i perioden 2021–2030 ut fra gjennomsnittsforbruk i årene 2016–18 (artikkel 7).
Departementet skriver i proposisjonen at «når det gjelder direktivets krav om årlig energisparing, er det gjort beregninger som viser at dette nås med eksisterende virkemidler» (side 5-6). Videre anfører departementet at det er «allerede gjennomført endringer i lover og utarbeidet forskrifter som oppfyller de fleste kravene i direktivene» (side 14).
Nei til EU er spørrende til hva som da er hensikten med å innføre direktivene, hvis det er slik at formålene om energieffektivisering nås gjennom allerede foreliggende nasjonale regler. I proposisjonen omtales det at gjennomføring av EU-direktivene vil medføre ekstra kostnader knyttet til rapportering og kartlegging. Nei til EU vil bemerke at gjennomføringen av EU-direktivene ut fra dette vil gjøre norsk politikk og tiltak for energieffektivisering mer byråkratisk og mindre effektiv.
Nei til EU etterlyser en omtale av departementets høring om blant annet energieffektiviseringsdirektivet 2018 med frist 22. februar 2019. Merknader til direktivet i denne høringen blir ikke omtalt i proposisjonen.
Nei til EU mener proposisjonen er mangelfull fordi den ikke utreder nærmere hva som ligger i rapporteringsforpliktelsen for et «nasjonalt veiledende energieffektivitetsmål». Konsekvenser av energispareobligasjonsmekanismen burde også vært grundigere behandlet. Energisparemålet kan vanskeliggjøre klimatiltak som karbonfangst- og lagring fordi dette er tiltak som krever mye energi. Det er også en problemstilling, som fortjener en grundig behandling, hvordan sparemålet vil virke inn på utvikling av industri og næringsliv. I høringsrunden i 2019 uttrykte Norsk Industri bekymring for at gjennomføring av 2018-direktivet ville begrense næringsutvikling og hemme industriens klimaambisjoner (uttalelse datert 22.02.2019).
KRAV OM MÅLERE MED FJERNAVLESNING
Direktivet fra 2012 setter krav om at sluttkunder for ikke bare strøm, men også fjernvarme, fjernkjøling og varmt tappevann skal ha egne forbruksmålere (artikkel 9).
Nei til EU vil påpeke at direktivet fra 2018 stiller i tillegg krav om at disse målerne skal kunne fjernavleses (artikkel 9c). Har departementet beregnet kostnader for et slikt tiltak? Direktivet sier at det kan gis unntak fra kravet hvis medlemslandet dokumenterer at det vil være uforholdsmessig store kostnader. Kravet om individuelle målere gjelder også bygg med sentralvarme eller felles kjøling.
ENDRING I EØS-KOMITEENS BESLUTNING MÅ BETY NY STORTINGSBEHANDLING
Nei til EU bemerker at det i utkastet til EØS-komiteens beslutning er flere unntak og tilpasninger for Island, men ikke for Norge.
Om utkastet til EØS-komiteens beslutning, som proposisjonen gjengir, heter det: «Dersom den endelige beslutningen skulle avvike vesentlig fra utkastet som er lagt fram i denne proposisjonen, vil saken bli lagt fram for Stortinget på nytt.» (Side 6.)
Nei til EU mener formuleringen om vesentlig avvik legger terskelen for ny behandling for høyt. Det er viktig at Stortinget har et riktig beslutningsgrunnlag. Derfor mener Nei til EU
at hvis regjeringen nå får tilslutning til å gjennomføre energieffektiviseringsdirektivene, må et hvert avvik av betydning i EØS-komiteens beslutning medføre ny behandling i Stortinget.
