EUs direktiver og forordninger påvirker folkestyret i Norge direkte på grunn av EØS-avtalen. Overføring av myndighet til EU bryter med forutsetningene om at EØS ikke skulle gå ut over nasjonal suverenitet og beslutningsprosesser. Forskjellen mellom EØS og EU-medlemskap har blitt mindre.

Sveits stemte nei til EØS-avtalen. I stedet har de inngått avtaler direkte med EU på ulike områder, om handel med varer og tjenester og samarbeid om blant annet klima og miljø. Det er altså mulig å ha avtaler med EU som fortsatt gjør at vi kan handle med Europa, og samarbeide om viktige saker som miljø og klima, uten at det må gå på bekostning av folkestyret.

EØS-regelverket har hatt stor innvirkning på norsk kraftsektor. Klimavennlig strøm eksporteres ut av landet fordi EUs tredje energimarkedspakke gjør strømmen til en vare som alle andre. Det får konsekvenser for både folks økonomi og for industrien.

EUs klimastrategi fører med seg konflikter mellom produksjon av fornybar energi, bevaring av natur og økt behov for fossil energi. Gjennom EØS overtar Norge dermed vanskelige ressurskonflikter. Overgangen til et bærekraftig samfunn burde skje i form av politiske vedtak som avgjøres nasjonalt. EUs regler gjør det vanskeligere å utvikle miljøtiltak for norske forhold.

EØS fremmer markedsliberalisme på bekostning av fagbevegelsens makt og innflytelse. Kampen mot sosial dumping har blitt vanskeligere for fagbevegelsen på grunn av EØS. Det ser vi ved at EU-domstolen gjentatte ganger har grepet inn i faglige rettigheter i det indre markedet.

Energipolitikken har også ført til svekkelse av norsk næringsliv. Tilslutning til EUs energiunion innebærer at billig kraft som konkurransefortrinn for industrien er i ferd med å forsvinne. På denne måten setter EØS-avtalen norske arbeidsplasser i spill.