Del 2 Arbeidsliv i forandring - kamp mot sosial dumping og løsarbeid

Det er tre viktige begivenheter som har forandret norsk arbeidsliv etter 1990: innføringen av EØS i 1994, frislipp av bemanningsbransjen i 2000 og EUs østutvidelse i 2004 og 2007. Norske lover og regler for arbeidslivet har blitt endret som indirekte og direkte følger av EØS-avtalen. EØS er en dynamisk avtale som fremmer markedsliberalisme på bekostning av fagbevegelsens makt og innflytelse. Partsforholdene og maktbalansen i virksomhetene i Norge både i privat og offentlig sektor er endret til fordel for arbeidsgiver siden 1980-tallet. Det gir grunn til uro når hver fjerde arbeidstaker opplever å ha mindre makt og innflytelse på arbeidsplassen, slik Medbestemmelsesbarometeret viser.[53] 

Fordeling av verdiskapinga er kraftig endret i arbeidstakernes disfavør. Andelen som blir svært rike på å drifte virksomheter i både privat og offentlig sektor ved hjelp av andres arbeidskraft øker, mens reallønna for mange store grupper har stått i ro eller gått ned.

Med innføringen av EØS-avtalen måtte Norge endre konsesjonslovene. Kontrollavtalen mellom LO og NHO som sikret innsyn, tarifflønn og kontroll med import av utenlandsk arbeidskraft ble kansellert og endret til fri flyt av arbeidskraft og tjenester. Partssammensatt arbeidsleieutvalg ble nedlagt. Forutsetningene for LOs ja til EØS i 1992 om å styrke kampen mot sosial dumping har blitt brutt, der også Norge har erfart omfattende problemer med sosial dumping og arbeidslivskriminalitet spesielt etter 2004. Fagbevegelsens kamp har vært å innføre tiltak for å motvirke følgene av sosial dumping. Erfaringen er videre at EU-domstolen gjentatte ganger har grepet inn i faglige rettigheter i det indre markedet.

Millioner av arbeidere fra Øst-Europa til Vest-Europa pendler, som igjen fører til store endringer i familesituasjonen i mange land. Måten arbeidsvandringen skjer på skaper arbeidstakere med lav organisasjonsgrad og dårligere lønninger. Dette skaper større forskjeller mellom folk. En annen virkning er at arbeidstakere som lever mellom land ikke så ofte engasjerer seg i organisasjoner og partier, hverken lokalt eller nasjonalt. De stemmer sjeldnere ved valg og deltar mindre i lokalsamfunnsbygging. I en tid der FN advarer sterkt om at vi får færre demokratier, er dette signal å ta på alvor for flere. Alle tiltak som kan støtte opp under fast arbeid vil bidra til å bøte på dette.

2.1 En kort historisk oversikt fra EEC TIL EF og EU

Ved inngåelse av Romatraktaten ble EEC dannet som forløper til EF og EU. Vest-Tyskland, Frankrike, Italia, Belgia, Nederland og Luxemburg utgjorde EEC. EFTA besto av Storbritannia, Østerrike, Norge, Sverige, Danmark, Island, Sveits, Portugal og Finland med gjensidige handelsavtaler som mål.

Romatraktaten gjorde fra 1. januar 1958 at fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital var mye mer omfattende enn EFTA-avtalene. EF ble utvidet med Storbritannia og Danmark. Norge sa nei i 1972. Hellas kom med i 1981, Spania og Portugal i 1986. Tross ideer om den sosiale dimensjon, bygget EF på markedsliberalisme. 

Etter andre verdenskrig og utover 1970-tallet var det gjenoppbygging, velferdsreformer og utvida rettigheter til arbeid, helse, utdanning og bolig som gjaldt.  De store industrikonsernene i de vest-europeiske landene stimulerte til storstilt arbeidskraftinnvandring fra sør-europeiske land og blant annet Tyrkia for å demme opp for lønnskravet fra den etablerte fagbevegelsen. Fra politisk hold ønsket man å redusere presset på velferdsordningene, og med unntak av de sosialdemokratiske landene i Norden, lyktes det å innføre lover, det såkalte gjestearbeidersystemet, som sørget for at arbeidsinnvandrerne ikke ble omfattet av disse.

På 1980-tallet ble også Vest-Europa påvirket av Milton Friedmans høyreliberale politiske praksis, utprøvd av Pinochet i Chile, av Reagan i USA og Thatcher i Storbritannia, som nesten knuste fagbevegelsen. På tross av en liberalistisk offensiv, klarte en relativt sterk fagbevegelse i Vest-Tyskland å kjempe fram 35-timers uke. Det samme i Frankrike. Fagbevegelsen i Norden styrket seg også i denne perioden og i Norge gikk arbeidsgiverne på et nederlag med en mislykket Lockout som førte til 37,5 timers uke i tariffavtalene i lønnsoppgjøret i 1986. Forrige arbeidstidsforkortelse kom ved lov i 1919.

EF, som de europeiske fellesskap het fra 1967, gjennomgikk store forandringer fra 1980-tallet. Konsernledere i de 27 største selskapene dannet European Roundtable of Industralists (ERT) i 1983 med EF-kommisjonen til stede. Store selskaper som Siemens, AEG, Phillips og Renault tapte markedsandeler til amerikanske og japanske selskaper i den globale konkurransen. Målet til ERT var å danne et indre marked i Vest-Europa som inkluderte både medlemmer av EF og EFTA, bygget på de fire markedsfriheter innen 10 år. EUs indre marked ble iverksatt 1. januar 1993 og EØS-avtalen 1. januar året etter. Nasjonale interesser skulle vike for stordriftsfordeler for å omstrukturere næringslivet i Vest-Europa. Enhetsakten i EF i 1986 fastsatte nye avstemmingsregler for å forhindre veto i EF og proteksjonisme. EF ble til EU etter vedtak i Maastricht i 1991 med mål om en Økonomisk monetær union (ØMU), med felles valuta og uavhengig sentralbank. EU-kommisjonen la fram en hvitbok om arbeidsmarkedet der de skrev at lønns- og arbeidsvilkår måtte vike da de rett og slett var for gode. Samtidig framhevet EU-kommisjonens president Jacques Delors EUs «sosiale dimensjon» og den «sosiale dialog» mellom partene i arbeidslivet og EU. Thatcher og Storbritannia krevde unntak fra den «sosiale dimensjon» på bestemmelser om 48 timers uke og direktivet om konsernfaglig samarbeid med mer. 

Maastricht-kriteriene stilte krav til medlemslandene om maksimalt å ta opp 60 prosent lån av BNP og maks ha 3 prosent underskudd i budsjettene. Mange av de store angrepene på offentlig sektor og arbeidsmarked foregikk på det nasjonale plan samtidig som EU-kommisjonen og EUs råd vedtok viktige endringer som la rammer for de ulike EU-land. Trusselen for EU-land som for eksempel Italia var at EU kunne innføre økonomiske straffetiltak dersom ikke medlemslandene skar ned på offentlige utgifter. 

2.2 EUs østutvidelse, tjenestedirektivet og EU-grunnlov

Da EU vedtok Lisboa-erklæringen i 2000 om å bli den mest konkurransedyktige handelsblokk i verden på bekostning av USA og Asia, lå planene klare om å innlemme 10 nye EU-land. EU kommisær Pedro Solbes sa i 2003 at hvert enkelt land måtte foreta tøffe reformer i arbeidslivet og velferdsordninger for å bedre EUs konkurransekraft overfor USA og Asia.[55] Her var målet at den frie flyt av arbeidskraft og tjenester skulle oppnå lønnskonkurranse i EUs indre marked (og EØS). Trusselen om utflagging fikk gjennom lønnsnedslag, og industriarbeidsplasser i flere bransjer, inkludert Norge, ble flagget ut for tilgang til billig arbeidskraft og lave skatter.

1. mai 2004 ble EU utvidet med 10 nye land. Loven om allmenngjøring av noen av bestemmelsene i tariffavtaler er et viktig forsvarsverk mot sosial dumping i Norge. På linje med arbeidsmiljøloven og inngåtte tariffavtaler må allmenngjøringsloven brukes aktivt av tillitsvalgte og fagforeninger for å få betydning. NHO har vært mer motvillig til allmengjøring de siste årene.

Parallelt med østutvidelsen foreslo EU-kommisjonen et tjenestedirektiv for å øke den grenseoverskridende tjenesteflyten med billig arbeidskraft. Europeisk fagbevegelse fylte gatene med demonstranter, men direktivet ble en del av frihetene i EU i 2006. Tjenestedirektivet ble godkjent av Stortinget i april 2009 til tross for at forbund med over 90 prosent av LOs medlemstall ville avvise direktivet. LOs kongress beklaget i mai 2009 med overveldende flertall at regjering og storting godkjente direktivet.

EU gjennomførte folkeavstemminger om ny EU-grunnlov der Frankrike og Nederland stemte nei. Det var venstresida, fagbevegelsen og Attac som førte kampen der sosial dumping og frykten for at fagbevegelsen skulle tape terreng sto sentralt. Trass aktiv motstand fra fagbevegelsen klarte EU å innføre de fleste bestemmelsene fra EU-grunnloven gjennom Lisboa-traktaten i 2009.

To år før finanskrisa slo til i 2008 kom det en fellesuttalelse fra tre viktige deler av det organiserte Europa, fra Euro-LO, Social Platform (sosialsektoren) og EEB (paraply for miljøorganisasjoner) som beskriver EU slik: «EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.»[56]

2.3 EU-dommer mot faglige rettigheter: «Laval-kvartetten»

I 2007 og 2008 kom det fire omstridte EU-dommer kalt «Laval-kvartetten» som undergravde både streike/blokade-retten, ILO-94 om krav til tarifflønn ved offentlig oppdrag og de ulike lands rett til å kreve vilkår om faglige rettigheter for oppdrag. 

Forutsetningen for at svensk LO og den sosialdemokratiske regjeringa anbefalte et ja til svensk EU-medlemskap var «lovnader» om at Sverige ikke skulle endre sin arbeidslivspolitikk. Svensk Bygnads krevde tariffavtale på et byggeprosjekt i Vaxholm i 2004 med underbetalte latviske arbeidere. 8 fagforbund innførte lovlig blokade for å oppnå tariffavtale. EU-domstolen mente blokaden og tariffavtalekravet var i strid med EU-regler om fri bevegelse av tjenester og etableringsrett.[57] Sverige ble tvunget til å endre lov om kollektivavtaler. 

Finsk LO ville streike fordi Viking Line ville erstatte finske sjøfolk med billig estisk arbeidskraft. Streiken ble dømt ulovlig i EU-domstolen.[58] Luxemburg ville innføre krav om heltid ved offentlig oppdrag. Et firma med polske arbeidere sendte saken til EU-domstolen som tvang Luxemburg til å endre vilkårene.[59]

Den tyske delstaten krevde tyske lønns og arbeidsvilkår ved offentlige oppdrag i Niedersachsen. EU-domstolen mente Niedersachsen forhindret fri bevegelse av tjenester og arbeidskraft.[60]

Det var kraftige protester mot EU-dommene vest i Europa, mens øst-europeiske land applauderte. Dommene forandret regelverket og dermed fagbevegelsens makt og innflytelse. Ikke minst i Sverige som måtte «godta» at arbeidere fra andre EU-land kunne ha sine «tariffavtaler» på svensk jord. Professor i arbeidsrett, Stein Evju, skrev i tidsskriftet Arbeidsrett om Laval-kvartetten:

«… med den tilnærming EU-domstolen har bygget på, og den rettstilstand domstolen derved har etablert, er i realiteten selve fundamentet for de kollektivarbeidsrettslige ordningene og tariffavtalesystemet truet.»[61] 

2.4 Kampen mot innleie og frislipp av bemanningsbransjen

Sosial dumping med løsarbeiderregime arter seg forskjellig i ulike land. EUs østutvidelser har gitt omfattende pendlervirksomhet, lønnskonkurranse og synkende organisasjonsgrad. Andelen selvstendige arbeidstakere øker, noe som gjør arbeidslivskriminalitet enklere. Fagbevegelsens hovedsak er å sikre forutsigbarhet i arbeidstid med lønn å leve av. Arbeidstilknytning er avgjørende.

FNs internasjonale arbeidsorganisasjon ILO hadde strenge bestemmelser som begrenset «vikarbyråer» og utleie av arbeidskraft. ILO understrekte betydningen av offentlig arbeidsformidling som skulle være gratis. Norge implementerte ILO-konvensjonen om monopol på offentlig arbeidsformidling og hadde forbud mot «vikarbyråer» fra 1947-2000. 

I starten av 1970-tallet ble Norsk Jern og Metallarbeiderforbund og arbeidsgiverne i MVL enige om å stramme inn innleie fra leiefirmaer. Mye innleie skadet samholdet på arbeidsplassene og undergravde produktiviteten. Regjeringa fulgte opp og en ny forskrift om regulering som ble vedtatt om inn- og utleie. «Vikarbyråene» kunne leie ut til handel, kontor, lager, kantine og teknisk tegning. På de store verftene måtte leiefirmaene ha minst 50 prosent egenproduksjon og de måtte bevise at de betalte skatt, arbeidsgiveravgift og moms.

Arbeidsleieutvalget var et partssammensatt utvalg der Jern og Metall/Fellesforbundet deltok. Det var fylkesarbeidskontorene og de lokale tillitsvalgte gjennom Kontrollavtalen mellom LO og NAF (NHO fra 1986) som underskrev avtaler som skulle prekvalifisere de ulike leiefirmaer. Dette var viktige rammer som sikret det organiserte arbeidsliv som motvirket at AS «Svindel og Sveis» skulle få oppdrag. Myndighetene og bedriftene måtte ta et nasjonalt samfunnsansvar for å sikre yrkesutdanning og lærlingeordninger for å videreutvikle ettervekst av lærlinger i ulike bransjer. Arbeidskontorene hadde lokal og landsomfattende oversikt over tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft, og det ble stilt krav om at arbeidsledige skulle sysselsettes før man fikk leie inn arbeidskraft gjennom bemanningsselskap.

2.4.1 Innleie i verkstedindustrien

På slutten av 1970-tallet og utover av 80-tallet ble store verft lagt ned langs hele kysten fra Oslo og rundt Oslo fjorden til sørlandet. Tusenvis av dyktige fagarbeidere ble ansatt i reisebedrifter som deltok i oppbygging av norsk olje- og gassvirksomhet. Organiserte fagarbeidere dro vestover og nordover til verft. Fagarbeidere i reisebedriftene var lønnsledende siden de hadde fagarbeiderlønn og tillegg for Reise, Kost og Losji med 20 prosent tillegg for arbeid utenfor hjemmet, som har ligget i Verkstedsoverenskomsten siden 1907.

Kontrollavtalen mellom LO og NHO ble fjernet med innføring av EØS for å åpne for innleie fra hele EU/EØS-området. Ved innleie av utenlandsk arbeidskraft krevde Kontrollavtalen full innsynsrett for LO og de tillitsvalgte. Var det ikke tariffavtale, krevde Kontrollavtalen at firmaet skulle betale 90 prosent i tariffavgift. Hele regimet med Kontrollavtalen sikret LO makt og innflytelse. Dette var i strid med EØS-avtalen fordi at utenlandske firmaer med arbeidskraft ble "diskriminert".

Etter øst-utvidelsen i 2004 har tusenvis av innleide arbeidere fra først Polen og deretter Baltikum og Romania kommet på norske verft. Samtidig som polske sveisere og platearbeidere kom til Norge, kom mange titusener av faglærte arbeidere fra Ukraina til Polen for en fjerdedels polsk lønn. Etter hvert har også arbeidere fra Belarus tatt seg arbeid i EU-land. Skipsverft på Vestlandet har omtrent samme antall sveisere, platearbeidere og mekanikere på verftene i dag som på 1980-tallet, men er dominert av fagfolk fra Polen, Baltikum og Romania. Dette er også et resultat av manglende vekt på fagutdanning i Norge, og i stedet baserer seg på innleid arbeidskraft fra Øst-Europa.

Det har vært mange tilfeller med sosial dumping på skipsverft siden 2004. På Norges største skipsverftkonsern Vard med tre skipsverft ble det bygget luksus cruiseskip med rumenere fra underleverandører som gikk på ulovlig luselønn helt ned til kr. 30 pr. time fra 2020/21. Politi, skatteetat og Arbeidstilsynet deltok sammen i «Operasjon verft» rettet mot verftene. Her jobbet også en del arbeidere uten ID og eget D-nummer, som også er ulovlig. De jobbet 70 timers uke og hadde ingen fridager. Firmaet Epoxy Floor med flere ble kastet ut, men skipsverftet Vard har også et ansvar. Det var et klassisk forsøk på å lure norske myndigheter slik det ble gjort på petrokjemiske anlegg fra 2000 med doble kontrakter. Falske kontrakter med lovlig lønn og reelle kontrakter som er ulovlige, med ekstremt lave lønninger. Omfanget av innleie er stort i hele verftsindustrien, og både skipsverftene og den viktige leverandørindustrien bruker innleide utenlandske fagarbeidere, men som ikke lønnes som fagarbeidere fordi de ikke har norsk fagbrev.

Sosial dumping og arbeidskriminalitet er fortsatt et stort samfunnsproblem. Dette viser en grell kontrast i forhold til vilkårene for arbeiderne på skipsverftene før EØS-avtalen. Den gang organisasjonsgraden var høy, og det var kontroll som ble utført mellom fagforeningene og fylkesarbeidskontorene. Dessuten var det et arbeidsleieutvalg mellom Jern og Metallarbeiderforbundet og arbeidsgiversiden direkte underlagt Arbeidsdepartementet som sørget for å unngå arbeidskriminalitet med skatte- og momsunndragelser.

2.4.2 Allmengjøring av overenskomster

Norges tilslutning til EØS-avtalen tvang Norge i 1993 til å endre regelverk om innleie av arbeidskraft fra EU/EØS-land da EU anså det restriktivt og diskriminerende. Kontrollavtalen mellom LO og NHO ble stanset for å åpne for fri import av arbeidskraft fra EU/EØS. Nytt regelverk om Allmengjøring av tariffavtaler som bygde på EUs regelverk om ikke-diskriminering ble vedtatt. Ved bevis på sosial dumping kan en Tariffnemnd på fem representanter foreslå at deler av en tariffavtale blir forskrift.

2.4.3 Sysselsettingslovens endelikt og Vikarbyrådirektivets inntreden

Høsten 1997 kom arbeidsdirektør Ted Hanisch med forslag om å liberalisere sysselsettingsloven slik at monopolet på offentlig arbeidsformidling skulle oppheves og bemanningsforetak («vikarbyråer») fritt kunne leie ut arbeidskraft. Hanisch var tidligere statssekretær under Gro Harlem Brundtland. Lov om innleie av arbeidskraft skulle speilvendes, det vil si tillate inn-/utleie. Det var framstilt som en «tilstramming» og ny mulighet for organisering. Flere EU-land inkludert Sverige hadde liberalisert og sluppet fri «vikarbyråene». ILO endret syn i 1997 og innførte ny ILO-konvensjon 181.

Miljøene i Fellesforbundet i Oslo tok i 1998 initiativ til en motrapport[62], og LO i Oslo inviterte til flere fanemarkeringer utenfor Stortinget i 1998 og 1999. LO og YS fikk hver sin representant i Blaalid-utvalget som la fram lovendringer om innleie både fra bemanningsforetak (i dag §14.12 i arbeidsmiljøloven) og produksjonsbedrifter (i dag §14.13). Endringer som kom til å få store konsekvenser med undergraving av faste ansettelser.

Det var sterk motstand i fagbevegelsens grunnplan. Rett før stortingsbehandlingen ble taktikk endret og en krevde strenge vilkår for bemanningsbransjens muligheter for utleie. På Fellesforbundets landsmøte høsten 1999 kom vedtaket som også ble LOs syn:

«Det må stilles strenge krav til å kunne opprette vikarbyrå og drive med vikarformidling. De som leies inn fra vikarbyrå, må kunne ha anledning å erstatte navngitte ansatte i innleiebedrift som har midlertidig fravær. Det må videre stilles som vilkår at vikarbyrået driver opplæring, og at vikarbyråene reguleres gjennom autorisasjonsordninger for de fagområder produksjonsbedriftene kan foreta innleie fra. Vikarbyråene må ansette sine arbeidstakere på linje med ordinære produksjons- og servicevirksomheter, og de må følge bransjevise tariffavtaler innen det aktuelle område. Og sanksjons- og straffebestemmelser må iverksettes ved lovbrudd eller forsøk på omgåelse av loven. Under forutsetninger av at disse vilkårene innfris, kan landsmøte godta at dagens forbud mot utleie fra vikarbyrå oppheves.»

Dette var et vedtak som kunne minimalisere skadene. Inntrykket var at arbeidskomiteen på Stortinget var positiv til Fellesforbundets vedtak, men samarbeidskomiteen mellom LO og Ap var ikke enig.[63] Det ble fullt frislipp for bemanningsbransjen med en begrensning ved at de lokale tillitsvalgte fikk en avtalerett. Innleie (§55 som ble til §14.12) fordret avtale med tillitsvalgte om tidsbegrensa innleie fra bemanningsforetak i tarifferte bedrifter.

I ettertid viste det seg at virksomheter uten tariffavtale lagde avtaler med «tillitsvalgt», det vil si husavtale som arbeidstvistloven tolker som tariffavtale. Snuoperasjonen fra Ap og LO-toppene ble møtt med sinne og en stor fagforeningsdemonstrasjon utenfor LOs hovedkontor på Folkets Hus i Oslo i desember 1999.

Hovedtyngden av ansvar og håndhevelse av innleie fra bemanningsforetak skulle tas lokalt av tillitsvalgte på den enkelte arbeidsplass. Det var ingen konsekvenser for bedriften ved lovbrudd. Det var kun den enkelte som i tilfelle kunne gå til sak mot sin egen arbeidsgiver enten ved ulovlig midlertidig ansettelse eller ulovlig innleie.

Vi vet i dag at liberaliseringen vedtatt i 1999 og satt ut livet fra 1. juli 2000 fikk store negative konsekvenser, særlig etter EUs østutvidelse 1. mai 2004. Det er interessant i ettertid at «reformen» ble presentert som en innstramming og mulighet for fagbevegelsen til rekruttering. Optimismen var spesielt stor innad i Handel og Kontor, uten at de fikk uttelling i form av flere medlemmer. Arbeidsinnvandringen eksploderte med 80 000 arbeidsinnvandrere pr. år fra 2004 – 2007 der de fleste var pendlere.[64] De aller fleste arbeidsinnvandrere har fått «ansettelse» i bemanningsbransjen som da har satt løsarbeider-regimet inn i et system med ingen kontroll over arbeidstida og stillingsvern. Bemanningsbransjen utfordrer den norske modellen ved at spesielt organisasjonsgraden stuper i flere bransjer. Derfor har kravet om forbud mot bemanningsbransjen styrket seg. 

2.4.4 Kampen mot EUs vikarbyrådirektiv

EU vedtok vikarbyrådirektivet i 2008 med mål om at bemanningsforetak («vikarbyråer») skulle likestilles som ordinære bedrifter. Det skulle være i strid med direktivet om det var forbud og restriksjoner i arbeidsmarkedet for bemanningsforetak. Norsk Transportarbeiderforbund var tidlig ute om å kreve bruk av reservasjonsretten (veto) mot direktivet. Dette er en rett vi har i EØS, som ikke medlemmer av EU har.

Vikarbyrådirektivet var omstridt da Ap og toppene i LO og Fellesforbundet ville implementere direktivet. På landsmøtet i Fellesforbundet i 2011 ble vikarbyrådirektivet og innleie fra bemanningsforetak den viktige saken.

Fagforeninger i Oslo startet formidable registreringsarbeid som dokumenterte omfang av innleie fra bemanningsforetak i byggenæringen. De dokumenterte at de seks største bemanningsforetakene var dobbelt så store som de seks største entreprenørene. Slik tilbakeviste de myndighetenes bagatellisering, og fant dramatisk nedgang av faglærte og ufaglærte håndverkere i store bedrifter.

Fellesforbundets vedtak om veto mot EUs vikarbyrådirektiv ble fulgt opp med vedtak i LOs sekretariat og videre med en aksjonsdag i januar 2012 og politiske streiker for veto over hele landet. Ap brukte kjøttvekta og fikk 10-9 i regjering mot SPs og SVs stemmer.

Gjennom denne kampen fikk fagbevegelsen sterkere innflytelse enn hva Ap hadde tenkt. Fagbvegelsen fikk bestemmelser om likebehandling og kollektiv søksmålsrett i 2013. Dette skulle vise seg å bedre vilkår for mange arbeidere i bemanningsbransjen. 

Byggfagmiljøene i Oslo fulgte opp med registrering av innleie i 2015 med rapport som viste at nå var de 6 største bemanningsforetak 6 ganger så store som de 6 største entreprenører.

Tilsvarende rapport ble laget i 2017 i forbindelse med LO-kongressen, nå også med ElogIT i Oslo Akershus. Den viste 85 prosent lovbrudd med hele 73 bemanningsforetak registrert og økende innleie. I elektrobransjen var det hele 44,5 prosent innleie fra bemanningsforetak, samtidig som mange elektrofirmaer ikke tok inn lærlinger. Et stort problem var at bemanningsforetakene praktiserte ingen betaling mellom oppdrag. Bemanningsbransjen satte løsarbeid i system, og det ble påpekt lovbrudd på bestemmelser om faste ansettelser i arbeidsmiljøloven. Bemanningsbransjen undergravde lønns- og arbeidsvilkår som overtidsbetaling og lønn mellom oppdrag. Likevel førte endringen i loven om likebehandling til at det ble kjørt saker for medlemmer i bemanningsbransjen om likebehandling av lønn og vilkår som lønn, 12 prosent feriepenger (loven 10,2 prosent) og betaling for helligdager (kun 1. og 17. mai i loven). Lønn for bygningsarbeidere i 2010 etter byggestreiken ble økt fra kr. 132 til kr. 149,50 som var ca. 80-100 kr. under de nordiske lønninger. På 8-10 år er lønna økt betraktelig til norsk nivå på større anlegg etter krav om økt minstelønn i Fellesforbundet. 

2.4.5 Lovendring og forbud mot innleie

Med utgangspunkt i politiske streiker høsten 2017 i byggmiljøene i Oslo, ble kravet om at kun bedrifter med tariffavtale med en hovedorganisasjon skulle kunne leie inn lovlig. Det holdt ikke med omgåelse som å danne en «husforening». KrF stemte i lag med Ap, SV og Rødt. Erna Solberg sa dette var et stort nederlag for regjeringa. Dette var en viktig seier. Hadde taktikken vært hele landet, hadde det ikke vært mulig med flertall. Det er i Oslo og omegn som er verst, selv om det er store problemer i andre byer rundt om i Norge også. 

Det skulle bli tre politiske streiker til som fikk Ap/Sp-regjeringa til å endre regelverket og innføre forbud mot innleie fra bemanningsbyrå i byggeplasser i Oslo, Viken og Vestfold. Dette er å utnytte handlingsrommet i EØS-avtalen, ved å bruke forskriftsadgangen i arbeidsmiljøloven og forby innleie fra bemanningsbransjen i en bransje i et avgrenset område.

Forbudet ble innført 1. juli 2023. Siste rapport om kartlegging fra oktober 2023[65], viser at det er betydelig bedring ved at en god del arbeidere fra bemanningsforetak blir fast ansatt i ordinære bedrifter. Kartlegging av 39 byggeplasser viste at bemanningsforetak var fjernet fra mange byggeplasser. I regjeringskvartalet ble tatt affære, og elektrikere, tømrere og kranførere ble fast ansatt hos installatører og entreprenørene. Det er selvsagt problemer med omgåelser, men her kan klubber og fagforeninger ta tak og reise saker. 

ESA har sendt kritiske brev til regjeringa om at forbudet om å leie inn fra bemanningsforetak på byggeplasser i Oslo, Viken og Vestfold trolig er i strid med EØS-avtalen og EUs vikarbyrådirektiv. ESA har truet med å sende saken til EFTA-domstolen. 

Fellesforbundet gjorde i oktober 2023 med over 70 prosent flertall på sitt landsmøte et historisk vedtak:

«Norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må ikke forringes som følge av EUs regler. Dersom EFTA domstolen eller ESA tvinger Norge til å endre regler om innleie, vil Fellesforbundet jobbe for en alternativ handelsavtale og annen tilknytning til EU.»

2.4.6 Innleie i offentlig sektor

Fagforbundet i Hordaland dokumenterte at selskapet Orange Helse drev med innleide sykepleiere og helsearbeidere.[66] De var sterkt underbetalte helsearbeidere fra Baltikum, Ungarn og Slovakia. En rapport fra De Facto viste at Orange Helse bedrev utstrakt utleie av kvinnelige sykepleiere i hele 80 norske kommuner.[67] Dette var arbeidslivskriminalitet med elendig lønn og graverende arbeidsforhold. Sykepleiere måtte betale for å jobbe, satte seg i gjeld og fikk trusler om de ikke godtok arbeidsvilkårene. De måtte jobbe i lange uforsvarlige vakter uten hvile, som var en fare for både den enkelte sykepleier og for pasientene. Fagforbundet brukte mye ressurser på saken. Det endte med at først Bergen kommune sa opp avtalen med Orange Helse etter flere års kamp i 2016. Oslo kommune fulgte opp og sa opp kontrakten. I april i 2016 sa tre regionale helseforetak opp avtalene med innleie fra Orange Helse. Likevel klarte Orange Helse å lage nye avtaler om utleie av helsearbeidere fra Slovakia, Baltikum og Ungarn til 12 kommuner i Sogn og Fjordane.

I september 2018 omorganiserte Orange Helse, og skiftet navn på alle sine selskaper. Holdingsselskapet Orange Helse ble til Rotam AS. Selskapsstrukturen ble enda mer komplisert, der bemanningsselskapet ble endret fra Orange Service til Seie AS. Omorganisering og navneendring ga resultater med å oppnå store kontrakter i Sverige og Norge. De fikk kontrakter i 47 kommuner under et annet navn, Sydvest prosjekt. Bærum kommune var en stor kunde under navnet Bohjemme. Jammen klarte de igjen å få avtale med Bergen kommune i 2018. Orange bpa, med det nye navnet Assent AS, fikk en avtale om bemanning med assistanse med Porsgrund og Skien til en verdi av 150 millioner fra 2018-21.

Orange Helse-saken viser hvor viktig utleie av helsearbeidere er for bemanningsbransjen. Ifølge FAFO brukte norske kommuner og helseforetak 3,4 milliarder på innleie fra bemanningsforetak. Tillitsvalgte i Fagforbundet og Sykepleierforbundet har påpekt at det er dyrt å leie inn i stedet for å ansette egne helsearbeidere. Her faktureres det for mer enn kr. 1000,- pr. time med tillegg for natt og helgearbeid. Det gir en sammenheng for kravene kvinnelige sykepleiere har til lønns- og arbeidsforhold, når sykehusene betaler for innleid arbeidskraft i dyre dommer. 

Situasjonen betyr at flere bransjer må diskutere forbud og restriksjoner som sikkert vil utfordre EUs vikarbyrådirektiv. Den forskriftsmessige mulighet til forbud var i utgangspunktet tiltenkt helsevesenet. Arbeidsminister da loven ble vedtatt i 1999 var tidligere leder i Norsk Sykepleierforbund Laila Dåvøy (Krf). Hun var kritisk til liberaliseringen. Likevel startet hun et medisinsk vikarbyrå etter at hun sluttet i politikken. 

Ifølge SSB er det omfattende utleie av skole- og barnehageassistenter, hvor 75 prosent er kvinner og de fleste er unge. Det er en rekke eksempler på manglende betaling for overtid slik at lønns- og arbeidsvilkår blir undergravd. Organisasjonsgraden er lav. Her har Fagforbundet og Unio en kjempejobb for å sjekke lokalt hvor mye innleie det er fra bemanningsforetak og hvilke lønns- og arbeidsvilkår som «ansatte» har. 

Det er behov for økt engasjement om lover og regler for innleide, for å øke kravet om faste ansettelser og ei lønn å leve av. I denne sektoren er det unge kvinner som er underbetalt. 

2.4.7 Innleie i EFTA-domstolen?

I skrivende stund vet vi ikke om forbudet i Oslo, Viken og Vestfold i bygg vil ende i EFTA-domstolen. Uansett er det da spennende å se hva regjeringen vil gjøre. Fellesforbundet vedtok på landsmøtet i oktober 2023 også på sikt forbud mot bemanningsbransjen. EØS-debatten i Norge har igjen blitt reist i fagbevegelsen.

Erfaringer de siste tretti år, med å dokumentere og aksjonere, har vist at fagbevegelsen er ekstremt viktig i denne debatten. Politikere på Stortinget, fylkeskommuner og kommuner må reise kampen for faste ansettelser og ei lønn å leve av opp mot bemanningsbransjens løsarbeidersystem. Aktive tillitsvalgte og fagforeninger er nøkkelen for å reise konkrete krav for å motvirke skadene fra den frie flyten av arbeidskraft og tjenester. 

2.5 ILO-konvensjon kastet ut i havnebassenget

Høyesterettsdommen i den såkalte Holship-saken i 2016 er et sterkt eksempel på hvordan EØS-avtalen trumfer faglige rettigheter, tariffavtaler og ILO-konvensjoner. Det daværende Transportarbeiderforbundets blokade av flere havner pågikk over flere år, og er en av Norges lengste arbeidskonflikter. Den startet i Risavika i Stavanger og fortsatte blant annet på Drammen havn, med sympatiaksjoner i Mosjøen og Tromsø.

Konflikten var dels en konflikt om hvem som skulle ha rett til å organisere havnearbeidere, dels handlet den om havnearbeidere eller sjøfolk ombord hadde kompetanse og rett til å utføre laste- og lossearbeid. Men framfor alt dreide det seg om at rederier nektet å inngå eller fornye havnearbeidernes eksisterende tariffavtale. Denne tariffavtalen ga dem eksklusiv rett til å utføre arbeidet, organisert gjennom et losse- og lastekontor, med ryggdekning i ILO-konvensjon 137 hvor disse rettighetene er fastslått. Også konvensjonens artikler 87 og 98 (om organisasjonsretten og kollektive forhandlinger) sto sentralt i havnekonflikten.

Fortrinnsbestemmelsen i tariffavtalen til Norsk Transportarbeiderforbund (Rammeavtalen) var ansett som ledd i oppfyllelsen av Norges forpliktelser etter ILO-konvensjon nr. 137.

Høyesterett var delt, men flertallet dømte havneblokaden ulovlig med følgende begrunnelse: «Uansett hvordan ILO-konvensjon nr. 137 artikkel 3 skal forstås, må den etter EØS-loven § 2 stå tilbake for etableringsretten etter EØS-avtalen artikkel 31.»[68]

Høyesterett annullerte i praksis Norges ratifikasjon av ILO-konvensjon 137 på dette området, med EØS-avtalens forrang over norsk lov og internasjonale konvensjoner som begrunnelse. Rettens tilsidesetting av ILO-konvensjonen skjedde mens Norge satt representert i styret for Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO).

2.6 Bruk av underleverandører

Anskaffelsesloven med tilhørende forskrift bygger på EØS-retten. Det vil si at statlige, kommunale og fylkeskommunale myndigheter skal legge vare-, tjeneste- eller bygge- og anleggskontrakter, herunder konsesjonskontrakter, ut på anbud i hele EØS-området når kontrakten overstiger et visst minstebeløp. Terskelverdiene varierer etter hvilken type kontrakt det er snakk om.

De som vinner de ulike kontraktene, setter mange oppdrag ut til underentreprenører i inn- og utland. Hovedkontraktene for Follobanen gikk til spanske og italienske selskaper. Prosjektet har vært utsatt for store forsinkelser og tekniske mangler. Da det ene italienske selskapet søkte konkursbeskyttelse og stanset utbetalinger til en rekke underentreprenører, stoppet hele arbeidet opp. I 2015 hevet Bane Nor kontrakten «fordi det gir større kontroll over prosjektets økonomi, kvalitet og fremdrift».[69]

På samme måte som Bane Nor, driver heller ikke Vegvesenet større prosjekter i egen regi, slik det var vanlig tidligere. Kontrakter blir gjerne utlyst der anbudsvinneren er store firmaer som benytter seg av en kjede med underleverandører. Oversikten over firmaenes økonomiske stilling, reelle ansvarsforhold og arbeidsforholdene for de ansatte blir naturligvis dårligere jo flere ledd det er i denne kjeden. Oversikten blir ikke bedre av at mange hovedentreprenører er utenlandske.

Det at byggherren ikke skal tillate mer enn to ledd i kontraktskjeden, er ett av kjernepunktene i de såkalte Telemarks- og Oslo-modellene som skal vanskeliggjøre sosial dumping. Statens vegvesen anmeldte i august 2021 Killingmo Freseservise for brudd på arbeidstidsbestemmelsene og for dokumentfalsk. Det skjedde etter at to personer i ledelsen ble tiltalt for arbeidslivskriminalitet. Firmaet er underentreprenør i totalt 13 kontrakter innen drift, brøyting, asfaltering, vedlikehold og utbedringstiltak på riksveger på Østlandet og i Trøndelag. Vegvesenet krevde i august 2023 at samtlige entreprenører som kjøper tjenester fra Killingmo måtte skifte ut selskapet som underleverandør.[70]

2.7 Kabotasje i flere former

Kabotasje er transportoppdrag innenfor grensene til et annet land enn der transportøren hører hjemme. I utgangspunktet er kabotasje forbudt i Norge. Men dette forbudet er opphevet av EØS-avtalen. Kabotasje foregår til lands, til sjøs og i lufta.

2.7.1 Godstransport på vei

Innenfor godstransport gjelder begrensninger på tre oppdrag i uka, en regel som imidlertid ofte omgås. Regjeringa har foretatt noen svært forsiktige innstramminger i form av en «frysperiode» på fire dager etter at den første kabotasjerunden er utført. Så med litt velvilje kan en si at begrensningene nå er tre oppdrag i løpet av elleve dager. Dette regelverket er ikke lett å håndheve.

Veipakka til EU (mobilitetspakke 1) ble etter lang tids tautrekking vedtatt sommeren 2020. Godstransporten i EU er preget av postkasseselskaper og underbruk basert i østeuropeiske land der lønningene er lave. De drifter biler i resten av EØS-området, særlig i Vest- og Nord-Europa, med sjåfører ansatt på hjemlandets lønnsbetingelser. Ved hjelp av sosial dumping vinner disse selskapene i konkurransen om internasjonale transporter eller kabotasjeoppdrag i andre land.

Ved siden av lovlige kabotasjeoppdrag (inntil tre i uka), skjer det ulovlig kabotasje i stort omfang. Kontrollstasjonene avdekker bare en brøkdel av det som foregår. – Vi blir lurt hver eneste dag, medgir kontrollørene fra Statens Vegvesen som prøver å håndheve regelverket og ivareta trafikksikkerheten.[71]

2.7.2 Fritt fram for turbusser

På bussområdet (mobilitetspakke 2) gjelder det at utenfor rute kan kabotasje utføres midlertidig i Norge. Det er ikke spesifisert hva som er midlertidig. I praksis betyr dette at det er fritt fram. I sommerhalvåret flommer derfor Norge over av utenlandske turbusser. Ap/Sp-regjeringa har sagt at den vil utfordre EØS-regelverket for å få regulert kabotasjekjøringen i turbilbransjen bedre. Det samme har flere tidligere regjeringer sagt uten at noe har skjedd.

Langt på overtid har Samferdselsdepartementet forsøkt å ta grep. Fra 1. januar 2024 kan utenlandske busselskap utføre persontransport på norske veier maksimalt 20 dager sammenhengende, og maksimalt 30 dager totalt per kalenderår. Dette er absolutt et framskritt, men fremdeles langt unna de danske kravene.

Ved ikke å innføre samme strenge regler som Danmark, spenner Norge bein for danskene i striden med EU. Dette framstår som merkelig når regjeringa selv viser til at den støtter Danmark i striden med EU.

Danmark innførte i 2019 en begrensning på utenlandske turbussers kabotasjevirksomhet på syv dager per måned. Etter syv dager må bussene ut av Danmark og vente i 30 dager før eventuell retur. Dette liker ikke EU-kommisjonen, som har bedt Danmark om å avvikle eller endre sine kabotasjeregler for turbusser. Men danskene har stått på sitt. Kommisjonen har derfor stevnet Danmark for EU-domstolen. 

2.7.3 Norsk lønn i norske farvann?

57 prosent av frakten langs norskekysten i 2012 ble utført av utenlandskregistrerte skip, ifølge en Fafo-rapport. Det har neppe blitt vesentlig mindre siden. En betydelig del av skipene er registrert under bekvemmelighetsflagg i og utenfor EU. Skattefordeler og billig arbeidskraft er motivasjonen for å ha det maltesiske eller kypriotiske flagget i akterstavnen.

I 14 år har sjømannsorganisasjonene kjempet for å sikre norske lønns- og arbeidsvilkår på skip i norske farvann og på kontinentalsokkelen. Etter siste stortingsvalg lovte fiskeri- og havministeren at det ville bli vei i vellinga. I mai 2022 sa ministeren at det lå et lovforslag på bordet. «Den viktigste politiske seieren for norske sjøfolk siden krigen», uttalte LO-leder Peggy Hessen Følsvik på landsmøtet til Norsk Sjømannsforbund.[72] 

Siden har det vært stille. Fordi regjeringa etter eget utsagn er i dialog med partene i næringen og ESA. Ett av hensynene er åpenbart EU-forordningen for maritim kabotasje. Den sier at transport innenfor EU er en del av det indre markedet, og er derfor fullt liberalisert for å opprettholde like konkurransevilkår og fri bevegelse av arbeidskraft. Kabotasjeforordningens bestemmelser sier at det er flaggstaten som bestemmer alle spørsmål om bemanning.

2.8 Frislipp av drosjemarkedet

Taxireformen til Solberg-regjeringa betydde fullt frislipp av drosjemarkedet. Det var en ideologisk begrunnet reform fra Høyre og samarbeidspartiene, men EØS-tilsynet ESA var pådriverne. ESA mente at den tidligere reguleringa av drosjenæringa var i strid med etableringsretten i EØS-avtalen. Både antallsbegrensning (løyvetak), obligatorisk sentraltilknytning og kjøre- og driveplikt er etter EØS-logikken konkurransevridende.

I løpet av to og et halvt år, fra seinhøsten 2020 til april 2023, økte antallet drosjeløyver fra 8 000 til 18 100, viser en rapport fra Transportøkonomisk Institutt[73] og Fafo.

Den nye regjeringa har innført noen tiltak for å sikre fagkompetanse og mer seriøsitet i taxinæringa i form av obligatorisk taksameter, identifisering med taklampe samt gjeninnføring av garantikrav m.m. Men disse tiltakene adresserer ikke hovedproblemet.

Regjeringa varsla oppunder jul 2023 at den vil fremme forslag om å gjeninnføre sentraltilknytningsplikt. Det skjedde kort tid etter at ESA sommeren 2023 formelt la bort klagesaken mot Norge fra 2017[74], ettersom Solbergregjeringens drosjereform av 2020 tilfredsstilte alle ESAs tidligere ankepunkter, herunder bortfallet av krav om sentraltilknytning. I vedtaksbrevet forbeholder ESA seg retten til å åpne ny sak ved framtidige endringer av det norske drosjeregelverket, med direkte henvisning til Drosjeutvalgets første delutredning.

Når dette skrives, er det fremdeles uklart hvordan regjeringa ser for seg at app-selskaper som Uber, Bolt og Yango skal praktisere plikten til sentraltilknytning og taksameterregistrering.

2.9 EØS, minstelønnsdirektivet og fagbevegelsen

Det kan for enkelte høres besnærende ut at alle skal være sikret en minstelønn, men problemet er at det ser ut som at minstelønn blir normallønn i land som har innført statlige bestemte lønnssatser. Fagbevegelsen i Danmark og i Sverige reagerte kraftig på EUs minstelønnsdirektiv, og svensk fagbevegelse gikk endog så langt at de ikke ville betale sin kontingent til Den Europeiske faglige samorganisasjon (kjent som EURO-LO eller Etuc) første halvår 2022. Den europeiske faglige samorganisasjon er en samorganisasjon for fagbevegelsen i hele Europa. De ville heller ikke delta på møter i DEFS i denne tiden.

Svensk LO var knusende i sin kritikk: «Til tross for omfattende protester fra svensk arbeiderbevegelse la EU-kommisjonen i 2020 fram et lovforslag som strider mot EUs grunnlov og er et knyttneveslag rett i magen på den svenske modellen for kollektive forhandlinger.»[75]

Fra norsk side har det vært vurdert at minstelønnsdirektivet ikke er innenfor EØS-avtalens område[76], men så viste det seg likevel at direktivet kan være EØS-relevant. EU-kommisjonen har etter at direktivet ble endelig vedtatt kommet til at det er EØS-relevant.[77] Direktivet ligger som en uavklart stridssak under norsk arbeidsliv.

LO stilte 15 krav til EØS-avtalen, og vedtok en forbeholden støtte til EØS-avtalen på LOs representantskapsmøte 13. juni 1992. Forutsetningen var at Norge skulle ha et styrket lovverk mot sosial dumping og ha mulighet for aksjonsrett mot sosial dumping. I perioden før Stortinget vedtok tilslutning til EØS-avtalen, var det diskusjon om oljedirektivet og nasjonal kontroll over olje- og gassressursene. I tillegg om EU gjennom EØS kunne tvinge anbudsdirektivet på prosjekter på norsk sokkel som kunne undergrave norsk leverandørindustri. Det var bekymring at oppdrag til verft med sosial dumping med billigste anbud kunne konkurrere ut norsk leverandørindustri med kvalitet og norske lønns- og arbeidsvilkår.

Noter

[53] Medbestemmelsesbarometeret 2022, https://www.oslomet.no/forskning/forskningsprosjekter/medbestemmelsesbarometeret

[54] Jon Erik Dølvik og Anne Mette Ødegård, Fafo-rapport 455, 02.03.2004, s. 219, https://www.fafo.no/zoo-publikasjoner/fafo-rapporter/ti-ar-med-eos-avtalen

[55] Aftenposten 30.10.2003.

[56] Uttalelse mars 2006.

[57] Sak C‑341/05 Laval un Partneri Ltd v Svenska Byggnadsarbetareförbundet, Svenska Byggnadsarbetareförbundets avd. 1, Byggettan, Svenska Elektrikerförbundet.

[58] Sak C-438/05 International Transport Workers’ Federation, Finnish Seamen’s Union v Viking Line ABP, OU Viking Line Eesti.

[59] Sak C-319/06 Commission of the EC v Luxembourg.

[60] Sak C-346/06 Rechtsanwalt Dr. Dirk Rüffert v Land Niedersachsen.

[61] Kollektiv autonomi, «den nordiske modell» og dens fremtid, I: Arbeidsrett nr. 1-2 2010, s. 27, https://www.idunn.no/toc/arbeidsrett/7/1-2

[62] Paul Bjerke, Fritt fram for vikarbyråer?, De Facto-rapport, november 1998.

[63] Vedtak 13.12.1999 i samarbeidskomiteen mellom LO og Ap.

[64] Brochmann-utvalget, NOU 2011:7.

[65] Utført av Bygningsarbeidernes Fagforening avd 600 Fellesforbundet, Tømrer og Byggfagforening avd 601, Elektroarbeidernes Fagforening og Heismontørenes Fagforening.

[66] Med daværende leder av Fagforbundet Bergen, Sara Bell, i spissen.

[67] Roar Eilertsen, Bemanningsselskaper i kommunesektoren. Erfaringer med Orange Helse, De Facto, Rapport 2:2018, https://www.de-facto.no/wp-content/uploads/2018/01/Bemanningsselskaper-i-kommunesektoren.pdf

[68] Høyesteretts avgjørelse 16.12.2016, https://lovdata.no/dokument/HRSIV/avgjorelse/hr-2016-2554-p

[69] Aftenposten 30.01.2018, https://www.aftenposten.no/norge/i/ka34nX/bane-nor-hever-kontrakter-med-italiensk-entreprenoer

[70] Statens vegvesen 15.08.2023, https://www.vegvesen.no/om-oss/presse/aktuelt/2023/08/statens-vegvesen-krever-utskifting-av-underleverandor/

[71] NLF 24.02.2021, https://lastebil.no/Aktuelt/Nyhetsarkiv/2021-og-eldre/2021/Kabotasjekontroll-Vi-blir-lurt-hver-dag

[72] Norsk lønn i norske farvann, lovet regjeringen. Så ble det stille, 29.09.2023, https://frifagbevegelse.no/nyheter/norsk-lonn-i-norske-farvann-lovet-regjeringen-sa-ble-det-stille-6.158.991645.fbda615c34

[73] TØI 07.05.2023, https://www.toi.no/forskningsomrader/marked-og-styring/omreguleringen-av-drosjemarkedet-doblet-antall-drosjeloyver

[74] ESAs vedtak 19.07.2023.

[75] Dagsavisen 04.01.2022, https://www.dagsavisen.no/nyheter/2022/01/04/svensk-lo-er-rasende-stopper-pengene-til-europeisk-fagbevegelse-etter-forslag-om-minstelonn/

[76] Norsk EØS-notat 04.10.2021.

[77] Nytt EU-press på Norge for lovbestemt minstelønn, 14.06.2023, https://frifagbevegelse.no/debatt/nytt-eupress-pa-norge-for-lovbestemt-minstelonn-6.490.966962.c4df7119ca