Bit for bit

EUs fjerde energipakke er et omfattende regelverk. Regjeringen vil dele opp pakken, og har bedt om Stortingets samtykke til å innføre tre av direktivene i EØS-avtalen. Allerede på tirsdag skal Energi- og miljøkomiteen komme med innstillingene til fornybardirektivet, energieffektiviseringsdirektivet og bygningsenergidirektivet. Debatt og vedtak i Stortinget er berammet til fredag 13. juni.

I gjennomføringen av fornybardirektivet fastsettes det «veiledende nasjonale fornybarmål», for Norges del en fornybarandel på 77,5 prosent i 2030. Det skal rapporteres på målet i henhold til regler i forordningen om energiunionens styringssystem, som er en del av fjerde energipakke, men som regjeringen ikke har lagt frem for Stortinget nå.

Gang på gang henviser fornybardirektivet til forordningen om energiunionens styringssystem. Energieffektiviseringsdirektivet baserer også gjennomføringen på denne forordningen. Norge skal fastsette et «nasjonalt veiledende energieffektivitetsmål for 2030», som skal rapporteres til EU etter reglene i styringsforordningen.

Når direktivene og forordningene i EUs fjerde energipakke henger så nært sammen, er det et høyst tvilsomt grep av regjeringen å foreslå at pakken behandles stykkevis og delt. Man trenger ikke stor innsikt i konfliktene på bakrommet i Arbeiderpartiet og i fagbevegelsen for å se at dette er et kompromiss for å tekkes fornybarindustrien og EU, og samtidig demme opp for debatten om nasjonal kraftkontroll ved å utsette den nye Acer-forordningen og andre særlig omstridte deler av pakken.

Når regjeringen deler opp energipakken i terninger, er det politisk opportunisme som tilslører konsekvensene ved å fortsette integreringen av Norge i EUs energiunion. Forslagene som er sendt til Stortinget koker sammen en rettslig lapskaus der forordningen om energiunionens styringssystem er både i og utenfor EØS-kjelen. Forordningens bestemmelser skal brukes for å gjennomføre direktivene, men forordningen innføres ikke formelt i EØS-avtalen. Konsekvensene av den er heller ikke utredet for Stortinget.

Fornybardirektivets tidsfrist på bare to år for konsesjonsbehandling av blant annet ny vind- og vannkraft har fått en del oppmerksomhet. En så rask konsesjonsbehandling medfører høy risiko for at det ikke er reelle demokratiske prosesser og godt nok kunnskapsgrunnlag for beslutningene.

Det opplyses i proposisjonen at norske myndigheter kan forlenge tidsfristen med inntil ett år «når det foreligger konsultasjonsplikt med samiske interesser». Dette er en forbedring for å ivareta samiske interesser, som viser at handlingsrommet kan være større i EØS-avtalen enn ved EU-medlemskap, men avbøter ikke problemene ellers med tidsfristen.

Fornybardirektivet legger dessuten opp til flere grenseoverskridende kraftprosjekter og felles støtteordninger. Hensikten er at for eksempel Tyskland skal åpne støtteordninger til fornybar kraftproduksjon for prosjekter i Norge. Disse bestemmelsene og uttrykte formålene vil svekke den nasjonale kontrollen. Det blir forsterket innflytelse, både økonomisk og politisk, for utenlandske aktører på utbygging av kraft i Norge.

Energieffektiviseringsdirektivet pålegger reduksjon i energiomsetningen med 0,8 prosent per år i perioden 2021–2030. Departementet skriver i proposisjonen at kravet om årlig energisparing «nås med eksisterende virkemidler», og at det allerede er gjennomført norske regelendringer som oppfyller «de fleste kravene» i direktivet.

Spørsmålet er da hva som er hensikten med å innføre et direktiv, hvis det er slik at formålet allerede nås gjennom nasjonale regler. I proposisjonen står det at gjennomføringen vil medføre ekstra kostnader knyttet til rapportering og kartlegging. EU-direktivet vil med andre ord gjøre norsk politikk og tiltak for energieffektivisering mer byråkratisk og mindre effektiv.

Energisparemålet slik det er utformet i direktivet kan dessuten gjøre det vanskeligere å gjennomføre klimatiltak i Norge som karbonfangst- og lagring, fordi dette er tiltak som krever mye energi.

Bygningsenergidirektivet fastsetter krav til energibruk i boliger og næringsbygg. Det kan ikke sies å være et grensekryssende spørsmål, som er det EØS-avtalen var ment å gjelde for.

Da forrige versjon av direktivet, fra 2010, skulle tas inn i EØS-avtalen, var regjeringen i tvil om direktivet i det hele tatt var EØS-relevant. Island har unntak fra dette direktivet i EØS.

Hver gang Norge aksepterer direktiver som egentlig ikke er relevante, eser EØS-avtalen utover. Hvis bygningsenergidirektivet fra fjerde energipakke nå innlemmes i EØS-avtalen, blir det vanskeligere å avvise det nye direktivet som EU vedtok i fjor, som stiller mer omfattende krav. Ifølge beregninger fra Norges Bank kan kostnadene bli 450 000 kroner i gjennomsnitt for en bolig.

Direktivene som nå er til behandling bør både ses i sammenheng med resten av fjerde energipakke og de nye, mer inngripende versjonene av direktivene som er innført i EU. EØS-avtalens system er at Norge bit for bit skal gjennomføre de samme reglene for det indre markedet som EU, så fremt ikke vetoretten tas i bruk. Innføres et direktiv i EØS, kommer en ny versjon fra EU raskt på bordet.

Artikkelen er trykt i Klassekampen 25. mai 2025.

Stort bilde i toppen: Nei til EUs demonstrerte mot ACER og EUs energipakke utenfor Borgarting lagmannsrett i november 2022. (Foto: Eivind Formoe)