Del 4 Konsekvenser for miljø og klima

EUs tredje energimarkedspakke, REPowerEU og EUs råvarestrategi utgjør lovverk for å akselerere utbyggingen av nye kraftlinjer og fornybar kraftproduksjon. EØS-avtalen tilrettelegger for integrasjonen av Norge i et europeisk el-nettverk administrert av energibyrået ACER og EUs Energiunion. Dette skjer i en situasjon hvor storforbrukeren Tyskland har avviklet store deler av sin regulerbare kraftproduksjon (særlig atomkraft), selv om EU har definert gass og kjernekraft som «bærekraftig». EU driver frem utvidelser av dette sentraliserte el-nettverket for å øke utbygging av ressurs- og arealkrevende fornybare kraftverk, spesielt i utkantstrøkene som kobles til nettverket. Innsatsfaktorene til de fornybare kraftstasjonene fremskaffes ved bruk av fossil energi. Denne strategien gjennom EØS-avtalen fører til økt natur- og ressursforbruk i Norge.

Det er motstridende målkonflikter i EUs klimastrategi, mellom produksjon av fornybar energi, bevaring av natur og økt behov for innsatsfaktorer basert på fossil energi.[95] Norge er gjennom EØS-avtalen plassert inn i vanskelige ressurskonflikter. Den globale endringen i ressurstilgang skjer parallelt med behovet for å redusere klimagassutslipp fra fossile energikilder. Når kostnadene for energi og mineraler overskrider et visst kostnadsnivå over tid, vil reell økonomisk vekst bli vanskelig.[96] Slike utfordringer vil først tvinges frem i energifattige regioner, som for eksempel i Europa. De menneskelige utfordringene vil bli ekstremt store hvis ikke landene mestrer den kommende stagnasjonen.

EØS-avtalen gjør disse utfordringer tyngre å løse siden alle tiltak er knyttet til marked og ikke til samfunnsbehov. EØS-avtalen vanskeliggjør en planlagt og kontrollert overgang til et fremtidig bærekraftig samfunn. Dette er et politisk spørsmål som bør avgjøres nasjonalt, ikke ved å bli koplet opp til og avhengig av den politikken EU til enhver tid fører.

Før Norges tilpasning til EUs indre marked gjennom EØS, hadde Norge sammenlignet med EU et strengere lovverk for eksempel for kjemikalier og mer restriktive regler for bruken av tilsetningsstoffer i næringsmidler. Innføringen av EØS i 1994 innebar som hovedregel at Norge ikke lenger kunne opprettholde strengere miljø- og helsekrav til produkter enn dem som EU vedtok. Det ble i løpet av få år etablert en innlært selvsensur som bremset videreutvikling av nasjonal miljøpolitikk.

4.1 Kritiske råvarer

I mars 2023 la EU-kommisjonen frem forslag til en forordning om «kritiske råvarer». Regelverket begrunnes både ut fra et økende råvarebehov og strategisk autonomi.

For å nå målene om fornybar energiproduksjon og elektriske biler, antas det for eksempel at EUs behov for sjeldne jordarter øker seks til syv ganger innen 2050. Kommisjonen peker blant annet på at EU i dag henter 97 prosent av sin magnesium fra Kina.

Et vesentlig element i forslaget er økt gruvedrift i Europa, og da særlig i nord. Kommisjonen ser store muligheter for å hente ut råvarer i medlemslandene Sverige og Finland, samt Norge og Grønland. På en annen side har EU-parlamentet kommet med kritikk av den norske regjeringens vedtak om å åpne områder i Barentshavet for utvinning av havbunnmineraler.[97] 

Forordningen som nå er til behandling, setter flere mål som skal nås innen 2030. 10 prosent av råvarene skal komme fra utvinning i EU/EØS-landene, og 40 prosent av bearbeidingen skal skje her. 15 prosent av etterspørselen skal dekkes gjennom resirkulering.

Det er flere problematiske sider ved kommisjonens forslag. Miljønettverket Friends of the Earth Europe, som Naturvernforbundet er tilsluttet, skriver at forordningen «klarer ikke å gjøre noe med et voldsomt overforbruk og sikre rettferdighet for lokalsamfunn som står overfor gruvedrift»[98]. Tiltakene for resirkulering, gjenbruk og gjenvinning vurderes som utilstrekkelige. Friends of the Earth mener at EUs grønne skifte ikke vil lykkes uten at veksten i etterspørsel etter disse råvarene bremses betydelig. Det vil si at det må gjøres tiltak som for eksempel reduserer energiforbruk og transportbehov.

Forordningen om kritiske råvarer legger opp til at det skal gå raskere å få tillatelse til gruver og annen utvinning, ikke ulikt den hurtigbehandlingen EU-kommisjonen fra før har foreslått for utbygging av vindkraft i REPowerEU-pakken. Dermed blir det vanskeligere for organisasjoner og berørte interesser å stanse eller påvirke et prosjekt. Ikledd klimaretorikk foreslår EU-kommisjonen en dramatisk overkjøring av miljøfaglige hensyn og demokrati.

4.2 Fornybar energi bygget på mineraler og fossil energi

De fleste fornybare teknologier krever bruk av metaller som litium, kobolt og sjeldne jordmetaller. Frem til i dag utvinnes disse i relativt små mengder. EUs planlagte grønne omstilling vil trenge store mengder av disse metallene. Samtidig er det begrensede mengder mineraler lett tilgjengelig i jordskorpen. Problemene forsterkes av den globale og raskt økende utarmingen av råvarer knyttet til grønn omstilling.[99] Malmkvaliteten til nye gruver er generelt synkende, det må graves ut og knuses stadig større volum malm for å utvinne samme mengde mineraler som tidligere. Dette fører til et økende dieselforbruk til gruvedriften. Parallelt ser vi at nye fossile utvinningssoner har lavere råoljekvalitet og er lokalisert i vanskeligere tilgjengelige områder enn tidligere. Mengden fossil energi hentet ut fra fossile utvinningssoner synker derfor i forhold til mengden fossil energi brukt for å hente den ut. Det vil si at «Energy Return on Energy Invested (ERoEI)» er synkende.

Den grønne omstillingen får stadig økende kostnader knyttet til økt materialforbruk og økt forbruk av fossil energi. EUs klimaplan slik den er innrettet nå vil derfor møte enorme ressursproblemer. Dagens gruveproduksjon og nåværende globale mineralreserver kan ikke dekke det globale behovet for mineraler, metaller og sjeldne jordmetaller i fornybare teknologienheter (el-biler, batterier, vindturbiner og solcellepaneler). Det tar normalt rundt 15 år å planlegge og igangsette en gruve, og det blir vanskelig raskt nok å dekke mineral- og metallbehovet som er skissert i EUs grønne giv.[100] I tillegg fører gruveprosjekter ofte til sosiale og økologiske kostnader, som går på bekostning av lokalsamfunn, urfolk og natur.

Hvis EU forsøker å øke gruveutvinningen i EU/EØS-land til 10 prosent av sitt forbruk og bearbeiding (raffinering) til 40 prosent, vil råvareutfordringene bli tydeligere for EUs befolkning. Ved å flytte disse prosessene inn i EU vil den fornybare omstillingens fossile og ressursbaserte avhengigheter komme til syne. Diesel brukes som energi for gruveutvinning og kull for raffinering. Kull brukes for å raffinere mineraler og metaller. Med dagens teknologi er denne produksjonen avhengig av fossil energi. Fornybar energi fra vind eller sol kan hverken brukes til gruveutvinning eller raffinering. I tillegg er den fornybare uregulerbare kraften i EU avhengig av fossil balansekraft. Alt dette viser European Green Deals sterke tilknytning til fossil energi.

4.3 Norge i EUs klimapolitikk

4.3.1 Kvotemarkedet

Norge er full deltager i EUs klimapolitikk frem til 2030. Deltagelsen er fordelt på tre områder: EUs kvotemarked (EU ETS), Innsatsforordningen (ESR) i ikke-kvotepliktig sektor, og skog- og arealbruk-regelverket (LULUCF). Dette har stor innvirkning på Norges miljø- og klimapolitikk, og påvirker alle deler av det norske samfunnet.

Helt sentralt for EUs klimatiltak er etableringen av et kvotesystem, som setter et tak på karbondioksidutslipp fra industrier og kraftverk. Ved å skape et marked for karbonkvoter er tanken at dette systemet skal oppmuntre bedrifter til å redusere utslippene sine. Norske bedrifter har vært en del av EUs kvotemarked gjennom EØS-avtalen siden 2008.

I 2022 innbrakte auksjoneringen av utslippsrettigheter 38,8 milliarder euro totalt for EU og landene i kvotemarkedet.[102] Siden midten av 2023 skal alle midlene gå til klimaformål, herunder utvikling av fornybar energi. Men det er fortsatt frikvoter til industri der det ellers ville ført til karbonlekkasje. Store deler av norsk kraftkrevende industri får slike gratiskvoter. Av samme grunn er det åpnet for kompensasjon for den delen av strømprisen som skyldes CO2-avgifter, kalt CO2-kompensasjonsordningen.

EUs kvotemarked har likevel en begrenset effekt i forhold til de store endringene som trengs for å nå klimamålene. En sentral årsak er at de fornybare kraftstasjonene som EU har promotert, og som EU-landene har bygget og satt i produksjon, ikke har erstattet fossil energi i tilstrekkelig grad. Det kreves langsiktig grunnforskning for å utvikle fornybare løsninger som fungerer tilfredsstillende. Dette krever mer enn hva kortsiktige insentiver i EUs kvotemarked kan bære.

En sentral del av «Fit for 55» er at EU vil bevege seg bort fra kompensasjonsordninger og frikvoter, og heller basere seg på karbontoll i industrisektorer som er særlig utsatt for karbonlekkasje. Karbontollen (Carbon Border Adjustment Mechanism, CBAM) trådte i kraft med en prøveperiode 1. oktober 2023 og innføres med avgift i 2026. Forslaget er at gratiskvoter skal gradvis fjernes fra 2030 til 2035. Det ligger i kortene at det samme vil skje med CO2-kompensasjonsordningen. Regjeringen har ikke avgjort om Norge skal delta i CBAM.

Mekanismen legger toll på varer som importeres til EU fra land som ikke oppfyller nødvendige CO2-krav. Det vil kunne ivareta europeiske industriaktører sin konkurransekraft på hjemmemarkedet overfor utenlandske konkurrenter. Problemet med karbontoll-regimet er at det ikke gir gode svar på hva som skal skje med den delen av industrien som eksporterer til tredjeland, altså utenfor EU.

Norge har en helt annen andel av kraftkrevende industri enn resten av Europa. EUs industri kan kanskje leve med å levere til et hjemmemarked beskyttet med karbontoll. Norge leverer til et internasjonalt marked, og konkurrerer med land som Kina, India, Brasil og stater i USA, der industrien i stor grad er basert på fossil energi. Forsvinner CO2-kompensasjonsordningen vil norsk kraftkrevende industri få en strømpris de neppe kan leve med. Forsvinner frikvoter handler det om milliardbeløp for norsk prosessindustri og svekket konkurransekraft. Dermed kan en overgang til CBAM gi utflytting av industri fra Norge og økte utslipp globalt sett.

4.3.2 Utslippsmålene og sanksjonsmekanismene

Norge har til Parisavtalen meldt inn et mål om å kutte utslipp med minst 55 prosent innen 2030, sammenlignet med 1990-nivå, og har en avtale med EU om å nå målet. Ifølge Climate Action Tracker, som vurderer om land og regioner har gode nok tiltak for å nå internasjonale klimamål, er Norges klimapolitikk «nesten tilstrekkelig». EUs klimapolitikk er vurdert å være «utilstrekkelig».[103]

Parisavtalen inneholder ingen sanksjonsmekanismer, mens i EUs klimalov er klimamålene obligatoriske. I motsetning til mange EU-land, har Norge mye skog. Men skogens store opptak av CO2 inngår ikke i det norske klimaregnskapet.

Norges måloppnåelse blir kontrollert av ESA, og ved mangel på måloppnåelse kan det i ytterste konsekvens bli pådømt sanksjoner med betydelig størrelse av EFTA-domstolen. Det ligger i regelverket at det kan kjøpes utslippskutt fra de av EU-landene som har klart å kutte mer.

På det overordnede plan ser vi at EUs klimalov fastsetter måltallene, og EUs kvotemarked er reguleringsmekanismen som skal styre samfunnet mot måltallene. Kvotene er finansielle verdipapirer som kan kjøpes og selges på det åpne markedet og som stykkprisfinansierer klimautslippene. Dette bygger på en spesiell form for koordinert målstyringsmetodikk som vi kjenner igjen fra New Public Management, som ble innført sammen med nyliberalismen på 1980-tallet, og i den norske forvaltning etter anbefaling av Hermansen-utvalget.[104] 

Måltallene og sanksjonsmekanismene legger press på landene for å igangsette utbygging av fornybar energi med mål om å redusere klimagassutslippene. Dette kan gå på bekostning av en langsiktig overordnet klimastrategi. Dette kan presse regjeringen til å gjennomføre klimatiltak som ikke er ønskelig. For eksempel, ved at en må foreta store naturinngrep, eller ved å bruke uforholdsmessige store ressurser for å bedre nasjonale utslippstall, uten at det for eksempel har noen betydning for de globale utslippene. Dette dilemmaet er for eksempel tydelig i debatten om elektrifisering av norsk olje og gass med kabler fra land. For å nå 2030-målene trenger Norge å få ned utslippene fra olje- og gass- sektoren raskt, men den globale effekten av elektrifiseringen er omdiskutert. Dessuten, ved å bruke kabler fra land til sokkelen, låser Norge opp store mengder elektrisitet, som kunne vært brukt på overgangen fra fossilt til fornybart og gitt større kutt i utslipp.

Parisavtalen anbefaler å kutte utslipp først der det er mest formålstjenlig og minst ressurskrevende. Norge kunne fokusere på utvikling av fornybare energiteknologier som krever lite ressurs- og arealbruk, og som dermed kunne ha stor overføringsverdi til andre land. Dette ville kunne lede til internasjonalt samarbeid som monner for å oppnå de globale utslippsmålene. I stedet prioriterer Norge eksisterende fornybare energiteknologier som krever mye ressurser og areal, og som i begrenset grad kan etterfølges av andre land.

4.3.3 Ansvar uten frihet

Norge har tatt EUs klimalov inn i sitt lovverk og fastsatt hvor mye utslipp som skal kuttes. EU (formelt ESA) påtar seg ansvaret for å etterse at måltallene i klimaloven blir oppnådd. EU kan håndheve loven ved å sanksjonere, men ansvaret for selve gjennomføringen av klimatiltakene legges på landene. EØS-avtalen setter absolutte krav til hvilken økonomisk styring som kan brukes for å gjennomføre klimatiltakene, og Norge er satt i en situasjon med ansvar uten frihet.

Det påføres et stort press på landene fordi EU kan, gjennom klimaloven, sanksjonere hvis målkravene ikke oppfylles, samtidig som måloppnåelse i praksis blir umulig siden markedsliberal modell må følges. Denne ugunstige kombinasjonen av ansvar uten frihet gjennom EØS fratar Norge mulige strategiske valg basert på landets geografiske særegenheter og folks kunnskaper og tilknytning til naturen. Et eksempel på dette er EUs frie etableringsrett, som gjør det vanskelig å si nei til utbygging av datasentre for kryptovaluta eller datasentre som kan være lite samfunnsnyttige. Innføringen av en relativt sett høyere elavgift på datasentre for kryptovaluta ble stanset på grunn av EØS-regler. I 2023 ble ordningen med redusert elavgift for datasentre avviklet. Et annet eksempel er at under EØS-avtalen er det som utgangspunkt ulovlig å gi statsstøtte til industri som kan være viktig for utvikling av lokalsamfunn med lokal produksjon og desentraliserte energisystemer.

4.4 Hydrogen og ammoniakk

Hydrogen har fått en viktig rolle i REPowerEU, som er EUs plan for å frigjøre EU fra avhengighet av russisk gass, olje og kull. Denne planen har satt EUs 2030-mål for grønt hydrogen til 20 millioner tonn, hvor halvparten skal importeres og den andre halvparten produseres hjemme. Hydrogen fremstår nå som et integrerende nav for EUs klimapolitikk, der hydrogen som energibærer skal kompensere for svakhetene i de fornybare teknologier. EU har etablert partnerskap med såkalte «pålitelige partnerland», og tar sikte på å etablere tre korridorer for å importere hydrogen fra Nordsjøen (Norge og Storbritannia), fra Nord-Afrika og fra Ukraina. EU-kommisjonen legger til rette for storstilt import av hydrogen fra særlig Algerie og Marokko.  

Pascoe Sabido fra Corporate Europe Observatory og Chloé Mikolajczak i Fossil Free Politics beskriver i en artikkel i Social Europe fremstøtet for «nykolonialistisk ressursovertagelse».[105] De argumenterer overbevisende for at hydrogenøkonomien slik den bygges opp i EU, er en type grønnvasking som gjør at fossil gass vil bestå. EUs importplaner for hydrogen vil dessuten trekke fornybar energi vekk fra lokale behov i de afrikanske landene og lokale klimamål.

28. november 2023 presenterte EU-kommisjonen en liste over 166 energi- og kraftprosjekter som skal legge grunnlaget for Europas fremtidige energisystem. Dette er prosjekter som EU mener er av felles og gjensidig interesse (PCI og PMI) og som vil bygge opp kraft-, hydrogen- og CO2-nettverk over hele Europa og knytte dem til andre regioner, inkludert Nord-Afrika, Skandinavia, Storbritannia og Ukraina. Listen innholder 65 hydrogen- og elektrolyseprosjekter. Et av de mest oppsiktsvekkende prosjektene på listen er en hydrogenrørledning som forbinder produsenter i Norge med industrielle mottakere i Tyskland. Rørledningen er et samarbeid mellom Equinor og det tyske kraftselskapet RWE, og har som mål å transportere to gigawatt blått hydrogen innen 2030, og opptil fem ganger så mye innen 2038.

Det er bemerkeselsverdig at EU går så hurtig frem med å bygge opp markedene for hydrogen når det finnes store systemkritiske svakheter, hovedsakelig relatert til energitap og økonomi, klimautslipp og miljø, transport og lagring samt sikkerhet. Hydrogen egner seg i industriell produksjon med sine kjemiske egenskaper, men det er ennå uavklart om hydrogen egner seg som en universell energibærer.

Siden grønn hydrogenproduksjon fra fornybar energi har betydelig energitap (30 prosent), vil det være økonomisk kostbart å produsere grønt hydrogen til bruk som drivstoff, uavhengig av om det benyttes vannkraft eller vindkraft. Det er betydelig mer effektivt å bruke den begrensede grønne elektrisiteten direkte. Energitapet ved produksjon av blått hydrogen gjør at forbruket av naturgass må øke for å opprettholde samme energiforbruk til sluttbrukere som tidligere. Dette har en betydelig kostnad, med liten eller ingen klimagevinst.

Ifølge beregningene til forskerne Robert Howarth og Mark Jacobson, begge fra USA, er klimaavtrykket til blått hydrogen mer enn 20 prosent større enn forbrenning av naturgass eller kull direkte, når alle CO2- og metanutslipp legges sammen. Utslippene fra blått hydrogen er bare moderat lavere enn utslippene fra grått hydrogen siden CCS-anlegget bare kan fange opp deler av klimautslippene av produsert CO2. Dessuten brukes en betydelig mengde ekstra naturgass til å drive CCS-anlegget, noe som fører til økte metanutslipp.

Grønt hydrogen fra vannkraft er mest klimavennlig, men høy produksjon er ikke mulig siden vannkraft er en begrenset ressurs. Grønt hydrogen fra vind eller sol er areal- og ressurskrevende, og energitapet i elektrolyseprosessen gjør at areal- og ressursforbruket må økes hvis samme mengde energi for sluttbrukerne skal opprettholdes, og i tillegg må det kompenseres med balansekraft på en eller annen måte.

Det store problemet med EUs satsing på hydrogen er ikke at det gjøres forskning på alle deler av hydrogenets verdikjede og at det satses på pilotprosjekter, det er bra. Problemet er at EU har forhåndsvedtatt at hydrogen skal brukes som en hovedkomponent for å erstatte fossil energi, og at kommersialiseringsprosessen og opprettelsen av hydrogenmarkedene allerede er satt i gang mens mye forskning gjenstår.

Resultatene fra den gjennomførte og kommende hydrogenforskningen bør debatteres offentlig uten press fra næringslivet. Dessverre lar EU byråkrater og lobbygrupper bestemme resultat og tolkning av forskningen før den er utført. Da kan det bli naturen og samfunnet som må betale prisen.

4.5 Behovet for grunnforskning

EØS-avtalen svekker skillelinjene mellom offentlig og privat sektor. EUs forskningsmidler kommer ofte sammen med krav om at næringslivet skal involveres fra første dag, der oppbygging av nye markeder eller kommersialisering av nye produkter er en sentral målsetting under de offentlig finansierte forskningsprogrammene. Under EØS-avtalen blir det derfor vanskelig for samfunnet å etablere arenaer som er mindre preget av næringslivets påvirkning.

I enkelte situasjoner kan det være gunstig at staten fremmer forskning i samarbeid med næringslivet, som kan føre til nye kategorier av varer eller tjenester som kan selges og kjøpes på markedet. Dette kan fungere bra på områder som krever mindre forskning og risiko. Situasjonen er annerledes når det dreier seg om prosjekter som vedrører grunnleggende og sensitiv infrastruktur for samfunnet. Dette er spesielt viktig når nasjonale ressurser bindes opp mot investeringer fra kapitalmarkedet. Her er det behov for vitenskapelig forskning uten sterke kommersielle bindinger, og der det offentlige har den førende rollen siden systemkostnadene må tas av neste generasjoner.

EØS-avtalens markedsprinsipper gjør at omfanget av forskningsrapporter som bestillingsverk til lobbyorganisasjoner øker. Interesseorganisasjonene innen næringslivet bestiller og betaler for forskningsrapporter på løpende bånd for å øke sin troverdighet mot publikum og det offentlige. For eksempel har Fornybar Norge bestilt og betalt for mange slike rapporter levert av konsulentselskaper som de anvender i sin retorikk. Disse rapportene imiterer til en viss grad offentlig forskning ved at de forsøker å fremstå som vitenskapelige, objektive og nøytrale, men egentlig er det ingen kontroll på dette. For eksempel er rapportene ikke fagfellevurdert. Problemet oppstår når rapportene er vridd i retning av hva bestiller ønsker budskapet skal være, samtidig som kunnskapen blir lagt frem som objektiv.

Norges Forskningsråd gir støtte til opprettelse av forskningssentre innenfor forskning på miljøvennlig energi (FME). Finansiering av disse skjer både gjennom EØS-avtalen og direkte fra Norges Forskningsråd, samt lokale bidragsgivere og næringslivet. Sentrene er som oftest tidsbegrensede. Forskningsrådet lar vertskapet for forskningssentrene være typiske offentlige forskningsinstitusjoner som SINTEF eller NTNU. Nasjonale og internasjonale energi- og kraftselskaper deltar, sammen med annen industri. Det er gjerne 30-40 private nasjonale og internasjonale selskaper som har mer eller mindre aktiv deltagelse på hvert eneste av forskningssentrene. Utveksling og nettverksbygging er svært omfattende.

Forskningssentrene følger ofte EUs partnerprogram og innpasses i EUs forskningsnettverk. I slike sammensatte forskningssentra blir ofte de største private selskapene premissleverandører og de offentlige institusjonene blir passive.

EØS-avtalen vanskeliggjør langsiktig grunnforskning på alternative fornybare teknologier, og gjennomførbarhetsanalyser som tar hensyn til effekter som skjer ved skalering. EU har for eksempel selv ingen vurdering av konsekvensene av storskala drift av de anbefalte fornybare satsingene.[106] Mangel på overordnede analyser er i seg selv en trussel mot miljø og klima siden storskala prosjekter er ressurs- og arealkrevende og kan føre til store naturødeleggelser. EU har overlatt dette til markedet uten overordnede analyser. Store ressurser kan kanaliseres i feil retning uten tanke på samfunnets behov, og bidrar til å blokkere for fremtidige alternative muligheter for en vellykket fornybar omstilling.

4.6 Innlært selvsensur

På 1980-tallet var Norge et foregangsland med høye miljøstandarder. Før Norges tilpasning til EUs indre marked gjennom EØS, hadde Norge sammenlignet med EU for eksempel et strengere lovverk for kjemikalier, mer restriktive regler for bruken av tilsetningsstoffer i næringsmidler og strengere veterinærregler. Innføringen av EØS i 1994 innebar som hovedregel at Norge ikke lenger kunne opprettholde strengere miljø- og helsekrav til produkter enn dem som EU vedtok. Det ble i løpet av få år etablert en innlært selvsensur som bremset videreutvikling av nasjonal miljøpolitikk. Kreativiteten forsvant.

Tretti år senere synes det det å være glemt at Norge hadde strengere krav enn EU. Dagens yngre generasjoner har ikke på samme måte som tidligere fått oppleve hva det vil si å skape en egen miljøpolitikk og ta kollektivt ansvar. Det blir vanskeligere å holde norske politikere ansvarlige for norske miljøstandarder.

EØS-avtalen har svekket den kollektive selvstendigheten nasjonalt og i lokalsamfunnene. Det er skapt avhengighet av et maktsentrum utenfor Norge og redusert ansvarsfølelse for miljøet. Da blir det vanskeligere å delta aktivt lokalt sammen med andre. Med henvisning til EØS-avtalen stoppet arbeidet med å forbedre de norske reglene opp, i påvente av nye regler fra EU. Et unntak er den norske CO2-avgiften, som er et viktig tiltak i klimapolitikken. Skatt- og avgiftspolitikk er utenfor EØS. Naturvernområdet er også utenfor EØS. Den norske naturmangfoldloven regnes som en av de fremste i verden, og ble nominert til en internasjonal pris for beste naturforvaltningslov (Future Policy Award 2010). Norge har dessuten et større handlingsrom enn EUs medlemsland til å forby GMO (genmodifiserte organismer) ut fra vurderinger av bærekraft, samfunnsnytte og etikk.[107]

Klima- og miljødepartementet har et tett samarbeid med EUs institusjoner og ulike medlemsland for å fremme en politikkutvikling i tråd med EØS-avtalen. De deltar i ekspertgrupper i samarbeid med EUs institusjoner og ulike medlemsland for å fremme en politikkutvikling innenfor miljø og klima.

Norge inviteres også til uformelle klima- og miljøministermøter i EU. Her kan det være sterke private interesser som gjør seg gjeldende. Norske interesser glemmes fort i en slik setting. Her finner vi ikke lokalsamfunnets kollektive deltagelse, der mennesker kjenner hverandre. Dette utvikler seg lett til fora for isolerte byråkratiske grupper som møter på tvers av landegrensene og som lett fjerner seg fra landet de representerer.

4.7 Veien til utslippskutt i bygningsmassen

EU-parlamentet og rådet ble i desember 2023 enige om innskjerpinger i bygningsenergidirektivet, som en del av EUs klimapakke «Fit for 55». Kravene som stilles opp inngår i en langsiktig strategi for rehabilitering av alle bygninger, der målet er å gjøre bygningsmassen energieffektiv og karbonfri i 2050. På den andre siden åpnes det for at bygningene kan varmes på gasskjeler fram til 2040, og anlegg som ikke kun bruker fossilt brensel (hybrid) skal ikke ha krav om utfasing. Den europeiske forbrukerorganisasjonen BEUC er bekymret for at dette vil være et smutthull for fortsatt fossilt brensel.

Kostnadene som påløper for eiere av eksisterende bygninger og boliger er antakelig den største utfordringen. Boligene med dårligst energieffektivitet eies ofte av folk med dårligst råd. Huseierne beregner at rundt 200 000 eneboliger og tomannsboliger må oppgraderes innen 2030 med kommisjonens forslag. I sin høringsuttalelse skriver de blant annet: «I Norge vil kravene til oppgradering av boliger være mer omfattende enn for resten av Europa, siden norske bygninger trenger kraftig isolasjon på grunn av klimaet.»[108] 

Nei til EU påpeker i strategidokumentet om klimapolitikk at «energiøkonomisering i husholdningene og industri bør prioriteres der hele befolkningen deltar og støtter opp om det grønne skiftet gjennom energibesparende tiltak».[109] Dette omfatter både energisparing, effektivisering og utnyttelse av kortreist energi som jordvarme og varmepumper.

Mer omstridt er det hvilket tempo tiltakene skal ha og hvordan de skal finansieres. Det er store forskjeller mellom landene når det gjelder både bygningsmasse og klima. Når endringene i bygningsenergidirektivet er såpass omstridt i EU, så er forskjeller mellom landene en av hovedgrunnene til det. En kritikk mot kravene er dessuten at det er ressurssløsende med riving eller store tiltak på eksisterende bygninger som ellers har god standard, og at dette ikke gir miljøgevinst i et livsløpsperspektiv.

Regelverket legger stor vekt på solcellepaneler som tiltak for å nå målet om hus som er fossilfrie. Solcellepaneler kan store deler av året levere et viktig strømbidrag, men det er en utfordring at panelene er væravhengige og fører til økte effektvariasjoner i el-nettet, og dermed økt behov for regulerbar grunnlast (i Norge vannkraft) og behov for større overføringskapasitet i el-nettet. Bygningsisolasjon, varmepumpe og jordvarme er derimot mer stabile tiltak. «Denne strategiske tilnærmingen reduserer behovet for strømnettutbygging, den sparer verdifull balansekraft, den sparer natur, og den går imot EUs grenseløse vekstfilosofi», heter det i Nei til EUs strategidokument.

I stedet for å innføre det reviderte bygningsenergidirektivet i EØS-avtalen, kan man velge å innføre et mer tilpasset norsk regelverk. Da kan man bruke de mest egnede delene av EU-direktivet som gir klimagevinst, samtidig som man unngår ressurssløsing og skjermer folk mot økte bokostnader.

4.8 Avløpsdirektivet og harmonisering

EUs arbeid med revidert avløpsdirektiv er et annet eksempel på at det ikke er god miljøpolitikk å ha like regler når forholdene er ulike. EU-parlamentet og rådet ble i januar 2024 enige om endringene, som kan få store følger for folk og kommuner i Norge, hvis regelverket tas inn i EØS uten tilpasninger. Direktivet går ut på at urbane tettsteder må rense avløpsvannet med bedre teknologi. Terskelen for å bli regnet som urbant tettsted senkes fra 10 000 til 1000 personer. Norge har en lang kystlinje med mange små tettsteder, som tidligere ikke var berørt, men som nå vil falle inn under kravet.

På små steder vil ressursbruken ved bygging av renseanlegg fort bli større enn gevinsten av å rense små avløp i spredt bebyggelse med høy vanngjennomstrømning. Mye tyder på den norske kystlinjen har så høy gjennomstrømming at naturen kan ta imot avløp fra små tettsteder. Slike forhold er svært annerledes i Sentral-Europa med høy befolkningstetthet og lav vanngjennomstrømning.

Klima- og miljødepartementet (KLD) har sett at avløpsdirektivet er problematisk for Norges særegne geografi og bosettingsmønster, og skriver i et notat om avløpsdirektivet: «Felles for disse stedene er at lokaliseringen gjør det teknisk utfordrende og dyrt å samle opp avløpsvann og behandle det på samme måte som direktivet foreskriver for byområder. Dermed kan kostnadene bli uforholdsmessige i forhold til miljøgevinsten.»[110]

Direktivet har ikke nødvendigvis samme negative virkning for større kommuner. Rundt folkerike Oslofjorden er det liten tvil om behovet for rensing. Det å få renset avløpet er i utgangspunktet en god ting, og det er viktig å følge pålegg om kloakkrensing. Samtidig kan regelverket gis en bedre skreddersøm hvis man har selvbestemmelse over disse reglene på nasjonalt nivå.

Den sentrale utfordringen for Norge er at vann- og avløpssystemene mange steder er veldig gamle og det trengs oppgradering. Vann og avløp er et kommunalt ansvar, og utfordringen for mange kommuner er finansieringen. Med dårlig økonomi og markedsmessige lånebetingelser er det vanskelig for kommunene. Et alternativ kan være å gå vekk fra markedstenkningen, og beslutte at vann og avløp blir sett på som en del av samfunnets nasjonale infrastruktur og finansieres deretter. Da kan det bli holdt utenfor både ordinær kommuneøkonomi og markedstenkningen. En ville da også unngå at store kommunale investeringer ville gi høye avgifter til innbyggerne.

4.9 Transport i det indre marked

Både i EU og Norge er transport en av de mest utfordrende sektorene å redusere klimagassutslippene i. Elektrifiseringen av bilparken har kommet mye lengre i Norge, men veitransport er fortsatt en stor forurenser. I EU er klimautslippene fra transport ikke lavere i dag enn de var i 1990.

EUs indre marked baserer seg på spesialisering i produksjon og fri vareflyt. Dette er tankemåte som fører til økende transportbehov og mer godstransport over lange avstander. Økt varehandel og økonomisk vekst blir dermed tett knyttet til økt transport med det energiforbruket og utslippene som dette medfører.

I det indre marked har vi dessuten sett et inntog av useriøse aktører i veitransport, som bruker dårlige arbeidsforhold og lav lønn som konkurransefortrinn. Med lavere priser trekkes mer av transport over på vei, blant annet på bekostning av togtransport som har lavere klimautslipp. Anbudsprinsippet i kollektivtrafikken, i kombinasjon med hastverk i elektrifiseringen av busser, har kuldevinteren 2024 ført til store kollektivproblemer i Oslo fordi billige løsninger med liten ladekapasitet er valgt og noe mer kostbare, men driftssikre, hybridløsninger er forkastet.

4.10 EU som klimahelt – forestilling eller virkelighet?

EU-kommisjonen utarbeider mange forslag til nye planer, målsettinger, direktiver og forordninger som er relatert til klimapolitikk. Mange av EUs planer har selgende navn knyttet til seg. For eksempel «Clean and affordable energy to all Europeans» ble brukt for noen år siden, og «European Green Deal» er navnet til den mye omtalte klimaplanen til EU som kom i 2019. Disse slagordene markedsfører EU som «klimahelt», men er dette i samsvar med det reelle innholdet?

EUs klimapolitikk bærer generelt preg av tilbakeslag og svak gjennomføringsevne. EU er ikke i rute for å nå reduksjonsmålet i 2030, og mye av utslippskuttene siden 1990-tallet har vært en konsekvens av avindustrialisering og import av biobrensel. Kullforbruket i EU økte fra 2020 til 2022[111] og har vært stabilt høyt etter dette. Dette har skjedd til tross for at europeiske selskaper har flyttet deler av produksjonen fra Europa til Kina, der kullforbruket økes i raskt tempo. Raffinering av mineraler skjer hovedsakelig i Kina med høyt forbruk av kull, mens de foredlede råvarene forbrukes i Europa. Dette gjør at klimautslippene i Europa reduseres, men klimautslippene opprettholdes globalt.

Som et resultat av dyrt og ustabilt energimarked er en økende del av EUs befolkning rammet av energifattigdom og fryser om vinteren. Dette skjer selv om EU kraftig subsidierer prisene på fossil energi som skal vedvare frem til juni 2024. Det er uvisst hvor lenge EU kan fortsette med denne subsidieringen.

EU er bygd på markedstenkning, og dette preger også klimapolitikken. Økte forskjeller forårsaket av klimatiltak svekker legitimiteten til politikken og rammer de svakeste i samfunnet.

Noter

[95] The Role of Critical Minerals in Clean Energy Transitions, International Energy Agency 2021,

https://www.iea.org/reports/the-role-of-critical-minerals-in-clean-energy-transitions

[96] The distortions of cheap energy. Natural Resource Market Commentary. Fourth quarter 2021, Goehring & Rozencwajg, https://f.hubspotusercontent40.net/hubfs/4043042/Content%20Offers/2021.Q4%20Commentary/2021.Q4%20GR%20Market%20Commentary.pdf

[97] EU-parlamentet stiller seg nå bak Norge-kritikk, Dagsavisen/NTB 05.02.2024, https://www.dagsavisen.no/nyheter/verden/2024/02/05/eu-parlamentet-splittet-om-norge-kritikk/

[98] The EU’s new Critical Raw Materials Regulation fails to tackle rampant overconsumption and deliver justice for communities facing mining, 16.03.2023, https://friendsoftheearth.eu/press-release/new-eu-raw-materials-plans-fail-to-deliver-justice

[99] The Mining of Minerals and the Limits to Growth. Report number: 16/2021. Geological Survey of Finland, https://tupa.gtk.fi/raportti/arkisto/16_2021.pdf

[100] Discovery to production averages 15.7 years for 127 mines. S&P Global Market Intelligence, 06.06.2023, https://www.spglobal.com/marketintelligence/en/news-insights/research/discovery-to-production-averages-15-7-years-for-127-mines

[101] EPJ Web of Conferences. 2018. Energy intensities, EROIs (energy returned on invested), for electric energy sources, https://www.epj-conferences.org/articles/epjconf/pdf/2018/24/epjconf_eps-sif2018_00016.pdf

[102] Use of auctioning revenues generated under the EU Emissions Trading System, EUs miljøbyrå, 19.12.2023, https://www.eea.europa.eu/en/analysis/indicators/use-of-auctioning-revenues-generated

[103] «European Union overall rating» og «Norway overall rating», 31.01.2024, https://climateactiontracker.org

[104] NOU 1989:5 En bedre organisert stat, https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/odn/tmp/2002/0034/ddd/pdfv/154719-nou1989-5.pdf

[105] EU hydrogen targets—a neo-colonial resource grab, 24.05.22, https://www.socialeurope.eu/eu-hydrogen-import-targets-a-neo-colonial-resource-grab

[106] Assessment of the Extra Capacity Required of Alternative Energy Electrical Power Systems to Completely Replace Fossil Fuels, Geological Survey of Finland, Report number: 42/2021, https://tupa.gtk.fi/raportti/arkisto/42_2021.pdf

[107] GMO - bærekraft, samfunnsnytte og etikk, NOU-notat 5/2024, https://www.gmonettverket.no/nyheter/nou-notat-5-24-om-etikk/

[108] Høring – forslag til nytt direktiv for bygningers energiytelse EPBD, Huseierne 28.02.22, https://www.huseierne.no/globalassets/horinger/2022/huseierne---horing-epbd-oed-feb2022.pdf

[109] Nei til EUs visjon, strategi og argumenter om EU og klimapolitikk, Nei til EU 08.08.22, https://neitileu.no/aktuelt/nei-til-eus-visjon-strategi-og-argumenter-om-eu-og-klimapolitikk

[110] EØS-notat, Revisjon av avløpsdirektivet, 07.12.23, https://www.regjeringen.no/no/sub/eos-notatbasen/notatene/2021/des/revisjon-av-avlopsdirektivet/id2966230/

[111] Coal consumption in the European Union from 1998 to 2022, https://www.statista.com/statistics/265508/coal-consumption-in-the-european-union-in-oil-equivalent/