EØS-regler som koster dyrt og begrenser politisk handlingsrom 

Første innleder var Morten Harper, utreder i Nei til EU, som viste til hvordan det politiske handlingsrommet blir begrensa på en rekke politikkområder av aktuelle og kontroversielle forordninger og direktiv fra EU. Harper trakk frem seks ulike politikkområder for å underbygge dette: 

• Etter fornybardirektivet i energipakke fire, kommer det reviderte fornybardirektivet (2023), med krav om hurtigere saksbehandling for fornybar energiprosjekter. Dette kan føre til for lite tid til interesseavveininger, og vil gjøre det vanskeligere å bruke den kommunale vetoretten. 

• Bygningsenergidirektivet (2024) er en del av EUs klimapakke «Fit for 55», og skal bidra til å gjøre bygningsmassen mer energieffektiv og karbonfri, men direktivet har blitt kritisert for at det vil føre til en bruk og kast tilnærming til bygg. Samtidig vil energieffektiviseringen blir kostbar – og det er ikke kommet noe konkret forslag på bordet for ansvarsfordeling mellom stat og husstand. Samtidig er det typisk at de som fra før av har dårligst økonomi bor i hus med dårlig isolering – i verste fall vil innføringen av direktivet treffe de som allerede har minst hardest. 

• I fjor kom EU-kommisjonen med forslag til ny nettpakke (2025). I dette forslaget ligger en plan for å bygge ut strømnettet i Europa, med raskere saksbehandling og raskere konsesjonsprosesser. Målet er å fjerne «flaskehalser» mellom landene i EUs kraftmarked. Innad i forslaget ligger det inne mer makt til EU-kommisjonen og ACER, hvor EU-kommisjonen blant annet skal ta ansvar for å utrede nettforbindelser de ser nødvendige. Dette vil gi dem viktig definisjonsmakt i debatten om strømnettet. Videre ønsker EU-kommisjonen retten til å kunne legge ut anbud på nettforbindelser mellom land der de anser strekningene som nødvendige. 

• Det reviderte avløpsdirektivet (2024) vil gjelde for alle renseanlegg i tettbebyggelser med over 1000 personer. Små tettsteder vil dermed få kostnadssjokk. Utgifter knyttet til avløp finansieres via kommunale avgifter, så gjennomføringen av direktivet vil gi et avgiftsjokk i mange kommuner over hele landet. Til sammen vil det nye avløsdirektivet koste norske kommuner 33 milliarder kroner i nye renseanlegg. EU fjerner også kategorien «mindre følsomme områder». Til nå har norskekysten blitt definert som et mindre følsomt område. 

• Emballasjeforordninga vil i en norsk kontekst føre til økte kostnader og økte klimagassutslipp. Denne forordninga pålegger et system for ombruk heller enn et system for resirkulering. Innad i EU er det enorme forskjeller på hva slags systemer ulike land har knyttet til emballasje og emballasjeavfall. I Norge har vi en panteordning på flasker, som vil bli påvirket av forordninga. Næringa har vært svært skeptiske til forordninga. For å oppfylle EUs krav vil man måtte opprette et parallelt system for ombruk, ved siden av dagens pantesystem. Regjeringen har sagt at de skal se på muligheten for å få tilpasninger til norske forhold. 

• Prosedyreforordninga (2015) har ligget i over 10 år uten å bli en del av norsk lov – nettopp fordi den er svært kontroversiell. Med dette lovverket vil ESA kunne innhente opplysninger om offentlig støtte direkte fra norske foretak. Videre vil ESA ha myndighet til å ilegge bøter til norske foretak. Dersom det oppstår uenighet om disse vil det være EFTA-domstolen som avgjør, dermed får de en direkte myndighet inn i Norge, og innføringa av forordninga gir da en avståelse også av domsmyndighet. Lovavdelinga til regjeringa uttalte tilbake i 2014 at forordninga kan være inngripende og gir en suverenitetsavståelse, og at det med den forståelsen ville være behov for et trefiredels flertall på stortinget for å vedta forordninga. På slutten av 2025 gjorde lovavdelinga en ny vurdering av forordninga. Da kom de frem til at, med dagens rettsforståelse, vil forordninga anses å være lite inngripende og den kan vedtas i Stortinget med et vanlig flertall. Dette viser en endring i rettsavdelingens forståelse av suverenitetsavståelse. Det er forventet at forordninga vil komme opp på Stortinget i løpet av året. 

Etter at Harper hadde gått gjennom disse eksemplene på hvordan det politiske handlingsrommet blir begrensa og hvordan EØS-reglene koster dyrt, så tittet han på hvorvidt det er et krav i EØS om at Norge må ta inn alle disse reglene. For Norge har jo en vetorett innfelt i EØS-avtalen. Nei-bevegelsen får høre at veto kan sette hele EØS-avtalen i fare, men vi har en rett til veto. Dersom Norge bruker denne, så har EU anledning til å reagere på to ulike måter. De kan akseptere at det er visse forskjeller i reguleringen mellom EU og Norge, eller de kan reise krav om at den direkte berørte delen av EØS-regelverket suspenderes, altså settes ut av kraft. Harper avsluttet innledningen med å slå fast at det er lov å bruke vetoretten, spørsmålet er om man har politisk vilje til det. 

Det større perspektivet, om utviklingen i EU og hvordan Norge påvirkes 

Neste innleder ut var Eva Nordlund. Nordlund skriver for Nationen og var nestleder i nei-bevegelsen i 1994. På Trondheimskonferansen sa hun klart og tydelig at hun fortsatt står for et tydelig nei til EU. 

Nordlund viste til hvordan Norge under finanskrisa bygde landet og dro kortet, for å holde den norske økonomien i gang. I Brüssel var responsen på krisa å kutte og privatisere. Løsningen på krisa ble at arbeidsgivere fikk fleksibilitet, og arbeidstakere tok til takke med søppelkontrakter. Fagforeningene mista makt i mange land i EU og de økonomiske forskjellene økte. 

Igjen ser vi at verden er urolig. Nå lever vi i en verdensorden med usikkerhet og med Trump som president i USA. Med denne usikkerheten blir samhold i Europa viktigere, og for noen blir svaret på alle utfordringer å melde seg inn i EU. Nordlund mener at det i denne debatten er viktig å huske på de økende sosiale forskjellene i Europa. I EU evner de ikke å fremme sosial utnevnelse som demmer opp for høyreekstreme krefter. 

Når demokratiet demonteres i USA, da er det beste forsvaret å tviholde på et av verdens sterkeste demokratier, understreket Nordlund. Altså bør Norge fortsette å stå utenfor EU. 

Ferrotoll inn til EU 

Deretter innledet Thomas Eggan som er tillitsvalgt i Elkem. Elkem er en av verdens største silisium- og ferrosilisiumbedrifter, og den største produsenten av ferrosilisium i Europa. De har produksjon en rekke steder i landet, og har hjørnestensbedrifter med store lokale ringvirkninger. 

Den siste tiden, så har verdenshandelen blitt mer politisert, og handelspolitiske virkemidler brukes i økende grad som et verktøy i sikkerhetspolitikken. Norge er ikke en del av EUs tollunion og handelspolitikk, og Norge og Island har havnet utenfor tollmuren til EU på ferrolegering, men begge landene fikk en tollfri kvote på 75% av gjennomsnittsimporten for årene 2022-2024. Eggan trakk frem at noe av grunnen til at tollen er problematisk er at såpass mye, 75%, av ferrosilisium-produksjonen i Norge og Island går til EU. Samtidig som vi får en toll, så er norsk industri pålagt de samme merkostnadene som EU-produsentene i forhold til energi, klima og andre reguleringer. Altså får Norge ulempene, men ikke fordelene med å være på innsiden. Eggan trakk frem at tollmuren i verste fall kan bety redusert produksjon, redusert antall ansatte og reduserte investeringer i Norge. 

Norge er et av fire land som har fått en kvote på 75% av tidligere handel – men dette er en nasjonal kvote, ikke en bedriftskvote. Dermed blir det en første til mølla dynamikk for å fylle kvota. Regjeringa har ikke anledning til å fordele kvota på grunn av regelverk i GATT. Bedriftene kan ikke fordele kvota seg imellom på grunn av konkurranselovgivning. Og EU mener at Norge må ta ansvar for å finne en løsning på dette selv. 

Med EUs tollmur bryter EU verdikjeder på tvers av det indre markedet, og dersom Norge og Island hadde fått unntak fra beskyttelsestiltaket, så kunne EU vært 70-90% selvforsynt. Samtidig utgjør ikke norske og islandske selskaper noe konkurransetrussel for EU-produsenter, siden totalproduksjonen har vært stabil siden 1970-tallet. Eggan avsluttet med å understreke at vi bør gjøre alt vi kan for å trygge vår plass i det indre markedet og at man må sikre like vilkår for norske virksomheter. En del av dette er å etterleve EØS-forpliktelsene våre, ifølge Eggan. 

EUs tollunion og EUs karbontoll 

Neste innleder ut var Arne Byrkjeflot, styremedlem i Nei til EU, som innledet om debatten rundt EUs tollunion og om EUs karbontoll. 

Byrkjeflot argumenterte for at det vil være vanskelig for Norge å gå inn i EUs tollunion uten å ta med alle varer, som fisk og landbruk. En full deltagelse i tollunionen vil i praksis være EU-medlemskap uten en eneste ny rettighet. 

Det har også kommet et forslag om å gå inn i EUs tollunion, men kun på industrivarer. Byrkjeflot argumenterte for at dette vil bli vanskelig for EU å godta, samt at det ikke nødvendigvis er slik at Norge ville unngått ferrolegeringtoll. Et eksempel på dette er Tyrkia, som har et begrensa medlemskap i EUs tollunion, men som likevel har fått både ståltoll (som Norge er unntatt fra) og ferrolegeringstoll. 

En annen utfordring dersom Norge ble med i EUs tollunion ville være at Norge ikke blir omfatta av EUs handelsavtaler, samtidig som vi måtte ha reforhandla våre eksisterende handelsavtaler. Det er ikke sikkert at alle landene Norge har handelsavtaler som godtar dette. Avtalen Norge har med India er for eksempel bedre tilpassa Norge, enn avtalen India har med EU. Byrkjeflot konkluderte med at ideen om å gå inn i EUs tollunion er urealistisk. 

Alternativet til å bli med i EUs tollunion er dermed et EU-medlemskap, men Byrkjeflot trakk frem en rekke næringspolitiske utfordringer ved dette. Det vil blant annet gå utover norsk landbruksindustri og fiskeriindustri. Dessuten blir euroen innført, hvilket vil gå utover den norske økonomien.  Altså mener Byrkjeflot at dette heller ikke er et godt alternativ. 

Videre innledet Byrkjeflot om EUs karbontoll - CBAM (Carbon Boarder Adjustment Mechanism). I EU er den allerede i drift, Norge skal innføre den fra 1. januar 2027. Karbontollen gjelder aluminium, jern, stål, gjødsel, sement, hydrogen og strøm. Foreløpig er ikke ferrolegering en del av karbontollen, men dette er under vurdering og industrien selv tror de kommer til å bli omfatta. Kort sagt innebærer tollen av eksportører må betale en avgift tilsvarende forskjellen på CO2-avgiften i EU og det eksportørene betaler der produksjonen skjer. Et av problemene med denne tollen er, ifølge Byrkjeflot, at den kommer til å stenge bedriftene helt ute av verdensmarkedet, og at investeringer dermed kommer til å bli flyttet ut av EU og Norge. 

Innleie og bemanningsbransjen 

Nest siste innleder var Boye Ullmann, leder av Nei til EUs faglige utvalg. 

Han startet med å innlede om hvordan innleieforbundet i bygningsbransjen har gitt resultater. Selv i et fallende marked, så har man fått til noe for å sikre arbeiderrettigheter. Samtidig ser man at bedriftene gjør det de kan for å unngå faste ansettelser og gode arbeidsforhold med normalarbeidstid. Arbeidere fra EU-land blir hentet inn av bygningsbransjen på kontrakter med gjennomsnittsberegning og jobber lange dager. Så selv om innleieforbudet har gitt resultater, så finner selskaper fortsatt måter å skape et uryddig arbeidsliv. 

Fri regulering fører til sosial dumping i taxibransjen 

Sist ut fikk forsamlingen en kort innledning fra Roald Arentz, som har kjørt taxi i over 20 år, frem til han ble frikjøpt politiker i kommunestyret i Trondheim. 

Han fortalte om hvordan fri regulering de siste årene har rasert taxibransjen. Utgangspunktet for dette var at EU mente at løyvebegrensninga i taxi-næringen var i strid med EØS. Den blåblå-regjeringa valgte derfor å fjerne denne, og det ble dermed fritt frem å kjøre drosje. Dette bidro til oppblomstringa av uber og volt, og førte til en enorm vekst i drosjeløyver. Arentz mener at fjerningen av løyvebegrensninga, på grunn av EØS, er det tydeligste eksempelet på at EU-regler har grepet direkte inn og ødelagt en hel bransje. 

Da venstresiden kom til tilbake til makta etter forrige stortingsvalg, så ble det gjeninnført noen seriøsitetskrav i næringa, men det har ikke blitt gjort noe med den store veksten av drosjeløyver, siden dette er vanskelig på grunn av EØS. Arentz avsluttet innledninga med å slå fast at fri regulering fører til sosial dumping.