Nei til EU gir nå ut en rapport som gjennomgår EØS-avtalens konsekvenser for arbeidsliv og samfunn. Snart 12 000 direktiver og forordninger er innført gjennom EØS-avtalen. Det har endret det norske samfunnet på en rekke områder, også sektorer som skulle ligge utenfor avtalen, som fiskeri og landbruk.

Når EØS går foran

EØS-avtalen skulle respektere norsk suverenitet, og Norge skulle kunne avvise de reglene vi ikke ville ha. 25 år etter ser vi at Norge i flere saker har avgitt myndighet til EU og overvåkningsorganet ESA.

En sentral konklusjon i den nye rapporten – kalt EØS-meldingen: 25 år med EØS – er at EØS-avtalen ikke på noe punkt øker norsk handlefrihet til å gripe inn mot uheldige virkninger av liberaliseringen og konkurransen i EUs indre marked.

Virkningene av EØS-avtalen for norsk arbeidsliv er særlig alvorlig. EØS-meldingen dokumenterer hvordan norske lover, tariffavtaler og ILO-konvensjoner – det internasjonale avtaleverket for arbeidslivet – må vike for EU-regler.

Mytene om handel

EØS-tilhengerne hamrer i dag inn samme budskap som i 1992: vi må ha EØS-avtalen for å få solgt varer til EU. Men norsk industri hadde tollfrihet på all eksport til EU før EØS – og denne frihandelsavtalen gjelder fortsatt om EØS-avtalen sies opp. En større andel av norsk fastlandseksport gikk til EU-land før EØS-avtalen enn hva tilfellet er i dag.

Mer enn 150 land selger varer til EU. Ingen av dem må endre lovverket sitt eller svekke tariffavtalene sine for å få solgt varene sine til EU. Det er bare Norge, Island og Liechtenstein som på grunn av EØS-avtalen må stå på pinne for EU. Det er denne underkastelsen under EU-lover som gjør EØS-avtalen så uholdbar – ja, provoserende: 25 år med EØS er mer enn nok.