Forrige fredag var ifølge regjeringen en historisk dag for EØS-avtalen. Utenriksminister Espen Barth Eide og næringsminister Cecilie Myrseth presenterte tiltak for å fornye og styrke EØS-arbeidet, og omtalte dette som den største omleggingen siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994.

Behovet for å tenke nytt om EØS-avtalen er det liten tvil om, både i lys av flere omstridte regler fra EU og til tider inngripende håndheving av EØS-tilsynet ESA. Antallet EØS-relevante rettsakter, altså direktiver eller forordninger fra EU som anses å være innenfor EØS-avtalens område, har økt betydelig til rundt 800 i året. Selv om de fleste rettsaktene er uproblematiske, er den ensidige importen av lovgivning fra EU utfordrende for norsk suverenitet og folkestyre.

Regjeringen har oppsummert endringene i fem punkter. For det første tidligere innsats ved at arbeidet med regelverk skal starte når det foreslås av EU-kommisjonen og ikke når det er vedtatt i EU. Dernest tydeligere prioritering av de sakene som er viktigst for Norge. For det tredje bedre samordning og effektivisering i forvaltningen. Videre bedre digitale verktøy, og for det femte tettere oppfølging for å kutte i EØS-etterslepet. Mellom 600 og 700 rettsakter står på vent for gjennomføring i EØS-avtalen, av ulike grunner, et antall som både regjeringen og EU mener er for høyt.

Vektleggingen av «etterslepet» ser bort fra at EØS-avtalen er grunnleggende forskjellig fra et EU-medlemskap. Selv om nytt regelverk fra EU i utgangspunktet skal kopieres fortløpende, gir ikke EØS-avtalen noen tidsramme for hvor raskt dette skal skje og Norge kan også velge å avvise rettsakter (vetoretten). Regjeringens mål om raskere innlemmelse av regelverk er derfor et politisk valg, og ikke noen nødvendighet ut fra EØS-avtalens system.

Ellers er punktene fornuftige nok. Det er for eksempel opplagt riktig å sette inn støtet på saker som har størst betydning, men tiltakene er til forveksling lik tidligere regjeringers initiativ. For 20 år siden lanserte den rødgrønne regjeringen, med Jonas Gahr Støre som utenriksminister, en «aktiv europapolitikk» som også sa at nytt regelverk under oppseiling i EU skulle arbeides med på et tidligere tidspunkt og at innsatsen skulle konsentreres om de sakene som er spesielt viktige for norske interesser og verdier. Tiltakene som regjeringen nå med brask og bram har lansert, er i stor grad avskrift av stortingsmelding nummer 23 fra juni 2006. Tidlig innsats og tydelige posisjoner sto også sentralt da Solberg-regjeringen i 2014 la frem en «samordnet europapolitikk».

Ettersom arbeidet med EØS-avtalen står i stampe, vil jeg peke på fem ekstra punkter som burde være med på regjeringens tiltaksliste. For det første: Konsekvensanalyser av EU-kommisjonens forslag og vedtatt regelverk. Det er i dag et problem at regjeringen følger det som presenteres fra kommisjonen og ikke gjør tilstrekkelig med egne, kritiske faglige vurderinger.

EUs tredje energipakke og fjerde jernbanepakke er to eksempler på fatale feilvurderinger. Myndighetene insisterte på at integreringen i EUs energiunion ville ha minimal betydning for strømprisene i Norge. Det ble også hevdet at EUs jernbaneregler ga gode muligheter for unntak fra kravet om anbud på persontrafikken. Nylig fastslo ESA at tildeling av togtrafikken på Sørlandet til Vy uten anbud er i strid med EØS-avtalen.

For det andre: Det må utvises sterkere vilje til åpenhet om EU-regelverk før det tas inn i EØS-avtalen. Negative konsekvenser blir ofte underkommunisert fra regjeringen, som om siktemålet er mest mulig friksjonsfri gjennomføring. Sentrale tekster må fortløpende oversettes til norsk.

For det tredje: Involvering av berørte parter og interessegrupper, både gjennom jevnlig informasjon om status for arbeidet med relevant EU-regelverk og flere åpne høringer og seminarer.

For det fjerde: Selvstendig relevansvurdering. Nye EU-regler er ikke EØS-relevante før dette er akseptert av alle parter. Regjeringen må gjøre kritiske vurderinger av om et forslag fra EU-kommisjonen faktisk er innenfor EØS-avtalens område slik at avtalen ikke eser ut.

For det femte: Aktiv bruk av vetoretten. Norge står fritt til å forkaste nye EU-regler. En eventuell motreaksjon fra EU skal være begrenset til samme område. Bruker Norge vetoretten mot resten av fjerde energipakke, skal EUs reaksjoner være innenfor energireglene. Ved å bruke veto blir regelverket kvittert ut, slik at dette også er et tiltak som reduserer etterslepet i EØS.

Mange regjeringer har hatt som uttalt mål å ivareta norske interesser ved å komme tidligere og tydeligere inn i EUs beslutningsprosesser. Erfaringene er at dette sjelden gir store resultater. Derfor er det oppsiktsvekkende at vetoretten er helt fraværende på tiltakslisten Barth Eide og Myrseth la frem, om ikke målet er at EØS-avtalen skal bli et glattere sklibrett for tilpasning til EU.

Artikkelen er publisert i Klassekampen 26. september 2026.