Alt skal blokkeres

Den evigvarende striden om hva staten i Frankrike skal være, og ikke minst hva den skal koste, krever stadig nye ofre. Tirsdag denne uka fant Emmanuel Macron fram til sin sjuende statsminister siden presidentkarrieren startet for åtte år siden. Forsvarsminister Sébastien Lecornu erstatter veteranen François Bayrou. Sistnevnte stilte dagen før kabinettsspørsmål og presterte å bli felt med 364 mot 194 stemmer i nasjonalforsamlingen.

Etter fire forskjellige statsministre i fjor gikk fjerdemann Bayrou for et par måneder langt i å varsle sin egen avgang: «Når vi vender tilbake etter sommerpausen, vil det komme en kollisjon mellom virkelighet og ideologi,» advarte han, og tok kledelig oppstilling i den lange rekken av patosfylte, franske statsmenn foran undergangen. Kollisjonen Bayrou hadde i tankene, var regjeringens framlegg til statsbudsjett, som tar sikte på å spare inn 515 milliarder NOK (44 milliarder euro) i budsjettåret 2026 alene.

Alle statlige utgifter utenom forsvar skal fryses, det blir nye pensjonskutt og helligdagene 2. påskedag og frigjøringsdagen 8. mai forsvinner. Dette var den ubønnhørlige og eneste ‘virkeligheten’ for Bayrou. Ethvert forsøk på å finne andre løsninger og begrense skadene, var derimot kun ‘ideologi’, frikoblet fra virkelighetens verden.

Mens Bayrou nå trygt kan vende tilbake til virkelighetens verden som politisk pensjonist, er det ingen stans i oppgjøret som lå til grunn for fallet hans. Også for befolkningen i landet ville det være en sann lettelse å få ned statsgjelden, som nå har kommet opp i 120 prosent av BNP. Paradokset er at under Macrons krig mot statsutgiftene har gjeldsgraden i stedet bare økt. Ifølge William Bouchardon i nettmagasinet ‘Le Vent se lève’ (29. august) har den offentlige gjelden vokst med 1000 milliarder euro i løpet av disse åtte årene.

Det har vist seg umulig å få noe som helst statsbudsjett i balanse, så lenge inntekter og formue fra finans og kapitaleierskap i minst mulig grad skal skattlegges. Det er nemlig dette løftet Macron, i enkelte kretser omtalt som ‘finansverdenens Mozart’, har gitt finanssektoren. Det er derimot lite som minner om klassisk musikk i den permanente kampanjen mot befolkningens kjøpekraft og det som er igjen av den franske velferdsstaten.

I et lengre historisk perspektiv er statsgjelden og de økonomiske vanskene også uttrykk for hybris og overdrevne politiske ambisjoner. For Frankrike og presidentembetet gjelder dette framfor alt det utenrikspolitiske området og forholdet til EU. Det er unionstraktatenes rammeverk for den økonomisk-monetære unionen og fellesvalutaområdet (eurosonen) som setter landet under nytt og stadig sterkere press. Siden fellesvalutaen kom på plass rundt år 2000, har Frankrike og en rekke EU-stater slitt med å håndtere rigide krav til budsjettunderskudd og statsgjeld.

De siste årene er det, omsider, blitt stadig vanligere å sette innstrammingspolitikken til EU og i eurosonen i sammenheng med at unionen i lang tid har kommet svært dårlig ut økonomisk sammenliknet med nær sagt alle andre industrialiserte regioner globalt.

‘Austerity-politikken’, som framstår uløselig knyttet til EUs fellesvalutaprosjekt, bidrar til å gjøre store deler av det europeiske kontinentet til en økonomisk ørken, allerede i forkant av klimaendringene som er underveis.

Med den voldsomme økningen i europeiske forsvarsbudsjetter i årene framover, tilspisser dette bildet seg ytterligere. Investeringene i utstyr og våpensystemer kan bidra til å stimulere etterspørselen i økonomien, men skal samtidig finansieres av EU-land og nasjonalstater som allerede er nedsyltet i gjeld. Velferdsandelen som kan brukes til sivile og sosiale formål blir endra mindre enn før.

Som den antatt sterkeste militærmakta i EU blir Frankrike pålagt et stort ansvar for styrkeoppbygging. Dette passer nok utmerket for president Macron, som i media har vist et umettelig behov for å framstå som handlekraftig og ‘klar til strid’. Denne tilbøyeligheten har ikke gått ubemerket hen i hjemlig satire og gategrafitti. Et stadig tilbakevendende motiv er presidenten utstyrt med stridshjelm fra første verdenskrig og parolen ‘Macron til fronten’. For den upopulære presidenten oppleves nok dette som et dårlig skjult ønske om ‘lykke til på siste ferd’.

Etter sommeren har det da også for alvor begynt å røre seg igjen i krattskogen av politisk motstand, sosiale bevegelser og SoMe-plattformer i det franske sivilsamfunnet. Onsdag meldte franske nyhetstjenester om nærmere 596 offentlige demonstrasjoner, 253 blokader og 415 arrestasjoner over store deler av landet, orkestrert gjennom det nye initiativet ‘On bloque tous’ – (Vi blokkerer alt).

Fra de gule vestene (2018-19) til de enorme protestene mot Macrons pensjonsreform (2022-23), har gatemakta i fransk politikk gått på harde nederlag i møte med et uforsonlig presidentregime. Derfor synes også valg av repertoar og strategi annerledes denne gangen. En unngår de store demonstrasjonene og folkeansamlingene i storbyene, for i stedet å slå til mot nøkkelpunkter som er viktige for vareflyt og offentlig kommunikasjon.

Varselet ‘alt skal blokkeres’ er samtidig en overtydelig referanse til alt som ikke beveger seg og som ikke fungerer i vår tids Frankrike, verken på politisk elitenivå eller sosialt på grunnplanet. Det er vanskelig å se noen nye aktører eller protestrepertoar som kan forløse striden om hva den franske staten egentlig skal være til for. Neste presidentvalg våren 2027 kan fort bli neste mulighet og det store veiskillet. Om ikke Emmanuel Macron, hvor usannsynlig det enn kan virke, går av lenge før den tid.

Kommentaren har stått på trykk i Klassekampen 13. september 2025. 

Stort bilde i toppen: Frankrikes president Emmanuel Macron taler til EU-parlamentet. France Diplomatie on flickr. (Public domain.)