En presset statsminister har valgt å høyne potten. Det blir viljen til norsk handlefrihet opp mot EU-sporet i alle kanaler framover.
Norges forhold til EU har vært den store, definerende saken i norsk politikk i et halvt århundre. Når det på ny røres godt rundt i denne gryta, er det mye uforutsett som vil skje. Ved å presse gjennom de tre EØS-direktivene nå begraver statsminister Støre ikke bare dagens regjering. Han risikerer også å oppheve hele det politiske interessefellesskapet som skulle holde rødgrønn side i politikken sammen.
La oss bruke et par, tre innfallsvinkler til å se hva som står på spill. Den første dimensjonen knyttet til regjeringskrisa kan oppsummeres med uttrykket «hit, men ikke lenger». Dette er kjernen i argumentasjonen til Senterpartiet og særlig parlamentarisk leder Marit Arnstad, den siste uka. Det spiller på det faktum at hvert eneste direktiv og hver eneste forordning på energiområdet bringer Norge nærmere full tilslutning til EUs energiunion.
Det er naturligvis helt uaktuelt for veldig mange velgere, også langt utover Senterpartiets rekker. Mye har gått galt for EU ganske lenge nå. Havariet i unionens energipolitikk står likevel i en klasse for seg. Berlin med Brussel på slep har fulgt en langsiktig plan for overgang til fornybar energi, men uten å sikre seg godt nok med energiressurser, lagringskapasitet og bærekraftige produksjonskostnader. Allerede i august 2022 erklærte EUs kommisjonspresident Ursula von der Leyen at energimarkedet i unionen var dysfunksjonelt og modent for å byttes ut.
Siden har nær sagt ingenting skjedd i Brussel. I stedet har misnøyen med høye og ustabile energipriser vært med på å dra velgerne i unionslandene radikalt til høyre. I unionens midte står Tyskland nå midt i en forkrøplende avindustrialisering som følge av at myndighetene ikke lenger har styring og kontroll med energitilførsel og energipriser.
Som Europas viktigste energistormakt er Norge sjølsagt ikke like hardt rammet som EU-landene. Like fullt har følgene av å være koblet på EUs energiunion sannelig vært merkbare nok, også hos oss. Best kan dette beskrives som en tragedie i tre akter. Først har regelverket for energiunionen og energibyrået Acer fra 2018 forpliktet oss til målet om like priser mellom land og regioner i EU og EØS-området. Så har ferdigstillingen og oppstarten av de to store kraftkablene i 2021 økt eksportkapasiteten til kontinentet og de britiske øyer med over 50 prosent. Som et tredje og siste trinn har geoøkonomisk ustabilitet og Russlands invasjon av Ukraina drevet og holdt energiprisene oppe. Den norske staten har ikke noen gang tjent mer penger som energinasjon enn i 2022–2024. Samtidig har alle som bor, driver bedrift eller har bondegård i staten Norge aldri betalt mer for strømmen sin. Dette la fra starten av grunnlaget for Ap/Sp-regjeringens upopularitet og har langt på vei erodert bort muligheten for en ny rødgrønn valgseier til høsten.
«Hardkjøret for å innføre EUs energipolitikk kan skyve målet om medlemskap enda lenger unna»
Den andre dimensjonen har å gjøre med det politiske innholdet i de tre direktivene i EUs fjerde energipakke. Er alt som står her for bagateller og uvesentligheter å regne, slik energiminister Terje Aasland påstår? Åpenbart ikke. Det aktuelle fornybardirektivet og de to seinere versjonene av samme direktiv har størst konsekvenser. Logikken i fornybardirektivene griper direkte inn i lokaldemokratiet og kan true naturvernet og den kommunale vetoretten knyttet til utbygging av vindkraft. Satsingen på såkalte akselerasjonsområder med raskere utbygging av kraftanlegg kan bety mer vindkraft og mer ødelagt natur. Spesielt ille er det at formålet med så alvorlige inngrep ikke har noen som helst tilknytning til dem som lokalt skal leve med konsekvensene. Akselerasjonsområdene og hurtigutbyggingen av fornybar energi skal gjennomføres for å heve gjennomsnittlig andel fornybar kraft i EU til over 40 prosent. I Norge er disse målene overoppfylt flere generasjoner tilbake, siden vårt innenlandske energisystem allerede er basert på vannkraft.
Den tredje dimensjonen handler om det store spillet bak det hele; om den bakenforliggende maktkampen som styrer forholdet mellom Norge og EU. Det vi kan ta for gitt, er at ledelsen i de to tradisjonelle styringspartiene Ap og Høyre til enhver tid går og venter på et sjokkøyeblikk som kan skape endring i opinionen og skyve landet i retning EU-medlemskap. Statsministeren og Ap-ledelsens plutselige hardkjør om de tre EØS-direktivene bør ses i den sammenheng. Med all den politiske usikkerheten som nå rår, er det nok heller ikke tilfeldig at direktivene kommer på bordet samme uke som skrekkregimet til Donald Trump er tilbake i Washington.
Det er min vurdering at energiunionens økende makt over kraftpolitikken over lang tid er prøvd ut som et trumfkort av strategene som er mest opptatt av å få Norge inn i EU. Til grunn for denne vurderingen er at dette er et politikkområde med særlig samfunnsmessig betydning. Har en først vunnet kampen om energiunionen og EU-priser på norsk strøm i overskuelig framtid, så blir terskelen lavere for å melde seg inn i unionen samlet sett. Det kan argumenteres for at denne linjen har vært den rådende i Ap-ledelsen helt siden Acer-striden i 2018.
Samtidig er dette en strategi med svær fallhøyde også for dem med langsiktig mål om norsk EU-medlemskap. Motstanden mot dysfunksjonelle kraftmarkedet, Acer og viktige deler av EØS-avtalen har vokst seg stor og mektig ute i landet. På Stortinget har nei-partiene til venstre og i sentrum fått selskap av et stadig sterkere Frp i motstanden mot EUs energisystem.
Dette innebærer at også den andre grunnleggende posisjonen i EU-debatten for alvor kommer til syne igjen. Da blåses det ikke bare liv i unionsmotstanden. Også EØS-avtalens ansvar for innføring av energiunionen og indirekte ansvar for de høye strømprisene biter seg fast i den kollektive bevisstheten.
Høyt, høyere – for høyt spill? Statsminister Støre aner nok konturene av hva som kommer, men spørsmålet er om han ser hele bildet. Hardkjøret for å innføre unionens energipolitikk i Norge kan skyve målet om EU-medlemskap enda lenger unna. Det kan også reise spørsmålet om ikke en tilknytningsform og handelsavtale med EU som sikrer handlefrihet tross alt vil være å foretrekke for Norge.
Teksten er opprinnelig trykt i Klassekampen 1. februar 2025.
Stort bilde i toppen: Jonas Gahr Støre (A) og Erna Solberg (H) på Stortinget. (Foto: Stortinget)
