Diplomati fra bagasjerommet

I klassikeren Diplomatix av Kirkvaag, Lystad og Mjøen er den norske ambassadøren i Genève tolk når USA og Sovjetunionen skal undertegne en handelsavtale om eksport av fredsduer. Etter de første høflighetsfrasene, misforstår ambassadøren og oversetter feil budskap. Ordvekslingen blir til utskjelling og slåsskamp, og avtalen rives i stykker. KLM-sketsjen sier mye om hvor viktig sammenhengen er for ords betydning og makten i misvisende oversettelser.

Det hele forløp nok i mer konvensjonelle diplomatiske former da utenriksminister Espen Barth Eide i Brussel 21. mai undertegnet en felles erklæring med EU om utenriks- og sikkerhetspolitikk. Erklæringen ble også signert av utenriksministrene fra Island og Liechtenstein, samt EUs høyrepresentant for utenriks, Kaja Kallas.

Utenriksdepartementets nyhetsmelding samme dag omtaler erklæringen som et uforpliktende ønske om mer «samarbeid». Dokumentet har derimot som et sentralt punkt «alignment with EU foreign policy». Altså tilpasning til EUs utenrikspolitikk. I den grad dette er en erklæring for samarbeid, så er det av den ensidige sorten.

Utenriksdepartementet skriver om erklæringen at «den pålegger ikke Norge nye forpliktelser, men åpner for samarbeid med EU på nye områder…» (Regjeringen.no 21. mai).

Selv om erklæringen ikke er rettslig forpliktende, er den politisk inngripende fordi Barth Eide har signert på at Norge uten forbehold vil være på linje med «EUs uttalelser, erklæringer og sanksjoner». En slik lovnad er noe ganske annet enn den politiske dialogen som hittil har vært grunnlaget for samarbeidet om utenriks med EU. Denne erklæringen fra 1994 er tuftet på respekt for landenes suverenitet og selvstendige prioriteringer.

Den nye erklæringen sier at Norge kan bli invitert til å delta på rådsmøtene for EUs utenriksministre, men vil ikke ha noen rolle i beslutningsprosessen. Norge kan gi uttrykk for synspunkter, men utover det handler «samarbeidet» om å innordne seg.

I tillegg foreskriver erklæringen økt samarbeid mellom EU og norsk utenrikstjeneste i andre land samt i internasjonale organisasjoner og konferanser. Dette vil i så fall være på grunnlag av EUs utenrikspolitikk.

Erklæringen er problematisk av flere grunner. Med ensidig tilpasning til EUs politikk, smitter EUs sårbarhet som utenriksaktør også over på Norge. EU er kronisk avhengig av å importere energi, og tilgang på energi er en av de viktigste drivkreftene i unionens utenrikspolitikk. Norge er den største leverandøren av gass til EU, men EU henter olje og gass fra en rekke andre land som Algerie, Qatar og Aserbajdsjan. Avhengigheten av lite demokratiske regimer kan begrense EUs evne å fremme utenriksmålsetninger som menneskerettigheter, konfliktforebygging og demokrati.

Mange av EUs handelsavtaler er omstridt i det globale sør for å favorisere interessene til europeiske selskaper. Toneangivende EU-lands historie som kolonimakter preger dessuten oppfatningen av EU i store deler av verden. Derfor vil det svekke Norges troverdighet som uavhengig aktør i det internasjonale diplomatiet hvis vi klistrer oss inntil EUs utenrikspolitikk.

Det at Norge er utenfor EU, har gjort at vi har kunnet fremme utenrikspolitiske målsetninger ut fra egne avveininger i det internasjonale samfunnet. Norge har brukt denne handlefriheten blant annet for et globalt regelverk om miljøgiften kvikksølv og Cartagena-protokollen om biosikkerhet og genmodifiserte organismer. Andre eksempler er arbeidet for å bevare regnskog og for et internasjonalt forbud mot klasevåpen og landminer. I den brennende Palestinakonflikten har vi sett Norge innta en annen posisjon enn EU.

Enkelte tilhengere av EU-medlemskap argumenterer med at Norge uansett innfører EUs markedsregler uten å delta når reglene vedtas. Dette underskuddet på demokrati er en relevant kritikk av EØS-avtalen. Nå ser det ut til at regjeringen vil utvide samme modell til også å gjelde utenrikspolitikken. Erklæringen sier at Norge skal innordne seg EUs utenrikspolitikk, uten å vite hvordan EUs politikk blir i fremtiden. Hva skal Norge gjøre hvis EUs posisjon går på tvers av norske interesser? Da kan vi snakke om skvis.

Erklæringen er en prinsipiell endring i norsk utenrikspolitikk. Likevel ble den ikke omtalt i utenriksministerens redegjørelse for Stortinget om EU- og EØS-saker 6. mai, altså bare et par uker før Barth Eide signerte erklæringen. Den var heller ikke på dagsordenen for møtet i Europautvalget på Stortinget samme dag.

I nå førti år gamle Diplomatix ser vi ambassadørene ankomme en mottagelse på rød løper. Briten kommer i Rolls Royce, og den svenske selvsagt med en Volvo. Den norske ambassadøren klatrer ut av bagasjerommet til svensken.

Man skulle tro at en Arbeiderparti-regjering ikke var komfortabel med å ligge i bagasjen til verken Sveriges Ulf Kristersson eller EUs Ursula von der Leyen.

Artikkelen er trykt i Klassekampen 14. juni 2025.

Stort bilde i toppen: Utenriksminister Espen Barth Eide og EUs høyrepresentant for utenrikssaker, Kaja Kallas, undertegnet 21. mai 2025 i Brussel en felles erklæring om utenriks- og sikkerhetspolitikk sammen med utenriksministrene fra Island og Liechtenstein. (Foto: EU.)