
Strategisk uavhengighet
2026 åpnet med noe så sjeldent som et lærestykke i småstaters evne til maktpolitikk.

Det har akkurat vært jubileum i Nei til EU. I år er det nemlig 50 år siden EU-kampen i 1972 ble vunnet. Jeg var selvfølgelig ikke der. Jeg var heller ikke der da vi vant for andre gang i 1994. Jeg ble nemlig født i 1999, etter både EU-avstemning og EØS.
Men en ting har ikke forandret seg. I 1994 sang vi «åpne grenser, åpen port. Men vi gje’kje nøklan bort!». Dette er et viktig grunnprinsipp i EU-kampen også i dag. EU-kampen har alltid handlet om, og vil alltid handle om, at verden er større enn EU. Å gå imot EU-medlemskap har aldri betydd at vi skal isolere oss i nord.
Slagordet vårt, «Folkestyre, solidaritet og miljø», har forblitt det samme siden Nei til EU ble opprettet. Og det er et godt slagord. Fordi selv om vi er mot EU er det jo mye vi er for. Vi er for et levende demokrati. Vi er for et godt og bærekraftig landbruk, der man tar vare på både bønder og dyr. Vi er for en rettferdig flyktningpolitikk, der mennesker på flukt blir ivaretatt. Vi er for å løse klimakrisa, i fellesskap.
Det er viktig at vi ikke glemmer det i vår egen EU-kamp, at løsningen er mer verden, ikke mindre. Løsningen er mer samarbeid, ikke mindre. Derfor må vi alltid etterstrebe å være en solidarisk og antirasistisk bevegelse. Ellers er vårt nei nesten ikke verdt noe.

2026 åpnet med noe så sjeldent som et lærestykke i småstaters evne til maktpolitikk.

Svartmalingen av akutt sårbarhet for Norge sprekker i dagslys.

I stedet for å legge alle eggene i en kurv, slik vi har gjort med Nato, og slik ja-sida vil at vi skal gjøre med EU, bør vi tenke strategisk og fleksibelt, skriver Heming Olaussen.