På denne ukas klimamøte i FN har ikke EU kunnet vise til troverdige ambisjoner i klimapolitikken.
Et sentralt argument for ja-sida i norsk EU-debatt har de siste årene dreid seg om en unionens klimapolitikk. Denne har med sine mål ofte blitt beskrevet som offensiv – ikke bare i forhold til norsk politikk på området, men også i en global sammenheng. Dette argumentet har imidlertid mistet mye av sin potens de siste årene, og får et ordentlig skudd på baugen når verdens land denne uka har møttes til klimamøte i FN.
Nettavisen Politico skriver nemlig at EU her vil stå på sidelinjen, og at et tap av en tidligere troverdighet i klimapolitikken dermed går særlig utover to ting. Den ene er unionens rolle som en viktig alliansepartner for utviklingsland, spesielt overfor øystater der klimatrusselen er helt eksistensiell. Den andre er handlekraften i møte med Kina, der utslippsmålene tidligere har gitt EU et fortrinn når det gjelder å presse den asiatiske stormakten til å oppfylle internasjonale klimaforpliktelser.
EUs «grønne bølge» er historie
EU har i dag som mål å kutte egne utslipp med 55 prosent fra 1990-nivået til 2030. Dette målet er en forlengelse av den såkalte «European Green Deal» fra 2020, som slår fast at unionen skal være utslippsnøytral innen 2050. Dette er en viktig del av bakgrunnen for at EU har blitt sett på som progressive i klimapolitikken, og at en slags «grønn bølge» har blitt beskrevet som en del av unionens utvikling rundt det siste tiårsskiftet.
Medlemslandene har imidlertid ikke evnet å følge opp verken EU eller FNs klimamål på en tilstrekkelig måte, og en offensiv tilnærming i klimapolitikken har nå også møtt motstand innad i unionen. Her har det vært viktig at land som Tsjekkia og Polen har begynt å føre politikk som står i strid med dette. Men også store og mektige medlemsland som Frankrike, med president Emmanuel Macron i spissen, har stått i veien for at EU nå kunne blitt en mer progressiv kraft på klimaområdet. Både Tyskland og Italia sto nylig sammen med Frankrike i å blokkere en avgjørelse på EU-nivå i å forplikte unionen til å kutte utslippene med 90 prosent innen 2040 i Ministerrådet. Et tilsvarende vedtak ble nylig gjort i Europaparlamentet.
Dette utgjør bakteppet for at kommisjonspresident Ursula von der Leyen ikke kan vise til nye forpliktelser, og heller ikke en beviselig fremgang i utslippskuttene, i sin tale i FNs hovedkvarter i New York. Her er lite annet enn intensjoner som nå har fått mindre troverdighet.
Klima havner i andre rekke
Det er ingen tvil om at klimapolitikken nå er blitt mindre viktig for EU, og selv om det til dels henger sammen med interne uenigheter og fremveksten av høyrepopulisme, skjer det også i forlengelsen av at unionen står i en annen politisk situasjon enn rundt tiårsskiftet. Prioriteringene er blitt annerledes. Politico peker på energikostnader og industridød som en viktig del av bakgrunnen for dette, i tillegg til den massive opprustningen som nå finner sted i mange europeiske land.
EU mister dermed et tidligere trumfkort der unionen har kunnet vise seg som mer ambisiøs aktør enn Kina og USA i klimapolitikken. Av den grunn så for eksempel små øystater til EU da for å presse på for at målene i Paris-avtalen skulle oppfylles. Nå er dette blitt snudd på hodet, og opp mot COP30-konferansen i november ser det ut til at de samme statene ser mot Kina. Kina anses av dem i større grad for å ha en interesse i å holde Paris-avtalen i live, selv om landet ligger dårlig an til å nå klimamålene. EU vil imidlertid ha lite troverdighet i møte med Kina om målene, som forventet, ikke nås i løpet av de neste årene.
Stort bilde i toppen: (Copyright © United Nations)
