Med vinterferie i Trøndelag denne uken, har vi og mange andre hatt ekstra muligheter til å dra ut på tur og oppleve noe av naturen rundt oss. Her i Stjørdal har vi en skjerv av Skarvan og Roltdalen nasjonalpark, som strekker seg videre i Meråker, Tydal og Selbu. Et vernet område på 441 kvadratkilometer med myr, gammelskog og berg – bekker, elver og vann. Med andre ord flott trøndersk skog- og fjellnatur.

I verneområder som en nasjonalpark skal naturen være beskyttet mot utbygging. Det er avgjørende for å bevare naturmangfoldet og gi oss de gode friluftsopplevelsene også i fremtiden.

Et av de mest oppsiktsvekkende forslagene i EU-kommisjonens energinettpakke, som i år skal behandles av parlamentet og rådet, er derfor at medlemslandene ikke skal kunne utpeke store områder der utbygging av fornybar kraft og nett hindres av miljømessige årsaker, herunder vern av landskapet.

Det åpnes for unntak hvis det kan dokumenteres at områdevernet er nødvendig for å unngå irreversibel skade som ikke kan kompenseres, men miljøinteressene pålegges en streng bevisbyrde. Forslaget fra kommisjonen er et alvorlig inngrep i nasjonale myndigheters adgang til å forvalte naturen gjennom verneområder. Dessuten er det vanskelig å se at dette er forenlig med forpliktelsene i naturavtalen fra Montreal om å verne mer natur.

På tirsdag var det frist for Energidepartementets høring om EUs nettpakke, nærmere bestemt EU-kommisjonens forslag til ny forordning om transeuropeisk energiinfrastruktur og direktiv om effektiviserte konsesjonsprosedyrer. EU-kommisjonen vil bygge ut strømnettet raskere med flere overføringsforbindelser, og samle mer makt hos seg selv og energibyrået Acer. Nettpakken omfatter også infrastruktur for hydrogen og gass.

Gjennom fornybardirektivet har EU allerede satt tidsfrister for konsesjonsbehandling, pålagt akselerasjonsområder for kraftutbygging med unntak fra krav om miljøkonsekvensutredning og fastsatt fornybar kraft som en overordnet samfunnsinteresse.

Nettpakken går nye steg videre i å flytte myndighet til EU-nivået. Kommisjonen vil fjerne muligheten for at landene i sin praksis kan begrense prinsippet om at fornybar energi og infrastruktur er en overordnet interesse, og dette fortrinnet for fornybar energi skal også gjelde andre interessekonflikter enn miljø.

Nå settes det enda flere tidsfrister, også før selve konsesjonsbehandlingen starter. Kommisjonen sier rett ut at hensikten er å redusere tiden som brukes på miljøutredninger. Dersom myndighetene ikke svarer innen tidsfristen blir et prosjekt automatisk godkjent – også utenfor de utpekte akselerasjonsområdene.

Miljøbevegelsens klimanettverk CAN Europe har reagert kraftig på dette. I den norske høringen er både Motvind og Kommunenes sentralforbund tydelige på at de ikke støtter tidsfristene og automatisk godkjenning. KS skriver: «Dette vil kunne bidra til redusert kvalitet i saksbehandlingen og økt konflikt knyttet til nettutbygging.»

KS er dessuten bekymret for at «forslagene kan innebære redusert lokal innflytelse ved større prosjekter». Det er en berettiget bekymring. EU-kommisjonen ønsker å ha definisjonsmakten over behov og utvikling av strømnettet.

Kommisjonen vil ha myndighet til å bestemme det energiscenariet som skal legges til grunn for nettutviklingsplaner, identifisering av infrastrukturbehov, nytte-kostnadsanalysen og kostnadsfordelingen for prosjekter.

Basert på scenariet fra kommisjonen og en metode som utarbeides av Acer, skal det lages en rapport som identifiserer mangler i infrastrukturen på europeisk nivå. Kommisjonen får en bred myndighet til å følge opp dette, og kan ved behov iverksette en prosess for å finne prosjekter som kan tette «hullene» i nettutviklingsplanen.

Statnett er kritisk. I høringsuttalelsen skriver de at «det europeiske scenariet kan ikke alene være førende i den nasjonale nettutviklingsplanen», og at de «ser ikke verdien av at kommisjonen får mulighet til å initiere prosess for nye prosjekter».

EUs myndighet stanser ikke med dette. Acer har en sterk rolle i oppfølgingen EUs prioriterte prosjekter. Reguleringsmyndighetene som RME, som er uavhengig av nasjonale regjeringer, skal sørge for gjennomføringen. Ved en forsinkelse over 26 måneder kan EU-kommisjonen sammen med medlemslandet utlyse et anbud om bygging av prosjektet.

Motvind treffer godt når de beskriver nettpakken som «en betydelig maktforskyvning fra nasjonalt og lokalt nivå til overnasjonale strukturer». For Norges del reiser nettpakken spørsmålet om videre integrering i EUs energiunion i det hele tatt er relevant for EØS-avtalen.

Nettpakken gjør endringer blant annet i Acer-forordningen og elmarkedsdirektivet. Rettsaktene inngår i EUs fjerde energipakke som regjeringen har utelukket EØS-innlemmelse av i denne stortingsperioden. Tidligere versjoner av infrastrukturforordningen har ikke blitt tatt inn i EØS-avtalen.

Regjeringens posisjon til nettpakken vil vise om den mener alvor med å beholde handlingsrom på energiområdet.

Teksten er trykt i Klassekampen 21. februar 2026.