Vi trenger ikke EU for å fortelle oss at det er klokt å ha tette vinduer.
EU vedtok i 2024 sitt tredje bygningsenergidirektiv. Utgangspunktet er bra: Man ønsker at hus (boliger, offentlige bygg, industribygg) skal være mer energieffektive, dvs. at de skal være tette og bruke så lite energi som mulig til oppvarming osv.
Dette er målsettinger Norge har delt lenge, og det er iverksatt en rekke tiltak, både privat og offentlig, så som forbud mot oljefyring etc. I Norge varmes dessuten de fleste bygninger opp av fornybar energi, dvs. vannkraft.
Vi trenger altså ikke EU for å fortelle oss at det er klokt å ha tette vinduer.
Problemet er at EU – sin vane tro – mener at alt som passer i Valencia også passer i Vestfold! Sagt på en annen måte: EUs prinsipp – at «one size fits all» – er ubrukelig. Det er sjølsagt ikke de samme naturgitte forutsetninger mht. vær, vind og sol i Norge som i Sør-Europa. Det burde ha konsekvenser for hvordan man tenker om hva som skal til for at bygninger skal være energieffektive. Men i EU må alt være likt.
Norge er som kjent med i EØS – EUs indre marked. Dermed må regjeringa og Stortinget forholde seg til mange av direktivene og forordningene som kommer fra EU. Dette direktivet (direktiv 2024/1275) er en del av EUs klimapakke («Fit for 55"), og skal opp til behandling i Stortinget i 2026, etter at det nå har vært på høring.
Regjeringa skriver sjøl i høringsdokumentet at det er betydelige forskjeller på Norge og de fleste EU-land. I EU fyrer mange med olje og gass. Utslippene fra norske bygninger utgjør om lag 1 prosent av Norges samla utslipp. I tillegg har Norge noen av de strengeste energikravene for bygninger i Europa.
Skjerpede krav til hus
Så da burde kanskje saken være biff? Å nei. Arbeiderpartiet har gjort det til en dyd å gjøre som Brussel sier – vi har «etterslep» på å vedta EU-direktiver, og EU kan jo bli misfornøyde med oss. Høyre og Venstre er i samme gata. Det er dermed høyst usikkert hva som blir resultatet av denne saken i Stortinget.
Hvem skal betale disse kostnadene? Det sier ikke EU noe om. Det sier heller ikke regjeringa i høringsbrevet.
Direktivet stiller en rekke krav både til nye og gamle bygninger av ulike typer. Og kravene skjerpes med årene fram mot 2030. For nye bygninger kan dette kanskje være mindre problematisk, men spesielt for eldre boliger vil dette kunne bli svært kostbart.
Organisasjonen Huseierne har, på basis av EU-direktivet, beregnet at ca. 200.000 eneboliger og tomannsboliger i Norge vil måtte oppgraderes innen 2030. Tiltakene som vil måtte gjøres (etterisolering, vindusbytte, varmepumper, solceller og annet) vil ha en prislapp på ca. 400.000 kroner pr. boenhet. Norges Bank har beregnet kostnadene til ca. 450.000 kr (Norges Bank Staff Memo 7/2024).
Hvem skal betale disse kostnadene? Det sier ikke EU noe om. Det sier heller ikke regjeringa i høringsbrevet. Det er slett ikke alle som har råd til en slik kostnad. Og i utleiemarkedet veit vi jo hvem som til sjuende og sist må betale regninga – leietakerne.
Norge bør si nei
Regjeringa stilte seg tidligere tvilende til at dette direktivet i det hele tatt er EØS-relevant, da det ikke omhandler noen form for grensekryssende tjenester – noe som er det grunnleggende kriteriet for om det EU vedtar har noe med EØS-avtalen å gjøre.
Vi i Nei til EU mener Norge burde stå på dette standpunktet, og avvise direktivet på dette grunnlaget. Hvis man ikke avviser på dette grunnlaget, bør man reservere seg mot det ved å legge ned veto. Det er det som kjent hjemmel for i EØS, sjøl om EU-tilhengerne på Stortinget og i regjeringa alltid kvier seg for å bruke dette legitime tiltaket.
Vi i Nei til EU mener Norge burde kunne avvise direktivet, men på egen kjøl ta i bruk de delene av det som vi måtte finne hensiktsmessig, samtidig som man skjermer befolkninga og næringslivet for økte kostnader. Man behøver ikke hoppe fordi EU sier «hopp». Man kan tenke sjøl, og opptre som den sjølstendige staten Norge faktisk er, utenfor Den europeiske union.
Stort bilde i toppen: Heming Olaussen, tidligere leder i Nei til EU. (Foto: Eivind Formoe)
