EU-kommisjonen la i mars fram et forslag om å etablere det såkalte 28. regimet. Bak dette obskure navnet finner man en intensjon om å styrke EUs konkurransekraft, nærmere bestemt gjennom å gjøre det enklere å etablere nye selskaper. Men det skjuler seg også betydelige trusler mot rettigheter for arbeidstakere i Europa, nasjonale reguleringer og kampen mot useriøse og kriminelle aktører.

Hva er det 28. regimet?
Det 28. regimet har flere navn. I Brussels korridorer omtales det like gjerne som «EU Inc.», og i norske medier har det gjerne blitt kalt «EUs gründerlov». Tallet 28 kommer i forlengelsen av antallet på EUs medlemsland, som det altså er 27 av, og viser til at forslaget innebærer en egen bedriftslovgivning utformet av EU som skal eksistere uavhengig av medlemslandenes egne regelverk.  

Ifølge kommisjonspresident Ursula von der Leyen skal dette bøte på fragmentering i EUs indre marked. Problemet er ifølge henne at nasjonale reguleringer gjør det for komplisert å etablere og oppfostre innovative selskaper. At det nye regelverket gjør det enklere å etablere selskaper er tydelig. Registreringsprosessen skal ikke ta mer enn 48 timer, og en nyetablering skal kunne godkjennes innen fem dager.

Særlig fra svensk hold har dette vakt bekymring for at det i større grad åpner for at useriøse aktører får operere. Det klare formålet om å redusere risikoen ved å etablere nye selskaper vil også kunne føre til at offentlige sikkerhetsnett blir pålagt en større byrde om et selskap ikke lykkes. Det største strukturelle problemet med dette nye regelverket knytter seg imidlertid først og fremst til hvordan registreringen flytter makt fra nasjonale reguleringer, særlig på det arbeidslivspolitiske og skattepolitiske området.

Opprinnelseslandsprinsippet i ny drakt
I utgangspunktet kan det 28. regimet fremstå harmløst når det gjelder disse politikkområdene. Kommisjonens forslag innebærer nemlig ikke noen harmonisering av medlemslandenes arbeidslivs- og skattepolitikk, og det slås fast at problemstillinger som ikke omfattes av forslaget skal reguleres av nasjonal lovgivning. Selv om mangelen på en direkte overnasjonal inngripen umiddelbart kan få dette til å fremstå uproblematisk, finner vi grunnlaget for det største problemet med det 28. regimet akkurat her. Dette problemet knytter seg til at aktører kan velge å etablere et selskap i et land med svake arbeidslivs- og skattereguleringer, og dermed få disse til å gjelde også i andre land der selskapet ender opp med å operere i.

Med det er vi blant annet vitne til et gjenferd av et kontroversielt lovforslag som ble skrotet for 20 år siden. Det såkalte opprinnelseslandsprinsippet var da i utgangspunktet en del av det såkalte tjenestedirektivet, og postulerte at et selskap som tilbyr tjenester i et annet EU/EØS-land kunne følge hjemlandets regler. Etter store protester ble ikke dette prinsippet en del av tjenestedirektivet likevel, men nå er det altså tilbake i ny drakt som en fundamental del av det 28. regimet. I realiteten foreslår kommisjonen et smutthull som selskaper kan utnytte til å omgå uønskede reguleringer. I tillegg til lønns- og arbeidsvilkår vil også ansattes representasjon i bedriftsstyrer kunne trues ved at selskap opprettes i land der det ikke er noe krav om dette. Selskaper kan også omgå skatteregler gjennom å opprette postboksselskaper i land med lavere skatter og svakere reguleringsmekanismer.

Kontrollmekanismer settes ut av spill – mer makt går til selskapene
Når etableringsprosessen kommisjonen legger opp til i det 28. regimet er såpass enkel, kommer det neppe på som en overraskelse at kravene til selskapene ikke er spesielt strenge på flere viktige områder. Kontrollmekanismer som medlemslandene har sittet på tidligere settes ut av spill når et selskap etableres i EU Inc.

Dette gjelder i stor grad plikter utenlandske selskaper har hatt til å gi informasjon om sin virksomhet i et annet land. Selskaper som er registrert i det 28. regimet i andre land, er ifølge regelverket for eksempel ikke påkrevd å offentliggjøre antallet ansatte eller å ha en fysisk tilstedeværelse i disse landene. Slik informasjon kan være et viktig utgangspunkt for tiltak mot sosial dumping.

Med det er det tydelig at kommisjonens forslag om det 28. regimet flytter makt enda lenger fra folkevalgte organer til næringsaktører. Dette følger naturlig av at store selskapers lobbyvirksomhet har vært en viktig del av kulissene i oppløpet til forslaget. Dette har skjedd gjennom den såkalte EU Inc.-koalisjonen, som i all hovedsak er svært fornøyd med dette nye regimet.

Lovordene om mer konkurransekraft og innovasjon skygger over mye av hva det 28. regimet faktisk innebærer. Store selskaper kan opprette postboksselskaper og omgå viktige nasjonale reguleringer, og useriøse aktører får mer spillerom. Folkestyret og fagbevegelsen i medlemslandene sitter igjen som taperne.

Denne teksten er i stor grad basert på en artikkel skrevet av Kenneth Haarr i Corporate Europe.