Feide om fisken

Det har vært en tung start på året for de tradisjonsrike irske fiskebyene som Killybegs på nordsiden av Donegalbukten og Castletownbere på sørspissen av den grønne øya i Cork.

Da EUs ministerråd i midten av desember fastsatte fiskekvotene for 2026 ble Irlands kvoter redusert med omtrent en tredjedel.

Organisasjonen for irske fiskeprodusenter (IFPO) beskriver konsekvensene som «katastrofale» for tradisjonelle fiskehavner langs kysten. Det direkte inntektstapet anslås til 1,1 milliarder kroner (94 millioner euro), og over det dobbelte med økonomiske ringvirkninger for kystsamfunnene. IFPO mener EUs felles fiskeripolitikk har sviktet, og at kvotefordelingen er «symptomatisk for et grunnleggende urettferdig system der store medlemsland og store konsern kan diktere hva som skjer med den irske fiskeindustrien.» (Marine Times News 13.12.2025.)

Gjennom den felles fiskeripolitikken er det EU som har råderetten over fisken i medlemslandenes eksklusive økonomiske sone, som strekker seg ut til 200 nautiske mil. En råderett som havretten ellers legger til kyststatene, og som Norge fortsatt har i behold.

Som øystat har Irland en betydelig økonomisk sone, og garantier for tilgang til egne fiskeressurser var viktig for irene da landet ble medlem av EU i 1973. Den såkalte Haag-preferansen, som ble etablert tre år senere, skulle sikre fortrinnsrett til fiske i eget farvann selv om de totale fangstkvotene i EU-havet ble redusert. Denne garantien ble på ministerrådets møte i desember kastet over bord. Et blokkerende mindretall med Frankrike, Tyskland, Polen, Nederland og Belgia hindret at Irland i det hele tatt kunne fremme sitt krav.

Kvotekuttene bunner i mange tiår med overfiske. Etter brexit har dessuten EUs havområder blitt mindre, som gjør fordelingen av de gjenværende ressursene enda mer tilspisset. Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) har anbefalt kraftig reduksjon i uttaket av flere fiskeslag som makrell, kolmule, tunge og torsk. Irland reagerer på at EUs fordeling av de reduserte kvotene ikke tar hensyn til deres situasjon som kyststat.

Fra Dublin beskriver regjeringen vedtaket som et svik. Mens den irske fiskeflåten i år kan fiske 28 tonn med tunge, kan belgiske trålere ta opp rundt 400 tonn av den samme fisken utenfor Irlands kyst. Lederen for fiskernes organisasjon i Killybegs, Ciarán Doherty, setter ord på den uretten mange nå føler: «Vi vil ha omtrent 14–20 dager til sjøs... I mellomtiden vil vi se på andre EU-land som fisker i våre farvann hele året.» (RTE 28.12.2025.)

Norge har utenfor EU en egen forvaltning av fiskeressursene. Dessuten opptrer Norge på egne vegne i internasjonal hav- og fiskeripolitikk og kan selv inngå fiskeriavtaler. Dette er særlig viktig fordi Norge og EU på mange måter har motstridende interesser. Mens Norge er en kyststat, er EUs modus operandi å begrense kyststatenes rettigheter, som vi nå ser ramme Irland.

EU har en selvforsyningsgrad av sjømat på bare 38 prosent. EU har derfor høy import, mens Norge har store fiskeressurser i forhold til folketallet og eksporterer det meste av fangsten. EU har dessuten en fiskeflåte som er for stor, og som er på jakt etter fisk i andre farvann.

De siste årene har motsetningene mellom EU og Norge om tilgang til fiskeressurser spisset seg til på flere måter. EU fastsatte på egen kjøl kvoter for torsk i fiskevernsonen ved Svalbard, selv om dette er kvoter som Norge bestemmer. Først etter tre år med forhandlinger ble Norge og EU i november 2024 enige om en avtale.

Nå er EU misfornøyd med fiskeriavtalen for Barentshavet som Norge og Russland landet i desember, der begge partene viser til kyststatenes råderett og avviser at EU kan ha noen myndighet i forvaltningen av den nordøst-arktiske torsken.

Både EU-kommisjonen og medlemslandene har kommet med enda kraftigere reaksjoner på den avtalen om makrellen i Norskehavet som Norge har inngått med Storbritannia, Island og Færøyene. Fra EUs side trues det med handelsrestriksjoner og begrensinger i adgangen til havner. EU peker på at makrellavtalen ikke er bærekraftig, og det er en realitet at kvoten er satt langt over forskernes anbefaling. På en annen side er torskekvoten i den norsk-russiske fiskeriavtalen satt historisk lavt, på det laveste nivået siden 1991, for å bygge opp bestanden.

I det hele tatt er EUs argumentasjon om bærekraftig forvaltning lite troverdig. Overfiske i eget farvann har ført til at 20 prosent av fangsten hos fartøy fra EU-land tas gjennom fjernfiske i andre deler av verden, ifølge EU-kommisjonens egne tall.

Fartøy fra særlig Spania og Frankrike har en omfattende fangst av tunfisk i Det indiske hav. Overfisket av verdifulle bestander som storøyd og gulfinnet tunfisk er grundig dokumentert. En undersøkelse fra gravenettstedet Follow the Money i fjor viste hvordan EU gjennom fiskeriavtaler, bistandspenger og lobbyisme motarbeider mer bærekraftige kvotereguleringer i kyststatene.

Teksten er trykt i Klassekampen 10. januar 2026.