Faksimile fra Klassekampens spalte "Orientering" 03.02.24.

Som fisken i garnet

Markedsomsetningen av fiskekvoter kan lage backlash for handlingsrommet i EØS-avtalen.

Høringen på Stortinget denne uken om regjeringens kvotemelding synliggjorde hvor problematisk det er med et marked for kjøp og salg av kvoter på det som er og skal være fellesskapets ressurser.

EØS-avtalen har unntak fra hovedreglene om markedshandel når det gjelder fiskeriforvaltning. Dermed har Norge mulighet til å forvalte fiskeressursene til det beste for verdiskapningen i norske fiskerier og for kyst- og fjordsamfunnene som er bygd opp basert på avkastningen fra havet.

 

Det burde bekymre alle stortingspartiene at markedsomsetningen har ført til så høye kvotepriser at bare et fåtall norske aktører kan betale prisen, og nesten ingen i Nord-Norge. Frislippet kan dessuten lage backlash for handlingsrommet i EØS-avtalen. Spørsmålet som melder seg, og kan fatte EØS-tilsynet ESAs interesse, er hvorfor fiskeriforvaltningen skal være unntatt fri flyt mellom landene hvis systemet uansett er markedsbasert. Ved å unnlate å bruke redskapene i deltakerloven og havressursloven, kan politiske styringsmuligheter forsvinne i markedets garn.

Dagen før fiskeri- og havminister Cecilie Myrseth presenterte kvotemeldingen 12. januar, falt det en avgjørelse i EU-domstolen som med all tydelighet viser at EU er ute av kurs hvis unionen skal ha en bærekraftig fiskeripolitikk. Ifølge den internasjonale miljøorganisasjonen ClientEarth, som har spesialisert seg på å føre rettssaker, er 87 prosent av bestandene i Middelhavet overfisket, og en tredel av bestandene i Det nordøst-atlantiske havet. Det til tross for at EU i den felles fiskeripolitikken i 2013 satte som mål å stanse overfisket i Europa innen 2020.

Saken for EU-domstolen handlet om at EU-rådet, der medlemslandenes regjeringer møtes, ikke respekterer vitenskapelige anbefalinger når de årlige fangstkvotene blir fastsatt. For eksempel ble en anbefaling om ingen fangst av torsk ikke fulgt opp. Miljøinteressene tapte saken. EU-domstolens konklusjon er at ingen regler er brutt, og at rådet har en stor fleksibilitet i hvordan målene for fiskeripolitikken skal nås.

 

På 1990-tallet skjedde det EU-tilpasninger av den norske fiskeripolitikken, både på grunn av EØS-avtalen og for å foregripe et EU-medlemskap som det ikke ble noe av. Mens Norge har rike fiskeressurser i forhold til folketallet, og eksporterer det meste av fangsten, er EU i motsatt situasjon med knappe fiskeressurser i egne farvann og høy import av fisk. EU har i tillegg en fiskeflåte som er for stor, og som derfor er på jakt etter fisk i andre farvann. For at Norge skal selge fisk til EU, har EU krevd at EUs flåte får fiske i norske farvann. Dette tilspisset seg ytterligere etter brexit, da EU mistet betydelige havområder og fiskerettigheter.

Norge har fortsatt fiskeripolitisk handlefrihet på to viktige områder: Forvaltningen av fiskeressursene er, som nevnt, et norsk ansvar som er hjemlet i havressursloven. Og Norge kan opptre på egen hånd i internasjonal hav- og fiskeripolitikk. Det siste er særlig viktig fordi Norge og EU på mange måter har motstridende interesser. Mens Norge er en kyststat, slåss EU for å begrense kyststatenes rettigheter. 

 

Selv om fiskeripolitikken i utgangspunktet skulle være utenfor EØS-avtalen, gjelder de fire friheter fullt ut i fiskerinæringen på land, for industri og foredling, samt i fangstleddet og for fiskeoppdrett. For eksempel er mannskaper på fiskefartøy underlagt reglene om fri flyt av arbeidskraft, der utviklingen har vært at fagorganiserte fiskere erstattes av utenlandsk arbeidskraft uten tariffavtale. 

Avfolkingen langs kysten i Nord-Norge og spesielt i Finnmark, der fiskerinæringen har vært helt avgjørende, har flere årsaker, men endringer i fiskeripolitikken står sentralt. En av de viktigste er sannsynligvis kvotehandelen med fangstrettigheter til fisk, som tidligere ble tildelt på demokratisk vis. Verdifulle kvoterettigheter er nå konsentrert hos få aktører. Helt sentralt er dessuten at plikten til å levere fisk til lokalsamfunnene i nord (leveringsplikt), er erstattet av en mulighet til levering (tilbudsplikt). Dette er en endring sterkt preget av markedslogikken i EUs fire friheter.

 

For fiskeindustrien betyr EØS-avtalen at industriell bearbeiding av norskfanget fisk for eksport til EU straffes gjennom tollsatser, mens råfisk har lav eller ingen toll. Resultatet er at fisken går til Danmark og Polen for videre bearbeiding der. Det er beregnet at eksporten av råvarene skaper rundt 20 000 arbeidsplasser i EU, og innebærer tilsvarende tap av tusenvis av arbeidsplasser i Distrikts-Norge.

Til sammenligning er det ingen toll eller kvoter på sjømat i brexit-avtalen mellom Storbritannia og EU, heller ikke på bearbeidede fiskeprodukter. Avtalen har også regler om tekniske handelshindringer og om veterinære forhold, der målet er at det ikke skal være unødvendige barrierer for handelen.

Handelsavtalene EU har inngått med Canada og Japan gir også over tid nesten full tollfrihet på sjømat. I en gjennomgang av avtalene skriver Menon Economics: «Sett opp mot EØS-avtalen vil disse avtalene derfor kunne gi bedre tollvilkår for norske eksportører til EU.» (Menon-publikasjon nr. 61/2019.) Det er ikke en fullstendig harmonisering med EUs regelverk på det veterinære området, men for eksempel skal Canda og EU strømlinjeforme importen der det er viktigst. Det skal da ikke være behov for å klarere om varen følger gjeldende veterinære bestemmelser på grensen.

Det er ingen grunn til at Norge ikke kan fortsette å eksportere sjømat uten grensekontroll til EU med et annet handelsregime enn EØS-avtalen. Det er akkurat dette Færøyene gjør. Som for Norge går over 60 prosent av fisken deres til EU. Færøyene eksporterer uten veterinær grensekontroll, og er verken EU-medlem eller del av EØS-avtalen.

Teksten er opprinnelig trykt i Klassekampen 3. februar 2024.

Stort bilde i toppen: Faksimile fra Klassekampens spalte "Orientering" 03.02.24.

reLATERT

Se alle arrangementer

Høring: – Krever slutt på kjøp og salg av fiskekvoter

30. jan. 2024

– Nei til EU vil understreke viktigheten av at vi har unntak fra EØS-avtalen når det gjelder fiskeriforvaltning, sa Sofie Axelsen Osland i høringen om kvotemeldingen.

Brusselbobla

21. jan. 2024

Skal Nupi endre navn til Norsk utenrikspolitisk propaganda institutt?

30 år med kostbar EØS-avgift

04. jan. 2024

Alle nordmenn over 20 år må betale ca. kr 9000 i «EØS-avgift» fram til 2028.

Ja til vaksiner og selvråderett på helseområdet

03. jan. 2024

Helse bør styres av norske politikere, men det utelukker ikke samarbeid med andre land.

Gaven fra Gro

03. jan. 2024

Etter 30 år er EØS-avtalen forundringspakken som færre og færre vil beholde.

Informasjonskampanje om EU og EØS

21. des. 2023

Fylkeslaget i Møre og Romsdal starter informasjonskampanje.

Sikkerhet og beredskap

18. des. 2023

Notat fra Nei til EUs folkestyreutvalg nr. 2 2023.

Balansekunst på slakk strømledning  

11. des. 2023

Forventningene til Strømprisutvalget har vært store. Men rapporten Balansekunst gir ingen svar på hva som kan og må gjøres med strømpriskrisa som rammer folk og næringsliv.

Balansekunst på markedets premisser

28. nov. 2023

EØS-avtalen kan åpne for frikobling av strømprisen fra markedsregelverket til EU. Men dette hadde ikke Strømprisutvalget «tid og kapasitet» til å vurdere!

Forsvar arbeidsmiljøloven og innleieforbudet mot ESA! 

21. nov. 2023

Uttalelse fra Nei til EUs rådsmøte 19. november 2023.

Forsiktig utenriksminister på glatt føre

15. nov. 2023

Utenriksminister Espen Barth Eide sa i sin redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker at han ikke vil kutte svinger. Enn så lenge bruker han bare blinklyset.

Politiske krafttak må til

14. nov. 2023

Det er ikke lenger omstridt at de to siste utenlandskablene har vært utslagsgivende for strømprisen. Det kontroversielle består nå i hvilke politiske grep som er mulige.