Fornybardirektivet gir høy risiko for uforsvarlig saksbehandling

NEI TIL EUs HØRINGSINNSPILL VEDRØRENDE FORNYBARDIREKTIVET (PROP. 137 S (2024–2025))

Til Energi- og miljøkomiteen, 2. mai 2025

Nei til EU viser til proposisjon 137 S (2024–2025) vedrørende EUs fornybardirektiv 2018 og utkast til beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen. Nei til EU har følgende innspill:

• Fornybardirektivets tidsfrist medfører høy risiko for uforsvarlig saksbehandling. 
• Nei til EU mener det er uklokt å innføre et direktiv som fastholder opprinnelsesgarantiordningen.
• Det er en nær sammenheng mellom fornybardirektivet og forordningen om energiunionens styringssystem. Nei til EU mener EU fjerde energipakke må behandles samlet, for å belyse konsekvensene på best mulig vis, og ikke stykkevis og delt slik regjeringen nå foreslår.
• Endring i EØS-komiteens beslutning må bety ny stortingsbehandling.

HØY RISIKO FOR UFORSVARLIG SAKSBEHANDLING 

Fornybardirektivet pålegger i artikkel 16 en frist på bare to år for behandling av ny fornybar energi, fra vindkraft og solanlegg til vannkraft. Fristen gjelder både for produksjonsanlegg og anlegg som er nødvendig for nett-tilknytning. For små anlegg er tidsfristen bare ett år, og det samme for kapasitetsutvidelse av eksisterende anlegg. Ved «ekstraordinære omstendigheter» kan fristen forlenges opptil ett år, men det ligger i ordlyden at terskelen for dette er høy.

Nei til EU vil peke på at det i dag ikke er en tidsfrist for konsesjonsbehandling av kraft i Norge. Vanlig behandlingstid for et vindkraftprosjekt har for eksempel vært omkring seks år. Det er opplagt en motsetning mellom rask saksbehandling og et best mulig kunnskapsgrunnlag med involvering av berørte interesser.

Da Riksrevisjonen i 2014 gjorde en omfattende undersøkelse av konsesjonsbehandling for fornybar energi, fant de at vindkraftsaker tar i snitt 5,5 år, småkraftsaker 3,7 år og store vannkraftsaker 7,9 år. Siden har det vært et betydelig påtrykk om å redusere behandlingstiden, ofte med henvisning til regler og praksis i EU, som i Energikommisjonens rapport Mer av alt raskere (NOU 2023:3). NVE har oppgitt at deres typiske tidsbruk i vindkraftkonsesjoner nå er innenfor to år.

Nei til EU mener en så rask konsesjonsbehandling gir høy risiko for at man ikke oppnår reelle demokratiske prosesser og gode nok konsekvensutredninger. I behandling av søknaden skal det være både høring og befaring, og det er ofte snakk om ekspropriasjon av grunn. For å få saken godt nok opplyst kan det være behov for tilleggsutredninger, som så skal ut på høring. Er samiske interesser berørt, skal Sametinget og reinbeitedistriktene involveres utover den vanlige høringen.

Det opplyses i proposisjonen at «norske energimyndigheter gis mulighet til å forlenge tidsfristen for konsesjonsbehandling med inntil ett år, når det foreligger konsultasjonsplikt med samiske interesser» (side 7). Dette er en forbedring i forhold til direktivets bestemmelser for å ivareta samiske interesser, som viser at handlingsrommet kan være større i EØS-avtalen enn ved EU-medlemskap, men avbøter ikke de generelle problemene med tidsfristen som vi har pekt på.

Energidepartementet vurderer at kommunenes planprosesser er unntatt fra tidsfristen. Direktivteksten er derimot bredt formulert, og sier fristen gjelder «alle relevante kompetente myndigheters prosedyrer» (artikkel 16 pkt. 4). Siden juli 2023 er kommunene planmyndighet for vindkraftanlegg på land. I og med at områdeplan er nødvendig for konsesjonsbehandlingen av vindkraft, er det en tvilsom tolkning at denne planprosessen er helt unntatt når formålet med direktivet er raskere konsesjonsprosesser. Direktivet gir bare unntak for klageadgang og søksmål. I behandling av vindkraft legges det nå som kjent opp til en parallell prosess, der en kommunes områderegulering samordnes med søknaden om konsesjon. Også på denne måten slår tidsfristen inn i den kommunale planprosessen når konsesjonssøknaden behandles samtidig.

En områdeplan tar normalt flere år å behandle og vil dessuten kreve mer tid om planområdet ikke allerede er avsatt til bebyggelse i kommuneplanens arealdel. Fornybar kraft som krever store areal er som regel komplekse saker, ofte med flere interessekonflikter. Når man legger opp til parallelle prosesser for kommunene og NVE vil dette virke inn på kommunens reelle planavklaring og beslutning. Dette vil påvirke muligheten til å ivareta et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag i samsvar med ulike lovpålagte regler - blant annet forskrift om konsekvensutredning og naturmangfoldloven. Hvis kommunen settes under urimelig tidspress for å ta en beslutning er det risiko for at planavklaringen vil fremstå som en skinnprosess. Det kan føre til avmaktsfølelse for lokalsamfunn og berørte parter.

Nei til EU mener at selv om noen saker er enkle og kan behandles raskt, er det i de fleste tilfeller ikke troverdig at det kan foretas en forsvarlig saksbehandling med en tidsfrist på to år.

Hvis direktivet innlemmes i EØS-avtalen, skal ESA håndheve tidsfristen. Overtredelse av tidsfristen vil da være brudd på Norges EØS-forpliktelser. Direktivet trenger ikke ha særskilte bestemmelser om konsekvensene, dette følger av det generelle håndhevingsystemet.

Det heter i proposisjonen at «Energidepartementets vurdering er at det ikke er nødvendig å gjøre endringer i lov eller forskrift for å gjennomføre disse kravene» (side 15). Uavhengig av om det gjøres endringer i lovverket eller ikke, vil kravene gjelde for norske myndigheter dersom direktivet innføres i EØS. Nei til EU mener departementets vurdering tilslører konsekvensene av direktivet, og medfører høy risiko for at ESA vil anse gjennomføringen av direktivet som utilstrekkelig.

PÅLEGGER OPPRINNELSESGARANTIORDNINGEN

Fornybardirektivets artikkel 19 pålegger at ordningen med opprinnelsesgarantier skal fortsette. Ordningen utvides til å omfatte ikke bare elektrisitet, men også andre energikilder som hydrogen og biogass.

En opprinnelsesgaranti skal garantere at en viss mengde energi er fornybart produsert, men selges uavhengig av krafta. Dette er et finansobjekt for markedsbasert omsetning og spekulasjon, og øker kostnadene for norske bedrifter, som uansett bruker fornybar kraft. Nei til EU mener det er uklokt å innføre et direktiv som fastholder opprinnelsesgarantiordningen.

FELLESPROSJEKTER OG STØTTEORDINGER

Nei til EU merker seg at proposisjonen opplyser at direktivets bestemmelser i artikkel 3 om EUs unionsmål ikke skal gjelde for Norge (samt Island og Liechtenstein). Det skal også være unntak fra markedssystemet for å omsette fornybarandeler i artikkel 8.

Nei til EU vil påpeke at unntakene ikke harmonerer med det svaret som energiminister Terje Aasland ga på spørsmål i Stortingets Europautvalget 6. mars om Norge har fått slike tilpasninger. Ministeren svarte da ifølge referatet: «Nei, vi har ikke hatt behov for det.»

Proposisjonen oppgir at det fastsettes «veiledende nasjonale fornybarmål», for Norges del en fornybarandel på 77,5 prosent i 2030. Det sies videre at det skal rapporteres på målet i henhold til regler i forordningen om energiunionens styringssystem (2018/1999) som ikke er foreslått innført i EØS. Fornybardirektivet henviser 25 ganger til denne forordningen. Forordningen er tett knyttet til praktisering og håndheving av fornybardirektivet. Dette viser hvor nært direktivene og forordningene i EUs fjerde energipakke henger sammen. Nei til EU mener at fjerde energipakke må behandles samlet, for å belyse konsekvensene på best mulig vis, og ikke stykkevis og delt slik regjeringen nå foreslår.

Nei til EU vil påpeke at det ikke er unntak fra fornybardirektivets artikler 9–13 om grenseoverskridende felles prosjekter og felles støtteordninger. Det er heller ikke unntak fra de innledende punktene i artikkel 5 om åpning av støtteordninger til fornybar kraftproduksjon for produsenter i andre medlemsland. Direktivets fortale legger opp til at landene skal åpne adgangen til støtte til prosjekter i andre land (punktene 22 og 24).

Nei til EU mener disse bestemmelsene og uttrykte formålene vil svekke den nasjonale kontrollen. Det legges til rette for forsterket innflytelse, både økonomisk og politisk, for utenlandske aktører på utvikling av fornybar kraft i Norge.

BÆREKRAFTKRITERIER OG BIOBRENSEL

Det står i proposisjonen: «Manglende gjennomføring av fornybardirektivet (2018), og revideringen av dette i 2023 gjennom direktiv (EU) 2023/2413, har ført til at Norge nå har svakere bærekraftkriterier for råstoff utenom faste biobrensler enn EUs medlemsstater.» (Side 6.)

Nei til EU vil påpeke at Norge kan styrke bærekraftkriterier uten å innføre et EU-direktiv. En slik styrking kunne regjeringen foreslått for lenge siden, hvis den mener at dette er viktig, uavhengig av fornybardirektivet.

Samtidig står det i proposisjonen at «bærekraftskriterier etter fornybardirektivet (2018) gjelder allerede på flere områder i Norge gjennom EU ETS. Gjennom fornybardirektivet (2018) kan norske myndigheter få tilgang til unionsdatabasen som er opprettet for flytende drivstoff...» (side 6). Proposisjonen anfører at «manglende tilgang på databasen har praktiske og økonomiske konsekvenser for norske virksomheter», og det nevnes som eksempel «tilgang til EUs subsidieordning for fornybare flydrivstoff» (side 6).

Nei til EU mener det uten å innføre fornybardirektivet er fullt mulig å ivareta tilgang til ordninger for fornybart flydrivstoff. For eksempel kan Norge på dette punktet innføre og praktisere tilsvarende regler, som gir den nødvendige harmoniseringen, uten å gjennomføre dette som en del av fornybardirektivet. Dette er et spørsmål om politiske forhandlinger og EØS-tilpasning. Nei til EU vil videre påpeke at 2023-versjonen av fornybardirektivet inneholder endrede bærekraftkriterier, slik at innføringen av fornybardirektivet 2018 ikke er tilstrekkelig til å løse problemet, i den grad dette faktisk er et problem.

ENDRING I EØS-KOMITEENS BESLUTNING MÅ BETY NY STORTINGSBEHANDLING

Det heter i proposisjonen at «direktivet krever ikke lovendring, og dagens politikk og eksisterende virkemidler kan i all hovedsak videreføres». Det opplyses at endringene gjennomføres i forskrift.

Nei til EU vil påpeke at det i energiloven er tatt inn en bred fullmakt til å gi forskrifter «som er nødvendig for ivaretakelse av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen» (§ 10-6). At departementet ikke foreslår lovendringer sier derfor lite om hvor vidtrekkende bestemmelsene i fornybardirektivet er.

Videre heter det i proposisjonen: «Departementets vurdering er derfor at saken ikke er av særlig stor viktighet slik dette forstås etter Grunnloven § 26 andre ledd.» (Side 6.) Nei til EU er uenig i en slik vurdering. Fornybardirektivet har blant annet bestemmelser som endrer konsesjonsbehandlingen av fornybar kraft, når direktivet griper inn i norske myndigheters beslutningsprosess ved å sette en tidsfrist.

Proposisjonen inneholder i vedlegg 1 et utkast til EØS-komiteens fremtidige beslutning om innlemmelse av fornybardirektivet. Om dette sies det: «Dersom den endelige beslutningen skulle avvike vesentlig fra utkastet som er lagt fram i denne proposisjonen, vil saken bli lagt fram for Stortinget på nytt.»

Nei til EU mener formuleringen om vesentlig avvik legger terskelen for ny behandling for høyt. Det er viktig at Stortinget har et riktig beslutningsgrunnlag. Derfor mener Nei til EU at hvis regjeringen nå får tilslutning til å gjennomføre fornybardirektivet, må et hvert avvik av betydning i EØS-komiteens beslutning medføre ny behandling i Stortinget.

• Les også: Innspill fra Sør-Trøndelag Nei til EU
• Følg behandlingen av fornybardirektivet på Stortinget

Stort bilde i toppen: Budskapet til Stortinget var ikke til å ta feil av. (Nei til EU | Eivind Formoe)