Minstelønnsdirektivet får bestå, har EU-domstolen bestemt. Kommer kampen mot direktivet tilbake til Norge nå?
Minstelønnsdirektivet ble vedtatt i 2022. EUs mål med direktivet er å sikre anstendige lønns- og arbeidsvilkår, ved å fremme kollektive forhandlinger og tariffavtaler, og dermed sikre minstelønn fastsatt i lov eller i tariffavtale. Men direktivet har vært kontroversielt i Norden. Både Sverige og Danmark har samme modell for lønnsdannelse som oss i Norge, der partene i arbeidslivet forhandler om lønnsnivået. Kritikken av direktivet går særlig på at direktivet vil påvirke disse forhandlingene, og dermed svekke makten til fagbevegelsen.
I 2023 gikk Danmark til sak mot EU for å få direktivet annullert, fordi de frykter at direktivet kommer til å undergrave den danske modellen for lønnsdannelse. EUs generaladvokat konkluderte i januar 2025 med at direktivet er i strid med EU-traktaten.
11. november 2025 avsa EU-domstolen sin dom i saken. EU-domstolen har gitt Danmark medhold i at EU ikke skal ha mulighet til å gripe direkte inn i fastsettelsen av lønn, men mesteparten av minstelønnsdirektivet består. Det er uenighet mellom Norge og EU-kommisjonen om minstelønnsdirektivet er EØS-relevant, og EØS-relevansen er ikke avgjort.
Hva er minstelønnsdirektivet
- Minstelønnsdirektivet ble vedtatt i 2022. Medlemslandene i EU hadde frist frem til 15. november 2024 for å iverksette direktivet i nasjonal lovgivning.
- EU oppgir at et mål med minstelønnsdirektivet er å øke organisasjonsgraden i arbeidslivet og legge til rette for kollektive forhandlinger. Direktivet setter prosedyrer for hvordan dette skal gjøres for land med under 80% organisasjonsgrad.
- For land med minstelønn setter direktivet krav som må være en del av fastsettelsen av minstelønnen. Det fastsattes også at indeksering av minstelønn må sikre at lønnen ikke kan gå ned.
- Mens mye av europeisk fagbevegelse har vært positive til direktivet, så har nordisk fagbevegelse vært negative. De nordiske landene har en sterk historie med et trepartssamarbeid mellom arbeidstakerorganisasjonene, arbeidsgiverorganisasjonene og staten for å regulere arbeidslivet. Arbeidsgiverorganisasjonene og arbeidstakerorganisasjonene forhandler på lønn i den nordiske modellen. De nordiske landene har vært negative til et minstelønnsdirektiv, fordi det kan ta makt vekk fra disse forhandlingene.
Rettsak om minstelønnsdirektivet
I etterkant av at minstelønnsdirektivet ble vedtatt i 2022, gikk Danmark til rettsak mot minstelønnsdirektivet, mot EU-parlamentet og rådet. Danmark ble støttet av Sverige. Bakgrunnen for at de gikk til sak var at de mente at EU ikke kan blande seg inn i lønnsfastsettelsen i medlemslandene.
I januar 2025 innstilte Generaladvokaten på at EUs minstelønnsdirektiv burde annulleres. Utgangspunktet for Generaladvokatens uttalelse var at formålet med direktivet er å påvirke hvordan lønn fastsettes og lønnsnivået. Generaladvokaten argumenterte for at alle forhold som påvirker lønnsfastsettelsen er utenfor EUs kompetanse, ikke kun selve lønnsnivået.
11. november 2025 falt dommen i EU-domstolen. Domstolen annullerte ikke direktivet, men enkelte deler av direktivet ble slått ugyldige. Da Generaladvokaten i januar mente at hele direktivet var ugyldig viste han til artikkel 153(5) i Traktaten om Den europeiske unions funksjonsmåte. Denne traktaten, som fastsetter EUs virkemåte og områdene for utøvelsen av EUs myndighet, sier i artikkel 153(5) at EUs mulighet til å vedta bestemmelser om arbeidsforhold ikke omfatter lønnsforhold, organisasjonsrett, streikerett eller rett til lockout. I motsetning til Generaladvokaten, ga ikke EU-domstolen Danmark rett i at artikkel 153(5) vil bety at hele minstelønnsdirektivet er ugyldig.
Domstolen mente at direktivet i sin helhet ikke direkte påvirket lønnsdannelsen, og at det kun var nødvendig å fastslå som ugyldig de delene av direktivet som direkte omhandlet fastsettelse av lønnsnivå. Disse ligger under artikkel 5 i direktivet. Artikkel 5.2 i direktivet definerte kriterier som skal vektlegges ved fastsettelse av minstelønn. Den siste delen av artikkel 5.3 som krevde indeksering av minstelønn. Artikkel 5.2 og siste del av artikkel 5.3 ble kjent ugyldig.
Det har vært artikkel 4 i direktivet som dansk fagbevegelse først og fremst har pekt på som problematisk. Artikkelen angir prosedyrer for hva land skal gjøre hvis avtaledekningen på nasjonalt nivå er under 80 prosent. Da skal myndighetene sammen med partene i arbeidslivet iverksette en handlingsplan for å øke avtaledekningen. Hvordan dette blir tolket fremover skaper uro i fagbevegelsen. Det er også uenighet om hvordan organisasjonsgraden skal regnes ut. I Danmark har det kommet nye tall som tyder på at tariffavtaledekningen i Danmark faktisk er 69 prosent og ikke de 82 prosentene som er det offisielle tallet fra den danske arbeidsgiverforeningen.
Reaksjoner på dommen
I likhet med at det er splittede meninger om minstelønnsdirektivet i Europa, så har det i etterkant av dommen kommet varierte reaksjoner. For flertallet av medlemslandene ville en annullering av direktivet blitt sett på som et stort nederlag. EU-kommisjonen sier seg, ikke overraskende, fornøyde med dommen, og viser til at den i stor grad bekrefter gyldigheten til direktivet om minstelønn. Presidenten for EU-kommisjonen Ursula von der Leyen uttalte at: «Today's ruling is a milestone for Europeans - it is about dignity, fairness, and financial security.» I en rekke europeiske land anses minstelønn som en seier for fagbevegelsen, men dette stemmer ikke i Norden. Dette underbygger argumentet om at en av EUs utfordringer er at de ikke får til å utvikle en politikk som er tilpasset alle medlemslandene.
Stein Reegård, tidligere sjeføkonom i LO, skrev i et innlegg i Altinget at dansker og svensker gjennom prosessen har oppnådd en forståelse i EU om at lovpålagt minstelønn kan svekke den nordiske arbeidslivsmodellen. I dansk fagbevegelse ser det ut som at man sitter igjen med blandende følelser. Lederen av Fagbevægelsens Hovedorganisation (FH), Morten Skov Christiansen, uttalte at: "På den ene side er jeg glad for at domstolen har sett kritisk på direktivet. Men jeg hadde helst sett at direktivet falt helt bort." Danmark fikk noe gjennomslag, man har fått løftet kritikken av direktivet, men direktivet har likevel blitt stående.
Usikkerhet rundt EØS-relevans
Minstelønnsdirektivet ble i første omgang ikke merket som EØS-relevant fra EU, og den norske regjeringen har vært tydelig på at direktivet ikke er EØS-relevant. Da direktivet ble vurdert av Arbeids- og inkluderingsdepartementet pekte de på at direktivet først og fremst er forankret i sosialpolitikken i EU. Det er et område som Norge ikke nødvendigvis er rettslig forplikta til å ta del i. For EØS-relevans innenfor arbeidsretten (EØS-avtalens artikkel 68), skal en rettsakt være «nødvendig for å sikre at denne avtale virker tilfredsstillende». Hvorvidt en rettsakt påvirker det indre markedet er altså relevant for å vurdere om Norge har en rettslig forpliktelse til å ta inn direktivet. Norge vurderer at direktivet ikke kommer til å ha en direkte påvirkning på det indre markeds funksjon, altså handelen mellom land, siden direktivet først og fremst skal virke inn på lønnsnivået internt i statene.
Denne vurderingen skal EU-kommisjonen ikke ha stilt seg bak. Etter at direktivet ble vedtatt i 2022 skal EU-kommisjonen skal ha snudd om EØS-relevansen. Dette ble redegjort for av utenriksminister Espen Barth Eide i Stortingets europautvalg den 6. desember 2023. I databasen EEA Lex er direktivet merket som «under scrutiny by the EEA EFTA States», altså er spørsmålet om EØS-relevans enda ikke avklart. Det er mulig at saken har stått stille i påvente av Danmarks sak for å få direktivet annullert. Høstens avgjørelse i EU-domstolen kan føre til at spørsmålet om EØS-relevans kommer tilbake på agendaen.
Stort bilde i toppen: Lovfestet europeisk minstelønn vil ikke løse, men forsterke fattigdomsproblemet i Europa. (CC0 Niek Verlaan Pixabay)
