EUs minstelønnsdirektiv skal annulleres sier EU-domstolens generaladvokat i sin innstilling til avgjørelse i den omstridte saken.
Generaladvokaten innstiller på at EUs minstelønnsdirektiv annulleres, altså at direktivet blir kjent i strid med EU-retten. Nå skal EU-domstolen si om den er enig eller ikke. Kjerna er om EU kan blande seg inn i lønnsfastsettelsen i medlemsstatene eller ikke.
Det er Danmark som har reist søksmålet mot EU-parlamentet og EUs råd, som vedtok direktivet.
EU-domstolen er bygd opp slik at før EU-domstolen behandler saken så går en dommer gjennom saken punkt for punkt og innstiller på dom. Den blir oftest fulgt, men slett ikke alltid.
Prosedyrer for fastsettelse av minstelønn påvirker lønn
Generaladvokaten baserer sin dom på at formålet med direktivet er å påvirke måten lønn fastsettes på og lønnsnivået. Det hjelper ikke at det gjentas i direktivet at det er opp til det enkelte land både om de vil innføre minstelønn eller ikke, og sjøl fastsette størrelsen på minstelønna om de velger å innføre minstelønn.
Generaladvokaten mener at å fastsette prosedyrer for fastsettelse av minstelønn påvirker lønn. Det vises til at traktatens artikkel 153.5, som begrenser EUs rett til å fatte vedtak, snakker om lønnsforhold, ikke bare lønnsnivå. Det betyr at alle forhold som påvirker måten lønn fastsettes på er utenfor EUs kompetanse, ikke bare selve lønnsnivået. Det trenger heller ikke være et direkteinngrep, indirekte er nok. Det er heller ikke nok at arbeidslivets parters avtalefrihet opprettholdes. EU-parlamentet og rådets forsøk på å bagatellisere inngrepet i lønn avvises punkt for punkt. Lønnsforhold skal fortolkes restriktivt.
Individuelle søksmål framfor kollektive avtaler
Direktivets artikkel 5.2 fastsetter at medlemsstater med lovbestemt minstelønn skal fastsette størrelsen etter fire kriterier. EU-parlamentet og rådets representanter mener dette ikke er en plikt, men så lenge direktivet sier at medlemsstatene skal bruke kriterier som gir tilstrekkelige minstelønner, så mener generaladvokaten at det i praksis ikke er noen forskjell og at de fire er et minimum. Han mener ordet tilstrekkelighet viser til art. 28 som sier at det skal vurderes ut fra nasjonale økonomiske forhold, lønnsfordeling, men de må gi arbeidstakerne en anstendig levestandard.
En interessant betraktning i innstillingen er denne: Direktivet gir i artikkel 12 den enkelte arbeidstaker rett til erstatning, men bare når en slik rett følger av nasjonal rett eller kollektive overenskomster. Generaladvokaten mener en arbeidstaker kan bruke direktivets formulering om at alle skal ha ei anstendig lønn til å leve av, sjøl om norsk lov eller tariffavtaler ikke omfatter denne arbeideren.
Generaladvokaten sier at denne bestemmelsen er problematisk for medlemsstater som Sverige og Danmark (og Norge): «Denne bestemmelse gør det faktisk klart, at EU-lovgiver foretrækker individuelle søgsmål, og herved griber bestemmelsen efter min mening ind i, hvordan medlemsstaternes lønfastsættelsesordninger skal fastlægges.»
Den norske regjeringens holdning til minstelønnsdirektivet er at det ikke er EØS-relevant. Det er EU-kommisjonen ikke enig i.
Direktivers formål tillegges stor vekt
Til slutt en generell lærdom etter å ha lest generaladvokatens uttalelse: I forhold til andre direktiv vi sliter med i EØS, er det verdt å merke seg hvor mye direktivets formål vektlegges. Det står eksempelvis ikke i Fornybardirektivet at den kommunale vetoretten mot vindkraftutbygging oppheves, men det er ganske klart at den strir mot hele direktivets formål som er å få fart på vindkraftutbygginga med minst mulig saksbehandling. Vi må lære oss å lese EU-direktiv slik EU-domstolen leser og praktiserer dem. Det er her virkningen fastsettes.
Les også:
- Stortingsbibliotekets EU/EØS-nytt: EU-domstolens generaladvokat: Minstelønnsdirektivet må oppheves
- FriFagbevegelse: Danskene jubler: EU vil trolig ikke blande seg i danske lønninger
Stort bilde i toppen: Lovfestet europeisk minstelønn vil ikke løse, men forsterke fattigdomsproblemet i Europa. (CC0 Niek Verlaan Pixabay)
